Kommentar

BBC kunne igår melde at amerikanske senatorer hadde sett alt det upubliserte materialet fra Abu Ghraib, og det var flere ganger sterkere enn det som hittil er kjent, var det en som sa.

Like før hadde 21-sendingen reist spørsmålet om drapet på Nick Berg og Abu Ghraib kunne settes i sammenheng. Innslaget var en lapskaus av kryssklipping mellom de nå kvalmende kjente fangebildene og bildene av Nick Berg i oransje drakt med maskerte terrorister i bakgrunnen.

Begge episoder viser en side ved BBC som er høyst betenkelig, siden BBC er modell for bransjen. Hutton-rapporten ser ikke ut til å ha gjort noe inntrykk. BBC lider av samme synke som NRK og mange andre kringkastere: de er inngrodd i et mønster og intern kritikk finnes tydelgvis ikke, den eksterne er de døv for. Jeg kan nevne et eksempel på dette: jeg tipset en sentral NRK-mann om en mediekritisk NRK-kommentar på bloggen. Svaret jeg fikk tilbake var at han hadde lest teksten fire ganger, og fremdeles ikke forsto hva jeg mente. Det er noe som heter stillheten i orkanens øye. Man kjenner ikke kreftene som raser rundt om en.

I BBC kan man ofte merke at det er britiske soldater som setter livet på spill. Det gjør at det er grenser for hva man kan si. Men ikke når det gjelder amerikanere. Kryssklippingen av Abu Ghraib og Berg-henrettelsen dokumentere en sammenheng, og kommentaren ble bare pynt.

Det finnes problemstillinger som journalister ikke skal røre: Når de bryter mot fundamentale etiske prinsipper. I dette tilfelle var det opplagt: alle utstyrt med forstand vet at Al Qaida har drept utlendinger/jøder på samme måte lenge før Irak. Det er et stunt for å skremme, og vise handlekraft. Al Qaida lot selvfølgelig ikke en sjanse til å slå politisk mynt gå fra seg. Det er samtidig et varselskudd til andre lands myndigheter: hvis dere er for vestvennlige skal vi gi utlendingene hos dere samme behandling! Ved å kjøpe denne årsakssammenhengen har BBC gått terroristenes ærend. At det blant araberne finnes en god del som ser en aksjon-reaksjon er opplagt, men det er mer som at de på en diffus måte har noe med hverandre å gjøre, samtidig som man ikke liker halshugging av sivile.

Kryssklippingen til Mike Donkins var grell. Samtidig som man ikke viste bildene av selve henrettelsen, der er man fintfølende på seernes vegne. Men ingen slike hemninger gjelder når det gjelder tilellene av amerikansk mishandling.

Denne grafsingen ble enda tydeligere da kameraet snudde mot Washington og avsløringene der. Ankermannen Mike Embley ville vite mest mulig om hva bildene viser: eksplisitt sex mellom militære, en irakisk kvinne som viser brystene, om det var under tvang visste man ennå ikke. Det underliggende spørsmål var hele tiden: når kan vi få se dette? Man intervjuer flere som sier: Det er best å offentliggjøre alt på en gang og bli ferdig med det. BBC-mannen nikker samtykkende.

Hører man godt etter kan det såvidt høres stemmer som sier at det kanskje ikke er så lurt å publisere bilder av irakiske kvinner som må blotte seg. Hvorfor er det nødvendig? Er det en naturlov som sier at bilder som finnes må vises? Det blir vanskelig å skjule at hederlige BBC er blitt deltakere i voyeurisme.

På BBC World Service senere på kvelden er det en representant for en amerikansk foundation som påpeker at mens vestlige medier sikler etter å vise «alt» av amerikanske bilder, er det ingen som vil vise henrettelsen av Berg. Han får selvfølgelig ikke noe svar.

Abu Ghraib handler om pornografi, om estetisk, sadistisk porno. Vestlige medier har lenge lekt med disse strømningene, nå også 2_kommentarstream media. Men det påfallende at ingen av dem vil innrømme at de gjør det. De later fremdeles som de er tvunget til å gjøre det av profesjonelle grunner.

Mediene havner dermed i det paradoks at de blir representanter for akkurat den mentaliteten som gikk amok blant Abu Ghraibs vegger. De moterikrig radikale blant journalistene tror de driver kritisk journalistikk. Terroristene gjennomskuer dette dobbeltspillet, og kommer ikke til å gjøre forskjell den dagen de får anledning. Men journalistene tror de utgjør et unntak, og blir nettopp usympatisk udeltagende og overlegne i forhold til det samfunn de skal tjene.

Dette spillet har enda en variant, som følger logisk: Flere kommentatorer har skrevet som at Abu Ghraib er slik amerikanerne er. Ta en film som «The Quiet American», den omhandler Vietnam på 60-tallet: CIA-agenten konspirerer med en ekstrem general. De sprenger sivile i lufta midt på gaten for å utløse unntakstilstand. Budskapet er klart og tydelig: Det er slik amerikanerne er. For oss som er av 50-tallsgenerasjonen er ikke dette nytt. Men det har i dag en mye mer dødelig klang. Faren er mye større.