Kommentar

VG skriver om en ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning som viser at 6000 barn av innvandrere er blitt sendt utenlands siden årtusenskiftet, blant annet fordi foreldrene vil lære dem sin kultur. I overskriften omtales den som en «sjokkrapport». En somalisk-norsk Venstre-politiker lurer på hvordan disse norske barna vil få det når de kommer tilbake til Norge. Ansvarlig statsråd mener tallene er «skremmende høye» og nevner faren for omsorgssvikt.

Og fagfolk er «sjokkert».

Virkelig?

I så fall er det grunn til å spørre seg om de har registrert virkeligheten på bakken, eller hvilke signaler som er blitt sendt ut fra alle kanter de siste førti årene.

For det evangeliet som lenge er blitt forkynt til erstatning for det opprinnelige, forteller at alle kulturer er like bra, og det oppfordrer folk til å ta vare på den kulturen de har. I tospann med migrasjonen og befolkningsutviklingen ute og hjemme har dette resultert i utenlandske kolonier i Norge. Samtidig har den fysiske og elektroniske kommunikasjonen i verden fått en såpass lav kostnad at det er mye enklere enn før å beholde kontakten med opphavslandet, hvilket hjelper til med å bevare den forkynt bevaringsverdige kulturen. Det betones stadig vekk at landegrenser er blitt mindre relevante.

Dertil kommer at de relasjoner mellom barn og foreldre samt resten av slekten som man er vant til i Skandinavia, ikke er de samme over hele verden. (Engelske overklassebarn gikk også på kostskole borte fra foreldrene.)

Dertil kommer at det norske skolesystemet så smått er i ferd med å bli klassedelt.

Kan noen fortelle meg hvordan disse opplysningene sett i sammenheng kunne unngå å peke i retning av at en ikke ubetydelig andel somaliske, pakistanske, irakiske og eritreiske etc. foreldre skulle sende barna sine på skole i hjemlandet eller i et annet land med en stor diaspora av samme opphav? Og om det ikke var opplagt: Er det ingen som har hørt skoleelever eller lærere snakke om tomme pulter? Har ingen fått med seg at Human Rights Service (HRS) har skrevet om dette i elleve år??

Det er mindre enn en uke siden Aftenposten skrev om skipsreder Kristian Siem, som er glad for å kunne sende barna sine på skole i Storbritannia.

Skulle ikke en somalisk far som har ressurser til det, være glad for det samme? Og er det noen som tror at ikke de fleste somaliske fedre ser til at barna får en omsorg i utlandet, kanskje av noen i egen klan eller storfamilie, som ikke er svært forskjellig fra den de selv ville ytt i Norge? Er det så sikkert at de valgene de treffer på vegne av sine egne barn, gjør dem noe dårligere rustet til å leve i den somaliske kolonien i Norge?

Hvis de ikke spiller teater, må det være en eller annen form for selvpålagt blindhet som gjør at folk hopper i stolen over resultatene av ovennevnte rapport. Som om tilværelsen i en somalisk eller irakisk eller pakistansk koloni i Norge, hvor det er viktig ikke å bli for norsk, skulle være omtrent som tilværelsen for etnisk norske barn.

Eller kanskje det er den formidable evnen til å leve med selvmotsigelser. Innvandrere og deres barn er norske når det er hensiktsmessig, og så er de kanskje ikke helt norske likevel når det kommer til stykket. Så da unnlater man f.eks. først å si bestemte ting eller gripe inn hvor man ville ha sagt ting eller grepet inn overfor en norsk familie, under henvisningen til hensynsfullhet overfor en annen kultur. Og når uhumskhetene treffer vifta, er man plutselig sjokkert over at dette eller hint gikk an i Norge med norske barn.

Med mindre forklaringen er en helt annen. For det forholdet som en del nordmenn – også presumptivt oppegående sådanne – har til landet sitt, minner av og til om en enke på hundre år som fortsatt tror at mannen hennes lever. Så for å si det omtrent som man på mest mulig hensynsfullt vis kunne ha sagt det til enken: Det Norge dere kjente, finnes ikke mer.