Kommentar

Da konklusjonene i rapporten om barn av innvandrere til Norge som sendes på skole i utlandet ble kjent, kom det noen litt bestyrtede reaksjoner på vinklingen av historien i Aftenposten, altså misnøyen med kvaliteten på den norske skolen, bekymringen for at barna lærer for lite og for at de blir oppfattet som svakere elever enn de er. Kort oppsummert lød reaksjonen: Hva behager? Er skolen liksom bedre i Somalia?

Men hva om avisens måte å utlegge tingene på ikke skulle være så helt på trynet?

For ikke lenge siden kom lektor Karl-Eirik Kval med sin bok «Det store skolesviket», hvor det tegnes et nådeløst portrett av tilstanden i opplæringsbransjen. Boken ble hilst velkommen blant annet i egenskap av et nødvendig oppgjør med en totalt forfeilet pedagogisk tankegang.

Er det sånn at det reageres med en eller annen misforstått form for patriotisme (for anledningen) på den norske skolens vegne hvis somaliske (for anledningen) fedre kommer her og kommer her og sier at den ikke nødvendigvis er best til å forberede barna på tilværelsen i Norge?

Om vi et øyeblikk holder utenfor fedre med omskjæring eller grov – og i Norge ulovlig – fysisk avstraffelse i sinne, hva om de andre har rett? Hva om kjernen i saken rett og slett er at den norske skolen ikke er særlig god for noen?

NRK har snakket med somalisk-norske Abdulahi Gafow, som sender sine tre barn på skole i England og kjenner andre i samme situasjon. Grunnene han anfører for å gjøre det, fremstår som fullstendig rasjonelle:

– Etter skolen får de ekstraundervisning i fag de trenger hjelp i, som man betaler noe ekstra for. Det er en veldig bra skole, og jeg mener de får bedre støtte der enn på skolen i Norge. De får gode karakterer, og jeg er fornøyd, sier Gafow.

– Mange ser at karakterene til barna er dårlige. De klarer ikke å hjelpe barna på grunn av manglende språkkunnskaper. De frykter barna skal droppe ut av skolen, ikke få seg jobb og ende opp som kriminelle. Derfor sender de barna på en kvalitetsskole i utlandet, sier Gafow.

Gafow setter i realiteten fingeren på den store norske oppdragelsesmessige nødsituasjonen. Samfunnet som pålegger barna hans skoleplikt fordi denne skal gjøre dem til gode borgere, er ikke i stand til å oppfylle sin del av avtalen.

Denne refleksjonen vil sikkert, og vel ikke helt med urette, bli benyttet til å gråte over at tidligere tiders innvandringspolitikk har fått samfunnet til å påta seg byrder det ikke er i nærheten av å makte. Noe mindre bortkastet ville det i lys av denne erfaringen være å ta til orde for at den fremtidige byrden ikke gjøres enda større.

Men tanker om innvandringspolitikken er ikke de eneste man bør gjøre seg i lys av funnene i rapporten, for de gjelder jo personer som allerede er blitt borgere av landet.

En bør i alle fall innse at det dreier seg om mye mer enn omskjæring av ungjenter og annen barnemishandling. Nå virker det som om det omsider er mer behagelig å snakke om disse temaene.

Statsråd Horne er ufrivillig komisk når hun snakker om at skoleoppholdene i utlandet, som tross alt omfatter en liten del av diasporaene det gjelder, svekker sjansene for vellykket integrering.

Wake up and smell the coffee. Det toget er gått. Oppgaven nå er å gjøre det ufrivillige nattlige oppholdet på stasjonen best mulig. I stedet virrer folk rundt med feil bekymringer om feil saker av feil grunner til feil tid.

 

– Somaliere frykter kriminelle barn