Nytt

4.02: Picks of the day: Bilder man ikke glemmer: to hutuer som står frem på Dagsrevyen og ber om at de uberettigede anklagene mot dem om folkemord-forbrytelser, blir avsannet. Journalistene er bevisstløse. Den ene sier at det er kjent at regjeringen til Kagame fabrikere bevis for å ramme motstandere. Virkelig? Hadde Kagame behov for å fabrikere bevis etter folkemordet? Hans regjering druknet i bevis.

Men det er typisk for Norge. Amnestys Egenæs står frem og sier at Norge ikke må sende dem tilbake, men etterforske herfra. -Men er det mulig, spør journalisten og har fattet et poeng. -Nei, lett er det ikke, men Belgia og Sveits har gjort det, svarer Egenæs.

Vi minnes reportasjene i VG for ikke lenge siden om serbiske krigsforbrytere som soner i norske komfortable fengsler, mens småfiskene soner under kummerlige kår i hjemlandet.

Er det ikke typisk for en tidsånd, som vil være så humanitær at den ender med å være barmhjertig mot morderne, og straffe eller overse ofrene?

Hotel Rwanda går på norske kinoer. Lobbyist Morten Vigtel sier i siste Journalisten at norske journalister er dumme og late. De gidder sjelden følge en prosess. Det gjelder også kompliserte begivenheter som folkemord: det er ubehagelig, tar lang tid. Gi oss heller noen feature for lørdagsavisen!

Den samme Journalisten har én god story: to norske journalister som har stiftet noe de kaller Berserk productions: de vil dekke glemte konflikter, og startet med Lord Resistance Army i Uganda. De forteller om hvilket inntrykk det gjorde en kveld å se rekken av barn som gikk for å sove et annet sted enn hjemme, for ikke å bli kidnappet og gjort til barnesoldat. Hundrevis av små barn defilerte forbi i mørket. Barbeint.

-Vi måtte sette oss ned. En times tid satt vi og pustet ut i en grøftekant, forteller Anne Torhild Nilsen. De kom hjem med unikt filmmateriale, men ble møtt med avslag. De gikk hele runden: fikk høre at bildene var for sterke. Eller: man etterlyste en norsk vinkel. Det vanligste svaret var at nyhetsbildet ikke hadde plass for Uganda. Man hadde kjørte Afrika: Sudan. Så var det tsunamien. Noen fikk seg til å si at det at en konflikt var glemt ikke var noe kriterium for å sette den på.

Det er ikke grenser for hva redaksjoner kan få seg til å si. På et SKUP-seminar for flere år siden, var det journalister som snakket om hutsier og tutuer, da tema var Rwanda.

Samtidig har vi kunstnere som lodder ondskapen på hjemmebane. Lukas Moodyssons nye film, Ett hål i mitt hjärte. Når Aftenpostens Per Kristian Bjørkeng møter ham, lurer han på om det finnes slike mennesker i «det stort sett balanserte svenske samfunnet». Idag skriver Aftenposten om jenters rå sjekking på SprayDate. Jenter som kun er ute etter sex. Artikkelen er seriøs nok, men går ikke videre. Det blir hengende som litt pirrende og tilter over mot forbruksstoff. Noe vi orienterer oss om får å være med.

Det samme om Hotel Rwanda og Der Untergang: hvem orker egentlig gå inn i det? Det blir noe halvhjertet over forsøket. Nå kommer «Speer» opp på Nationaltheatret. De roter i historien hele tiden. Men er det for å bruke det som sujett til nye historier? mer enn å erkjenne.

Det kvalmende er bølgen av forbrukerstoff, matoppskrifter og evig runddans rundt vår velferd: renta, Bach, metanol-saken: human touch er safe. Alvorlig stoff slås ihjel av alt som står rundt, og som dekker 80 %. I min verden blir folkemordmistenkte sendt tilbake til Rwanda, de får ikke noen år i en komfortabel celle i Norge. Og Ole Christian Bach har brukt opp sine sjanser for lenge siden. Hard Rain’s A Gonna Fall.