Kommentar

Ett fenomen jeg har lagt merke til ved flere anledninger: Når noe stort skjer er det som om forhenget dras til side og du ser i et lynglimt at det forholder seg helt annerledes enn det vi vanligvis tror.

I det øyeblikk Paul Bremer gikk på talerstolen og åpnet med å si «We’ve got him» skjedde to ting: Det steg et hyl fra irakerne som var til stede. Gledesrop er altfor mildt. Det var et innestengt hyl, et skrik om forløsning. Selv via TV-skjermen var dette merkbart. Det må ha gjort et enda sterkere inntrykk på de som var til stede.

Da Paul Bremer grep ordetf var det nesten så han gråt! Det var umulig å ta feil av: Munnvikene trakk nedover, slik vi gjør når vi blir overveldet, men ikke ønsker å slippe følelsene løs. Stemmen skalv en smule. Øynene var blanke. Selv om han fort gjenvant fatningen.

Disse to hendelsene er betydningsfulle hver på sin måte: Irakernes reaksjon sier noe om hvor dypt skrekken, frykten, terroren for Saddam stakk. Det psykiske grepet er det verste. Så lenge han forble på frifot og selvmordsangrepene fortsatte, ville folk alltid ha den lille tvilen i bakhodet: tenk om han kom igjen.

Nå kan vil legge fortiden bak oss og se mot fremtiden, ble det sagt.

Vi ser allerede konturene av et rettsoppgjør der dimensjonene på Saddams terror vil komme tydelig fram. Forhåpentligvis forstår amerikanerne at de her har har en unik mulighet til å la irakerne gjennomgå katharsis, en renselsesprosess. Alle irakere som har mistet noen under hans styre, bør oppfordres til å anmelde det. Tenk på alle vitenmålene i en rettssak. Tenk også hva som vil skje hvis Saddam samarbeider og du får historien om hvem som ga ham hjelp og støtte. Kanskje det er noen som allerede skjelver i buksene i noen utenriksdepartement, ved tanken på hva som kan komme for en dag.

Regimets redselskarakter vil bli tydelig. Det vil stå kilart for en hel verden at Saddam var noe spesielt, selv etter regionens blodige målestokk.

Det vil stille dem i et merkelig lys som faktisk har uttrykt støtte til «motstandskampen», og langt på v ei godtatt at de som samarbeider med amerikanerne er «qusilinger».

I et kort flash så vi for vårt indre øye hvor vanvittig denne delen av antikrigsbevegelsen har vært: egentlig er tilfangetakelsen av Saddam også et slag mot Tyskland og Frankrikek, hvis man skal trekke linjene helt ut. For det finnes en indirekte forbindelse mellom å være mot krigen, nekte å bidra til gjenoppbyggingen, og ikke sende en soldat. Man har passivt motarbeidet amerikanernes stabiliseringsforsøk, selv etter krigen.

Jeg tror Paris/Berlin vil få en svært lite ærefull plass i historien for sin rolle i fafse to, etter krigen.

USA har vunnet en viktig moralsk og psykologisk seier. La oss håpe de turnerer denne situasjonen bedre enn post-victory-läget. Det var stemmer på BBC radio, Jordans tidligere utenriksminister Taheri, som sa det var viktig, for Saddam nyter ikke ubetydelig sympati i den arabiske verden, og hvis USA mishandles the situasjonen står stasjoner som Al-Jazeera klar til å utnytte det. Men kanskje man kan håpe på det motsatte: At opprullingen av grusomhetene i sin fulle bredde vil få selv araberlandene på andre tanker.

PS: Tårene i Paul Bremers øyne kan også leses som tegn på at USA er i Irak for noe annet enn olje. Det er faktisk mennesker, fred og fremtid det handler om.