Sakset/Fra hofta

«Vi har ikke lært av historien» er nødropet til Guri Jørstad Wingård i et innlegg i Dagbladet. Guri Jørstad Wingård er samfunnsforsker og sakprosaforfatter og har en doktorgrad i pedagogikk med vekt på analyse av politisk debatt, ser vi i artikkelen.

Når det gjelder «historien» så er det mye å ta av, men Jørstad Wingård holder seg til den nære historien – den 2. verdenskrig og konsentrasjonsleirene.

Fortsatt gir andre verdenskrigs mørke historie gjenklang i vår kultur. Fortsatt sender vi tenåringene våre på dannelsesreiser med hvite busser til Auschwitz og Birkenau, busslast på busslast med ungdommer, hormoner, boblejakker, kjekspakker og undring. For å fylle dem med gru, forståelse og forhåpentligvis refleksjon og moralsk ballast for framtida.

En busstur til Auschwitz og Birkenau omtales av Jørstad Wingård som en dannelsesreise. Det er kanskje ikke den beste beskrivelsen jeg hørt av slike turer, men hva vet vel jeg, som ikke har noen doktorgrad i pedagogikk? I mine ører høres det mer ut som om Jørstad Wingård har en større mental avstand til konsentrasjonsleire enn de ungdommene som reiser dit for bedre å forstå menneskets iboende dypeste avgrunn.

En dannelsesreise?                     REUTERS/Pawel Ulatowski

 

Dette er ikke akkurat noen «grand tour«, Jørstad Wingård.  Agency Gazeta/Kuba Ociepa/via REUTERS

Det er denne historien Jørstad Wingård mener at vi ikke har lært noe av:

Vi bruker denne sammenbruddshistorien fra vårt eget kontinent som en kontrast å bygge vår nåværende demokratiske velferds- og velstandsidentitet på bakgrunn av. Vi kan fordømme fortida og dermed leve videre, rakrygget i nåtida. Mener vi.

Kanskje det er en annen historie vi burde ha lært noe av? Den som stadig gjentar seg på Balkan og som vi nå får testet ut i resten av Europa? Kanskje Jørstad Wingård burde ha studert litt mer historie fremfor pedagogikk? Skjønt manipulasjon har hun da i det minste litt greie på, selv om hun ikke skjønner når hun bør stoppe.

For dette er ikke bra nok. Vi er ikke gode nok. Vi er ikke selvutslettende nok. Her skal det piskes! Pedagog Guri Jørstad Wingård skriver om oss. Men hun mener nok dere. Jeg kan ikke et øyeblikk se for meg at hun inkludere seg selv blant de renvaskede.

Denne fortida er en skam. En skam som menneskene måtte reise seg opp fra og finne en vei vekk fra. Men den er samtidig en skillelinje som frigjør oss fra skammen, det er en grensedragning som formet oss, et uskyldig etterkrigs-«oss» – med ettertidas beskyttende datostempling på oss, vi er frigjort som dem som kunne dømme, analysere, granske – og gå videre, renvasket.

Guri Jørstad Wingård vil se alle som individer. Hele verdens 7,5 milliarder mennesker er individer. Betrakter hun seg selv som tilhørende i den europeiske gruppen, i den norske gruppen, i den kvinnelige gruppen? Kanskje ikke. En typisk globalist liker ikke slike merkelapper. Barn av jorden. Med gress under føttene, eller stein eller sand, avhengig av hvor du tilfeldigvis skulle ønske å bo på vår grenseløse jord.

Vi har tydeligvis ikke lært av hvor galt det går når vi starter å skille mellom mennesker ved å se vekk fra individet og bare setter folk i grupper. Når vi glemmer at menneskerettighetenes eneste berettigelse er når de er universelle, faktisk gjelder for alle, hver og en, uten hensyn til våre varierende kjennetegn og øvrige tilhørigheter i ulike grupper.

Det må være fortvilende for globalistene at så mange mennesker faktisk ønsker å tilhøre forskjellige grupper. Der hvor man finner andre man har mye til felles med og som man trives med og føler seg hjemme med. Tilhørighet. Nesten alle søker etter dette i en eller annen form. Men igjen, det er jo bare en påstand fra meg som ikke har doktorgrad i pedagogikk, så dere får ta det med en klype salt.

Nå lurer du sikkert på hva det er Jørstad Wingård bygger opp til med sin fnysende avvisning om at vi intet har lært av historien. Og her kommer det, korrekt pedagogisk bygget opp så vi skal være klare til å la den dårlige samvittigheten skylle over oss når det politiske budskapet hamres inn (dette er en kortversjon):

  • I vår tid drukner tusenvis av mennesker på flukt over Middelhavet. Samtidig diskuterer norske politikere på ramme alvor å trekke tilbake redningsskip som berger liv.
  • I vår tid har tusener på tusener av mennesker strandet i kummerlige leire i Hellas og Italia, grensene er stengt, mulighetene er stengt, de er strandet og hjelpeløse, forlatt i en politisk valgt og villet situasjon, konstruert av EU-Tyrkia-avtalen og europeisk politikk, med norsk støtte.
  • I vår tid har vi bygget gjerder, trukket piggtråd, stengt grenser. I vår tid gjør vi det umulig for mennesker på desperat flukt å kunne søke asyl uten å utsette seg for umenneskelige, livstruende og svært dyre fluktruter – styrt av menneskesmuglere.
  • I vår tids Europa forsvant tusenvis av enslige barn på flukt under de store ankomstene i 2015 og 2016. De forsvant. Vi, Europas trygge velferdsstater med alle våre erklæringer om barns rettigheter, klarte ikke å ta vare på disse ungene og gi dem trygghet.
  • I vår tid lar vi mennesker gå til grunne i mottak, ser vekk når folk desperat flykter vekk igjen fra Norge for å søke trygghet et annet sted, før nattlig henting og innesperring på Trandum – eller til og med velger den tyngste veien ut ved å ta egne liv.

I tilfelle du skulle ha mistet tråden her, så sørger Jørstad Wingård for å minne om 2. verdenskrig igjen (båtassosiasjon?):

Da Donau forlot kaia i morgenmørket i november 1942, da norsk politi samlet sammen jøder og sendte avgårde, kunne folket ellers si at de ikke forsto, ikke visste, at de dermed ikke hadde ansvar for konsekvensene av det som skjedde? Da USA stengte sine grenser for jødiske flyktninger slik at skip med folk på flukt fra Europa måtte snu, visste amerikanerne hva dette innebar? Kunne de ha visst? Hadde de ansvaret?

Som en kort oppsummering så tolker jeg det dithen at med mindre du aksepterer at hele verden skal tas imot med åpne armer i Europa og Norge især, så er du et dårlig menneske som ikke har lært noe av historien. Ja, hadde du levd under krigen så hadde du stått på kaia med flagg og heiet da Donau forlot kaia. Eller du hadde kanskje vært frivillig fangevokter i Auschwitz.

Jeg har sett mange slags forsøk på å få folk til å gå i seg selv eller for å vekke empati, men dette er virkelig et lavmål. Antydningens kunst er ikke Jørstad Wingårds styrke. Men det er i det minste et mønster som avdekker seg. For i en tidligere artikkel i Radikal Portal (nei, jeg lenker ikke) så skriver hun «Samtidig som feststemte nordmenn feiret grunnlovsdagen, startet desperate flyktninger i Hellas sultestreik for sine rettigheter.»

På en måte så er det jo kjekt å vite hvor folk står. Slik at man i det minste kan velge tilhørighet til en annen gruppe enn Guri Jørstad Wingårds.

Dagbladet