Kommentar

Det er en revolusjon USA har sluppet løs i Irak. De styrer den ikke. Det er det irakerne og et uttall av faktorer som gjør, hvorav USA bare er én viktig av mange. Som alle revolusjoner sprer den frykt i omgivelsene. Revolusjoner truer status quo.

Revolusjoner bryter også ned mentale barrierer. Mange, vestlige og arabiske medier, forsvarer verden av igår.

En av de som føler seg sterkest truet er Iran.

Iranske statlige medier sender ut propaganda som kan virke helt hensides: En kvinne føder en frosk, melder det statlige nyhetsbyrået IRNA. Det indikerer nivået på de andre meldingene: Nick Berg og de andre gislene ble i virkeligheten halshogd av USA, og jødene sto selvfølgelig bak 911.

Det sier litt om hva myndighetene vil at folk skal tro. Det er en giftig propaganda. USA står selv bak halshoggingene for å sverte muslimer. Men kan det også si noe om en frykt for hva som holder på å skje i nabolaget? Jeg tror det.

Iran har levd i disse vrangforestillilngene lenge: Som det sies i meldingene: Halshoggingene er et produkt av USA, akkurat som Al Qaida og Taliban var det.

Dette sier mye om avstanden mellom ekstremistene: Iran frykter sunni-ekstremismen. Det er en motsetning som får altfor liten oppmerksomhet. Iran vil gjerne fremstå som shiaenes store beskytter. Det betyr at de føler de har en vested interest i Irak. Det samme gjelder shiaene i Saudi-Arabias nordøstlige provinser. Her er shiaene faktisk i flertall. Men det bringer Iran i direkte konflikt med kongehuset, for ikke å snakke om wahhabist-presteskapet, ulema.

Disse motsetningene er så sterke at en borgerkrig i Irak, nesten uunngåelig ville trekke inn nabolandene: Saudi på sunnienes side, og Irak på shiaenes.

Det vet man bloody well i europeiske utenriksdepartement. Likevel lar man Irak seile sin egen sjø.

USA har i virkeligheten startet en revolusjon i Irak. Det var foolhardy. Bush tok en enorm risiko, og var ikke en gang skikkelig forberedt. (De har også fortsatt å gjøre alvorlige feil i ettertid, witness Abu Ghraib.) Mange av disse feilene lar seg ikke rette opp. Det går ikke an å sende flere soldater nå. Det vil svekke regjeringens legitimitet. De er stuck with what they’ve got. I tillegg kommer valgkampen hjemme inn som en forstyrrende faktor.

I den arabiske verden foregår en stor maktkamp mellom tradisjonalistene som klamrer seg til status quo og revolusjonen i Irak. De ser USA som hovedfienden, men i virkeligheten er det nå det irakiske folk, for det er deres fremtid som står på spill. Derfor kong Abdullahs tilbud om soldater.

Det er interessant at store deler av vestlige medier deler tradisjonalistene syn. De ser hele tiden Irak ut fra det negative perspektivet: alt som svekker USA, stiller USA i mest mulig negativt lys understrekes. De vil at revolusjonen skal havarere. Det var tydelig igår under dekningen av Saddam i retten. Odd Karsten Tveit er rett og slett motbydelig. Han snakket om at meningene var delte: mange følte at det var en skueprosess og at Saddam ikke vil få en rettferdig rettssak. Andre var glade over å se ham for retten. Det var nærmest 50/50. Så snakket man om hvor vanskelig det var for ham å få en rettferdig rettssak. Amerikanerne trekker i trådene. Det var gjennomgangstonen. Statsviter Jo Stigen fikk litt problemer med de ensidige spørsmålene, for han mente noe helt annet: at dette er en uhyre viktig prosess for irakerne.

Det er skuffende å se at BBC kjører i det samme sporet. Deres reportere og studioverter terper på de samme spørsmålene. Første iraker på gaten sier: -Saddam sier han fortsatt er Iraks president!!? Dette er en syk mann, han er syk i hodet!
Neste er to kvinner som mener Saddam blir ydmyket: -Det er trist å se at vår leder gjennom 30 år blir behandlet på denne måten, sier en velkledt mor med datter ved sin side. Men i introduksjonen ble det sagt at denne damen aldri hadde hørt om massegraver under Saddam. Dette skal liksom være likeverdige, representative syn. Hvor mange i dagens Irak våger å si at de aldri har hørt om massegraver? Å velge å la slike stemmer slippe til på en dag som denne, var i seg selv usmakelig.

Det er nokså utrolig. I tilfellet Saddam er det faktisk innvollene til det irakiske folk det handler om. Knapt noen er uberørt av årtiers terror. Selv de som hadde fordelene levde i frykt. De medier som velger vinkelen om at Saddam kommer til å stille USA på tiltalebenken foretar en stor feilvurdering, politisk og moralsk. Det er ikke det det handler om.

Irakerne ble sviktet av utenverdenen under Saddam. Nå ser det ut til at mange er villig til å svikte dem enda en gang. Det er en dobbeltmoral og kynisme uten sidestykke. Og disse kreftene, det være seg vestlige medier eller regjeringer, for ikke å snakke om de arabiske, som Al Jazeera, som fører krig, later som om det er de som representerer fornuft og moderasjon!

Det kan bli en en stor pris å betale en gang. Enten ved at Irak går nedenom, men også hvis det går bra, hvilket det er gode sjanser for, tross alt. Så fort irakerne reiser seg og kommer opp i stående kommer trykket til å snu og vendes utover. En ting er sikkert: Irakerne kommer ikke til å glemme hvem som hjalp dem.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også