Kommentar

Bilder av smilende Røde Khmer-soldater som inntar Phnom Penh. Verden forsto ikke den gang. Nå vet vi, men har likevel ikke forstått.

Auto-genocid kalles det. Kambodsjanerne sliter med å forstå: hvordan kunne khmer drepe khmer. De har ikke fått noe svar. Bare et nytt ord.

Det uventede opplyser: setningen om at Røde Khmer avskaffet penger. I vår tid, da penger er alle tings målestokk. Det sier noe om prosjektet. Tilbake til steinalderen.

Innvending: Lars Tonstad i forskning.no, var i «Verdt å vite» i dag og snakket om at de har funnet 1,5 million år gamle levninger av pre-homo sapiens, som viser at disse vesenene stelte for et gammelt avfeldig medlem av gruppen.

Hypotese: moralen var noe som oppstå som en del av evolusjonen av mennesket. Det var hensiktsmessig: gruppen ble sterkere, oppnådde mer. I denne prosessen oppsto empati, evnen til å lese, forstå og leve seg inn i den andre.

Et stort og spennende tema. Mitt poeng: Hvis man setter Røde Khmer opp mot moralens/samvittighetens evolusjon, får man noen ubehagelige resultater. Man kan ikke en gang snakke om en regresjon, som når barn blir syke. Det er et brudd, som utbrudd av en eruptiv kraft.

Tilsynelatende var Røde Khmer ideologisk. Men går det an å bruke ordet ideologi om noe som ser briller som suspekt, tar barna fra foreldrene, avskaffer byene og sender befolkningen ut på landsbygda, hvor de må arbeide seg i hjel?

Vold er nærværende ved hvert eneste trinn av historien. Men dette er noe annet.

Vi har opplevd det i Europa. Men akkurat denne biten, det man med et fint ord kaller sivilisasjonsbruddet, snakkes det ikke mye om. Enda det er det som burde oppta oss.

Felles for omverdenens reaksjoner: vantro. Kambodsja var hermetisk lukket. De eneste som unnslapp var noen flyktninger som kom gjennom jungelen over til Thailand, halvdøde. De fortalte utrolige historier.

I dette konkrete tilfellet var det tilfeldigvis en diplomat på den amerikanske ambassaden i Bangkok, som fikk i oppdrag å dra til grensen og intervjue dem, for å informasjon om utviklingen i Kambodsja. Vedkommende forsto at det skjedde noe spesielt, og fulgte sporet til han trengte til bunns, og forsto hva som foregikk.

Et individ. Individets betydning. Over alt hvor slike forbrytelser begås er det enkeltmennesker som gjør utslaget.

«Verden», dvs politikerne på vegne av verden, reagerer blandet: slike uventede, usedvanlige nyheter er også et problem, noe uvelkomment. Hvordan skal man hanskes med det?

Som kjent fikk Røde Khmer beholde plassen i FN selv etter at regimet var styrtet av Vietnam. Hele Vesten var med på det.

Unnskyldning: «Men det var lenge siden. Idag vet vi bedre. Vi visste jo ikke noe om Kambodsja da det skjedde. Kunne ikke gjort noe.»

Djevelen spiller oss puss: I Rwanda visste «alle», både Det hvite hus, FN og vanlige TV-seere hva som skjedde, i samme øyeblikk det skjedde. Det forandret ikke noe på reaksjonsmønstret.

Ett forhold med Kambodsja som gir uhyggen en ekstra dimensjon: grupper i Vesten som anså Khmererne for å være budbringere for den nye tid, for å være pionerer for et nytt samfunn, og som besøkte landet uten å se noe galt. Som skrev hyllestartikler når de kom hjem.

30 år senere mener de det samme: det ble begått feil, men det var som følge av USAs politikk. Det følelsesmessige bruddet har de ikke tatt. Turt nærme seg.

Det du kjenner når du ser historien om de 4.000 jødiske barna som ble skilt fra foreldrene, samlet i Drancy under de mest forferdelige forhold, og sendt i samlet flokk til Auschwitz. 4.000 av 1,5 million barn. Men du kommer akkurat nær nok til å kjenne at dette er så forferdelig at det ikke går an å gå inn i det. At verden ikke er den samme siden.

Det finnes en recollection, et minne og en sperre i vår kultur, men den er tynn, skjør. Hva med alle som har støttet folkemorderne, og aldri har tatt noe oppgjør. Hvorfor er man så lite opptatt av at rettferdigheten skal skje fyldest? Kambodsja er i dag et ødelagt samfunn. Akkurat som Bosnia.

I stedet for empati med ofrene, ser vi en annen tendens: villigheten til å identifisere seg med overgriperen, for å gjøre ham til «offer». Det fremstår som hyper-humanisme, men minner mer om det motsatte.

Det er som om ånden er sluppet ut av flasken. Som om den veien man har gått én gang, baner vei for andre.

Verden dvs. politikerne har absolutt intet lært. Under Rwanda-myrderiene satt Rwanda i Sikkerhetsrådet, ironisk nok. Men man fortsatte å behandle disse diplomatene for et pågående folkemord med vanlige høflighet og etter diplomatisk protokoll. Det var business as usual.

Les også

-
-
-
-
-