Kommentar

Tyske medier legger ikke skjul på at de er fiender av PEGIDA-bevegelsen. Hvilke konsekvenser kan det få?

Den oppmerksomme borger kan ikke unngå å merke den tendensiøse dekningen. Alt som kan kaste et negativt skjær over PEGIDA, blir trukket frem. Motsatt blir motstanderne omtalt i positive vendinger. Men hvem er motstanderne?

I München var det tirsdag tillyst anti-PEGIDA-demo. Bakgrunnen var en brann ved et asylmottak. 4.000 hadde tillyst ønske om å delta over Facebook. Men bare en tiendel møtte frem. Det var skuffende lite. For en drøy uke siden var det 12.000 på en lignende anti-PEGIDA-demo. Hva kan forklaringen være?

münchen.antipagida

Man ser røde flagg, fredsbevegelse, Palestina-skjerf, kort og godt venstreaktivister. Disse skremmer bort vanlige borgere.

Mediene omtaler konsekvent PEGIDA som anti-islamsk. Det stemmer ikke med hva bevegelsen selv hevder. Den hevder den er mot islamisering av Tyskland. Det er noe ganske annet.

I lakunen – tomrommet – som oppstår mellom medienes svartmaling og borgeres frykt, uteblir motdemonstrantene.

Vanlige folk frykter å havne i den sorte gryte, dvs tilhøre de som henges ut i mediene. Men de vil heller ikke gå ut i gatene mot PEGIDA, på venstresiden og medienes premisser.

Slik oppstår et stort tomrom, som mediene og venstresiden forsøker å fylle ved å øke volumet.

Nå har selveste forbundskansleren kastet seg inn på det som minner om en front mot PEGIDA.  Det er et risikabelt spill. Det later ikke til at frontens ledere forstår nedsiden. En jihad-handling, ensom ulv eller flere, kan på et blunk slå deres brukker over ende. De samme ledere som advarer mot faren for et forestående jihad-angrep, angriper de menneskene som er bekymret over utviklingen og stempler dem som kalde og fulle av hat.

Hvor har fornuften tatt veien?

Det er interessant å følge debatten i tyske aviser. Akkurat som i Norge dukker det opp stemmer som er nådeløst skarpe mot makthavernes blindebukk med seg selv. I der Zeit synes noen Merkels tale minnet om Weimarrepublikken, hvor politikerne hele tiden snublet i sine egne ben. Slik forspiller de folkets tillit.

Å hekte ordet anti-islamsk på PEGIDA er et farlig spill, med en høy risiko for rekyl.

PEGIDA er ikke noe som oppstår out of the blue. Dvs. de menneskene som leder an og som strømmer til, har hatt lang erfaring, ikke bare med islamiseringen, men også myndighetenes og medienes bagatellisering og mørklegging.

Derfor er det grunn til å merke seg at PEGIDA konsekvent unngår å snakke med den etablerte pressen. Den vil ikke ha noe med dem å gjøre. De er kloke av skade. De vet hva de risikerer. De satser på å stå på egne ben. Sosiale medier gjør susen.

Dette potensialet – sosiale medier – og alternative medier som Politically Incorrect – gjør at establishment har en motspiller de gjør klokt i ikke å undervurdere. Når den først har kommet i bevegelse, kan den bli vanskelig å stanse. Defamering – bakvaskelse – kan virke mot sin hensikt. Det burde Angela Merkel med sin bakgrunn i DDR ha alle mulige forutsetninger for å forstå.

Eller tror hun at det var dengang da, og at det å bruke samme slagord i dag – Wir sind das Volk – er en formastelighet? Slik kan det virke. Hun følte at det var en krenkelse, et misbruk.

Men historien tar ikke slike hensyn. Den er ikke fintfølende.