Kommentar

Vi støter på folkemord og krigsforbrytelser hvor vi går: På lerretet: Filmen Hotel Rwanda, og i virkelighetens verden ber regjeringen i Kigali om å få utlevert den krigsforbrytermistenkte Bosara.

Filmen Der Untergang med Bruno Ganz vekker oppmerksomhet. På National går stykket om Albert Speer, bygget på Gitta Serenys monumentale biografi.

NRK sendte igår første del av BBC/Laurence Rees’ serie Auschwitz and the Final Solution. «Sånn er livet» sendte om igjen intervjuet med Julius Paltiel og to sympatiske gymnasiaster som hadde besøkt Auschwitz. Igår ble Henrik Lunde intervjuet om revisjonisme i Wok.

Det nyinnflyttede HL-senteret får stadig oppmerksomhet, og vil gjøre det frem til åpningen neste år. Lederen skryter nettopp av at de skal gjøre noe ingen annen har gjort; få frem de andre folkemordene i vår tid.

Vi er veldig gode til å huske, minnes, bygge museer, se filmer, teater, bruke historien som sujett, for vår egen vederkvegelse.

Men hva gjør vi når vi står midt oppe i det? I aktuelle situasjoner. Har vi lært noe? Det ser ikke slik ut.

At Harald Stabell tok Bosara-saken er en ting etter å ha besøkt Rwanda som representant for Helsingforskomiteen, er vanskelig å fatte.

Like vanskelig som at det befinner seg 40 asylsøkere i Norge som selv har opplyst at de har begått grove voldsforbrytelser, som tortur og voldtekt. Halvparten av sakene skal gjelde krigsforbrytelser. Uten at norske myndigheter har løftet en finger!

Av de 40 kom 37 til Norge ifjor. Det kan tyde på at Norge er blitt kjent som en frihavn, der de risikerer lite. Den største gruppen er fra Balkan. Når mennesker derfra sier de har vært med på grusomheter, kan man regne med at det stemmer, og at det kan være grovt.

Hva gjør norske myndigheter? Lar dem gå. De er ikke innkalt til intervju, og myndighetene aner ikke hvor de befinner seg.

En ting er sikkerhetsrisikoen slike mennesker utgjør. De kan være vandrende bomber. Noe annet er den likegyldige holdningen til konvensjoner Norge har underskrevet. Politiet skylder på ressursmangel og press. Det holder ikke.

Noe av den sammme holdningen finner man igjen når krigsforbrytere dømt av Haag-domstolen soner under særs gode betingelser i Norge, mens deres ofre og de mindre forbryterne har det kummerlig i hjemlandet. Det er noe galt når disse krigsforbryterne som står bak noen av de verste grusomhetene i Europa siden annen verdenskrig, skal kunne nyte godt av permisjoner, frigang, og kanskje kunne slå seg ned i Norge, mens ofrene sliter med senvirkninger og et ødelagt land.

Norge er mest opptatt av fasaden, av å fremstå som den beste i klassen. Rettferdighet bryr man seg ikke så mye om, når det kommer til stykket.

I Darfur har det kanskje dødd 300.000 mennsker, ifølge en britisk parlamentskomite. Det kan vi leve med. Men ikke at en kurder som har oppgitt falsk navn og drept sin norske kone, blir dømt til døden i Kurdistan.

Et eksempel på en mentalitet som er så oppsatt på rettigheter at man ender opp på ondskapens og forbryternes side er hentet fra Nederland. Den indonesiske menneskerettsaktivisten Munir Said Thalib ble forgiftet på vei til Nederland. Nederlandske myndigheter sitter på mye bevismateriale, men de nekter å overlevere det mest inkriminerende til Indonesia, for en skyldig i drapet risikerer dødsstraff! For den indonesiske opposisjonen betyr det mye å finne ut sannheten. Men Nederland mener det er viktigere å beskytte morderen.

Har vi egentlig lært noe?

Les også

-
-
-
-
-
-