Kommentar

Ettertanke. Krigsmotstanderne kom, så og vant. Mange hadde morsomme plakater, mye fint gateteater. Vanskelig ikke å føle sympati for engasjementet fra så mange mennesker. Men malurten i begeret: Her er mange ulike motiver, fra hardheaded america-bashers til godviljens menn og kvinner. nome er så desidert i hatleieren, uansett hvor mye han sier han elsker sider ved amerika. når en hører han diskutere med hagen er det ikke vanskelig å høre hvem som er den store populisten. det har egentlig alltid vært venstresida. det er den som har utviklet propagandateknikken: den har hatt legitimiteten fra seieren over fascismen, og lånt noe av løgnspråket fra bolsjevikene: Det gjelder å smøre tykt på. Jeg kjenner det bare så altfor godt igjen fra 60 og 70-tallet: bruken av ordet tusener, hundretusener, millioner. Ofre selvfølgelig. man slenger det ut av seg, dvs. i ansiktet på den man snakker med. for nome i dag var det snakk om millioner av ofre for usas engasjement i korea, vietnam og nicaragua (en merkelig blanding). Akp var jo 30 år denne uken, og pål steigan og synne haaland var på radio. steigan er et levende fossil. birger arentz sa det kanskje ikke var så lurt å forsvare røde khmer. hun svarte at usas bombing hadde krevd hundretusener av liv, så det var vanskelig å kritisere røde khmer sammen med borgerpressa. hundretusener ofre for bombingen? jeg er sikker på at hun ikke visste tallet i det hele tatt, hun bare slengte det ut av seg. det har jeg selv gjort, og denne retorikken flommer uhemmet blant krigsmotstanderne nå. Den rommer mye kynisme, jo flere ofre, jo bedre, desto sterkere står saken. var det ikke noe mer? jo, noe dypere og mørkere. trettheten, leden ved et kjedelig demokratisk system, lengselen etter den brennende saken, forsvaret for ja, for hvem? det er tvilsomt om de forsvarer det irakiske folk. trolig ville det be om bombing og befrielse, hvis de kunne velge. men det interesserer ikke norske medier. vi ser knut magnus berge fra bagdad (han fikk tydeligvis lov å bli) og han dobbeltkommuniserer også med seerne. Han formidler at dette nesten er et normalt samfunn, men så har det et par ganger kommet spørsmål fra studio midt ut i sendingen, hvor han beskjemmet må opplyse at ingenting skjer uten myndighetenes viten og vilje. verst var dette under powells innlegg i s-rådet, da borch spurte hva irakerne synes, og berge måtte opplyse at de ikke fikk høre talen, bare hva myndighetene mente om den. det er en passant blitt sagt at alle journalister har oppassere. de kan ikke dra eller gjøre noe uten at han er med. da burde denne personen stå ved siden av berge under innslagene, for det er jo like mye hans innslag, faktisk mer. denne feige, unnlatende, halvt smiskende, forkludrende holdningen finner vi igjen under fredsdemonstrasjonen i oslo idag, der kamera plutselig finner en smilende mullah krekar, som sier at jo han er mot krig og for fred. that cutthroat. europa er på en stor trip: tell me it isn’ t true! si at 11/9 ikke var sant, si at al-qaida er et resultat av fattigdom og undertrykkelse (særlig israelernes), at saddam og irak ligger med brukket rygg og ikke kan true noen, (ihvertfall ikke så lenge vi passer på.) selv statsledere kan bli forledet av sentimenter. jeg går tilbake for å se hva som står på nettet om pim fortuyn. jeg kom nylig til å tenke på ham. det er riktig som det står: han ble drept fordi han våget å utfordre tabuene til den politiske korrekthet. det samme kunne skjedd her til lands. denne korrekthet gjør det mulig for mulla krekar å bli en kjendis. fredsbevegelsen har en skyggeside som er blind for volden. hvem husker fortuyn i dag?