Kommentar

Herjer det en indre mccartyisme i det offentlige rom? Som renser ut motforestillinger og ignorerer kunnskap?

To historier fra Aftenposten torsdag 7/12, gir grunn til å spørre om det.

Mccartyisme har tradisjonelt vært en av venstresidens glansnumre. Det ble med tiden selvforklarende. Etter seieren over fascismen hadde man fått en ny oppgave: også kapitalismen kunne vise de samme tendenser. Eller som de mer radikale sa: den kastet masken og viste sin sanne natur.

Det ble venstresidens oppgave å forhindere at historien gjentar seg.

Dette Aldri mer! har gått over fra å være noe ytre til noe indre: Man har ikke greid å forhindre nye folkemord. Tvert imot. Men man har internalisert Auschwitz og Mccartyisme og brukt det til å opoprette ideologiske tabusoner: Under folkeavstemningen om forslaget til EU-grunnlov i Nederland sa statsminister Jan Peter Balkenende: «I’ve been to Auschwitz and Yad Vashem. The images haunt me every day. It is supremely important for us to avoid such things in Europa.»

Den antirasistiske kampanjen benytter seg også av en slik pedagogikk. I møtet med islams tabuer blir det en farlig blanding.

Mea culpa

Aftenposten kunne fortelle at norskopplæringen for språklige minoriteter er feilslått, og det er myndighetenes skyld. Statssekretær Lisbeth Rugtvedt påtar seg alt ansvar. Det er kontrollrutinene i kommunene som svikter.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, har slått fast at Norge har større ulikheter mellom minoritets- og majoritetselever enn OECD-gjennomsnittet.
– Sjanseløse.
– Når vi får en rapport med så klar konklusjon, gir det oss en god bakgrunn for å legge til rette for bedre undervisning for våre minoritetsspråklige elever. Hvis vi ikke får det til, er disse elevene sjanseløse i forhold til å lykkes i det norske samfunnet, sier Lisbet Rugtvedt, statssekretær i Kunnskapsdepartementet.

OECD har funnet større avstand mellom minoriteter og majoritet i Norge enn gjennomsnittet. Et alarmerende funn. Men er hele forklaringen at myndighetene svikter?

Hva med foreldre som ikke lar ungene lære norsk, men snakker hjemlandets språk, ser hjemlandets tv, og kanskje ikke sender barna i barnehave en gang. Aften Aften kunne i august fortelle om alle førsteklassingene som begynte uten å kunne norsk. Hvis foreldrene ikke tar ansvar, hvordan kan de forvente at det offentlige skal sette inn nok ressurser til å ta igjen det forsømte? Er det rimelig? Hva vil de andre innbyggerne si – som betaler ekstra ressurser over skatteseddelen?

Ingen av disse opplagte spørsmål, blir stilt av journalist Liv Berit Tessem.

Derimot slipper Akhenaton de Leon i OMOD til og han tror at flere foreldre vil gå til søksmål mot staten for mangelfull språkopplæring. Det vil være den siste stasjon på en absurd karusell at foreldrene først forsømmer barnas norskopplæring og så saksøker staten for skadevirkningene.

Rwanda

Norske medier og interesseorganisasjoner pleier å kjøre FN foran seg. Senest idag kan Dagsnytt triumferende fortelle at Utlendingsnemnda har sendt en irakisk kurder tilbake til Kirkuk. Det er tredje gang på et halvt år at regjeringen bryter med FNs tilrådinger, melder Dagsnytt.

Men når UDI oversender opplysninger om en asylsøker til FNs krigsforbryterdomstol for Rwanda, reagerer NOAS og sier de vurderer å be asylsøkere slutte å si hele sannheten til UDI. Saken reiser spørsmål ved dømmekraften til NOAS og også journalist Arild M. Jonassen, som ikke noe sted i saken forsøker å reise opplagte motforestillinger.

Saken dreier seg om rwandiske Abdul Joshua Ruzibiza, bosatt i Norge, som var innkalt som vitne av Arusha-domstolen (FN-tribunalet, med sete i Tanzania). Domstolen sjekker vitnenes troverdighet, og fikk kopi av intervjuet UDI gjorde med ham. Dette mener NOAS ikke er trygt. Han burde vært forelagt forespørselen. Det er vanskelig å tro at NOAS mener dette.

I intervjuet forteller Ruzibiza om personer som hjalp ham til å flykte fra Rwanda. En forsvarsadvokat ved FN-stolen sier rwandiske myndigheter kan få fatt i opplysningene. Selvfølgelig kan de det. Men Norge kan ikke behandle en FN-domstol med mistenksomme øyne. Dessuten glemmer Aftenposten helt å spørre om det kanskje kan være slik at Ruzibiza og hans kontakter har grunn til å frykte domstolen.

En fransk domstol har nylig anklaget president Paul Kagame for å ha gitt ordre om å skyte ned flyet til daværende president i Rwanda i 1994, en hendelse som ga støtet til folkemordet. Men som Kagame sa til BBC igår: Folkemordet var planlagt i lang tid.

Norge har allerede spilt en meget passiv rolle i forhold til at man tror rwandiske krigsforbrytere skjuler seg bak flyktningestatus. Regjeringen i Kigali tror det, men påtalemyndigheten har utsatt og utsatt saken.

Vet ikke hva elevene har lært

Frykter for sitt liv