Kommentar

Det er noen ubehagelige sannheter som serveres i det internasjonale samfunns løsning for Sudan: for å ro i havn en avtale mellom nord og sør må man midlertidig se bort fra Darfur. Til tross for at en av partene opptrer like morderisk der som den gjorde i sør.

Det er vanskelig å se det som noen seier for rettferdigheten. Pragmatisme, kalles det. Andre vil si: kynisme.

Modellen kommer tydelig frem i forslaget til løsning for Uganda. Der herjer som kjent en av de verste geriljagruppene verden har sett: Lord Resistance Army. De har særlig gjort seg kjent for sine barnekidnappinger.

Barna blir senere tvunget til å være med å angripe sin hjemlandesby, og drepe kjente og kjære. De brukes som trekkdyr, soldater, jentene blir soldathorer helt fra den første spede pubertet. Det er snakk om tusenvis av barn som er bortført og tvunget til å bli drapsmaskiner.

Nå er ikke dette noe nytt i Afrika. Sierra Leones Revolusjonære Front (de med avkapping av hender), og Renamo i Mosambik, hadde noe av det samme bestialske, sadistiske tilsnittet.

Det samme har militsene i det østre Kongo, i Ituri-provinsen, og hutu-militsen fra Rwanda.

BBCs Hillary Anderson har nylig vært med FN-styrken i Bunia. Overlevende fortalte om kannibalisme, som noe normalt. De hadde selv sittet og sett faren bli halshogd, og hodet hans spist av sosldatene.

Militssoldatene tror at de ved å lemleste kan stjele noe av den åndlige kraften til offeret. Slik florerer grusomhetene.

Noe av den samme vanvittige og voldelige overtroen finnes i rikt monn i Lord Resistance Army: de tror at hellig vann beskytter dem mot kulene.

Denne spesielle form for degenerert vold burde vært gjenstand for studier. Der hvor den slippes løs, ødelegger den hele samfunn.

Regjeringen til Yoweri Museveni har ikke fått bukt med problemet. LRA holder til i Sør-Sudan, og trekker seg tilbake over grensen.

Hva foreslår det internasjonale samfunn? At partene skal komme fram til en avtale, om sikkerhet for LRA og tilbakevenden til det sivile liv.

Noen vil kalle dette det muliges kunst. Andre vil spørre hvordan det er mulig at man vil normalisere og gi amnesti til en milits som har gjort seg skyldig i ubeskrivelige grusomheter.

En rapport fra International Crisis Group bekrefter at det er planen. Tre fremmede makter er med og tilrettelegger kontakten: Nederland, Storbritannia og Norge!

Betingelsene for fred er gjenkjennelige. De er de samme som i tilfellet Sudan: Med den viktige forskjell at rollene er byttet om. I Sudan var det regjeringen i Khartoum som var kriminell. I Ugandas tilfelle er myndighetene rimelig ansvarlige, til Afrika å være. Likevel bruker det internasjonale samfunn samme oppskrift på konfliktløsning.

Det foresvever oss at vi aldri kunne godta en slik modell. Den ville krenke rettsoppfatningen. Å motta morderne tilbake i det sivile samfunn ville vært utenkelig. Men vi mener at ugandere, sudanesere, og bosniaker får godta det.

De to folkene som var i tilsvarende konflikter, men tok skjebnen i egne hender er kosovoalbanere og tutsihæren til Paul Kagame. Albanerne jaget serberne ut, Rwandas patriotiske front fikk stanset folkemordet, og har siden kjørt sitt eget løp, med den store goodwill folkemordet ga dem, tross alt.

Både kosovoalbanere og Kagame har begått urett, men sett opp mot undertrykkelsen de ble utsatt for, og ikke minst: sett opp mot de løsninger verdenssamfunnet har å tilby, er ikke svarene så enkle.

Da FN endelig om på banen i Rwanda, var det for å brødfø flyktningeleirene i Tanzania og det østlige Kongo, hvor mordermilitsen Interhamwe hadde full kontroll.

International Crisis Group (Crisis Group) – Conflict prevention and resolution

Les også

-
-
-
-
-