Kommentar

Endelig en følelse av håp. Statsminister Allawi og president Yawar ser ut som de vet hva de går til. De akter ikke å la seg knekke av en gjeng med fanatikere. De vet hva som står på spill. Nå mobiliseres den irakiske nasjonalismen.

Anti-USA-journalistene snubler i sine egne ben når utviklingen tar en annen retning: De har misbrukt ordet nasjonalisme om opprørerne flere ganger. De får problemer nå som den ekte nasjonalismen melder seg. Det er den Allawi appellerer til. Han spør: Vil dere ha en bedre fremtid, eller vil dere la disse udyrene ta over, som for det meste sprenger sivile i lufta. Valget er ikke så veldig vanskelig.

To klipp: tidligere i dag var det en britisk etterretnings/sikkerhetssenior som sa på BBC at dagliglivet ikke er så helsvart som vi får inntrykk av. Det er mye penger i omløp, folk handler.

Tony Blairs menneskerettsutsending Ann Clwyd ble intervjuet av Lyce Doucet i Hardtalk. Det var en illustrasjon av hva som er feil med dagens journalistikk. Det blir tydelig når selv en dyktig reporter møter et menneske som er sikker på seg selv. Ann Clywd vet mer om Irak enn de fleste. Hun har jobbet for Marsh-Arabs, sump-araberne, i mange år, helt siden Saddam bestemte seg for å utslette deres flere tusen år gamle kultur. Det er forresten merkelig at ikke Norge har interessert seg mer for deres sak, for det var såvidt jeg vet her Thor Heyerdahl hentet materiale til sivbåten sin. Den han til slutt tente på i protest mot krigen som ble utkjempet den gang.

Saddam lyktes nesten. Uttørringen av sumpene var også en økologisk katastrofe. Synlig fra verdensrommet. Nå er sumpene oversvømmet igjen, og sumparaberne har flyttet tilbake. Det er en fantastisk historie, men i Norge interesserte vi oss ikke for disse menneskene da de ble forsøkt utryddet, og enda mindre da de ble reddet. Det kunne forstyrret bildet av Irak som en disaster US made.

Det handler om å bry seg. Det er vanskelig. For moderne journalister tror jeg det vanskelig lar seg forene med rollen. Den skal være detached. Jage etter konflikter, avsløre, ha sans for det dramatiske, spektakulære. Men skal du få de gode storyene må du by på deg selv, våge å involvere deg. Du merker det med en gang du leser en tekst om det ligger et menneske bak. Det er fært å si det, men jeg kan i farten ikke komme på en eneste norsk journalist som skriver rystende godt. Hva kan det komme av?

Hva kan det komme av at Lyse Doucet, som er en av BBCs aller beste journalister, forsøker å sette Ann Clywd til veggs? She knows better. Det er ikke slik hun er. Da hjelper det ikke å bruke 600 millioner på opplæring av alle ansatte. They should rather unlearn.

Clywd formidlet at Irak består av levende mennesker som vil seg et land og en fremtid. Hun tror ikke det blir borgerkrig. Irakerne vil gjøre det som trengs. Hvis det betyr unntakstilstand, so be it. Hun stolte på at Allawi og regjeringen hans will take charge. De har hele tiden sagt at de kunne løst sikkerheten bedre enn amerikanerne. Nå må de levere. Det er fremdeles en stor majoritet som forstår at de er i samme båt og gjerne vil hjelpe. Det har aldri manglet folk utenfor rekrutteringskontorene. Det har aldri NRK nevnt, eller Aftenposten.

Det er ikke til å unngå at man blir preget av alle de dårlige nyhetene. Derfor var dagen i dag en stor oppmuntring. Det er håp likevel. Kanskje vil en del av den innfødte motstanden smelte bort, slik at utenlandske fanatikere blir stående igjen. Da vil deres dager snart være over.

USA har bevist at de mente alvor da de sa de ikke ville okkupere Irak. Overleveringen skjer etter en FN-resolusjon. Det er det mange som ikke har fått med seg. Men de vil få med seg at det har skjedd noe positivt og at irakerne skal prøve å ordne opp selv.

Noen vil aldri forstå. De vil fortsette å hamre. Men de vil ikke ha det samme publikum som før. Håper vi.

Les også

-
-
-
-
-