Kommentar

Paul Wood er en erfaren, robust reporter. Når han sier at situasjonen i Basra er dramatisk forverret fra et år tilbake, er det grunn til å lytte.

Den gang kunne du gå alene i gatene, sier han. Det er det ikke snakk om nå, p.g.a. kidnappingsfaren.

Materielt er situasjonen blitt mye bedre. Ingen bensinkøer, lengre perioder med strøm. Det er sikkerhetssituasjonen som har forverret seg.

Britene har fått mye ros for sin softly, softly approach. Men det spørs hvor lenge den holder. På mange måter er den forbi. Soldatene føler at grunnen beveger seg under føttene deres.

Da Najaf eksploderte i august, var det også hett i Basra.

Det mest skuffender var at ingen av de 25.000 irakiske politifolkene kom britene til assistanse.

But perhaps the most worrying development of the August fighting was that none of Basra’s 25,000 police officers came to the aid of the British soldiers. Some even helped the gunmen.

Når det er status etter halvannet år med mild okkupasjon som skal hjelpe irakerne til å styre seg selv, kan man begynne å lure.

Det tærer på soldatenes moral. Amerikanske soldater i de opprørstyrte byene i sunni-triangelet får etter en stund irakere opp i halsen. Ved rotering av soldatene, får de nye beskjed om hva som venter. De reagerer med et jøss, så negative dere er. Men etter noen uker er de av samme mening. Det sto i et par gode Nytimes-artikler, og jeg tror det er et viktig moment. Soldatenes kontakt med folk fleset er preget av negativitet. Soldatene føler: hvorfor skal vi ofre livet for dere, når dere ikke bryr dere om deres eget land?

Det er arven etter Saddam, hvor irakerne følte at det var han som eide Irak, ikke de. Men ikke bare.

Vanlige irakere er glade for britiske kontrollposter. Kidnapping og utpressing rammer også dem. Men det er liten hjelp å få i kampen mot opprørerne. Det er taust. Et utenlandsk gissel som slapp fra det med livet, har fortalt at han ble holdt et sted som var så nær amerikanerne at han hørte dem snakke, men ingen sa ett ord om hvor han var.

Soldatene har bare lyst til å reise hjem. Det kan bli vanskelig å holde moralen oppe under slike omstendigheter.

Bush høytflyvende retorikk er for luftig. Den fanger ikke opp angsten og frykten for fremtiden. Det skal en leder gjøre, vise at han forstår soldatenes situasjon, og de pårørende der hjemme. Det var rørende å se venner og bysbarn av Eugene Armstrong holde vake over ham. Men hvor lenge vil dette pågå før kravet kommer om at amerikanerne må ut av Irak?

BBC NEWS | World | From Our Own Correspondent | Iraq: How bad can things get?

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også