Kommentar

Saken om den folkemordmistenkte rwanderen Francois Burasa er en stygg sak – for Harald Stabell og Norge. Stabell var i fjor høst i Rwanda på vegne av Den norske Helsingforskomiteen. Ifølge nrk.no ga han også uttrykk for at han ville hjelpe til med rettsforfølgelsen av folkemordmistenkte rwandere i Norge.

Stabell valgte i stedet å bli forsvarer for Francois Burasa. Stabell ser ikke noe problematisk med rolleskiftet. Han viser til forsvarerrollen, og sier nedlatende at det kanskje ikke er så lett for Rwanda å forstå i deres emosjonelle tilstand. Men Stabell kommenterer ikke rolleskiftet; det nærmeste han kommer er å si at han ikke fikk innsyn i enkeltsaker.

Tomm Kristiansen siterer myndigheter i Rwanda som sier at Stabell profesjonelt har sitt på det tørre, men ikke etisk.

Det er noe som heter integritet. Har man vært i et land utsatt for folkemord som representant for en menneskerettighetssituasjon, kan man ikke påta seg å forsvare en mistenkt folkemorder som har søkt tilflukt i et europeisk land. Det er et svik mot ofrene og deres etterlatte, og landet. Folkemord er ingen vanlig forbrytelse.

Hadde Stabell reist til Rwanda som enkeltperson hadde han stått langt friere. Men som representant for Helsingforskomiteen, er han bundet av deres integritet.

Det har vært uhyre vanskelig å få dømt folkemorderne. Det vet Stabell utmerket godt. Når de sitter i Europa vil de høyst sannsynlig unndra seg rettferdighet. En eventuell straff vil være beskjeden i forhold til forbrytelsene. Det sørger gode advokater for, og et rettighetssamfunn som til tider beskytter forbryterne.

Det er noe med hvem som er sterk og svak. I Rwanda er mistenkte folkemordere i en svakere posisjon. I Europa stiller de sterkere. Jeg hadde hatt større forståelse for om Stabell ville opptrådt som forsvarer i Rwanda. I Europa blir han lett drapsmistenktes hjelper.

For Burasa er ingen hvem som helst. Enhver som sjekker hans bakgrunn forstår at han er implisert i miljøene som gjennomførte folkemordet, og måten han ordlegger seg om folkemordet styrker mistanken om at han står på deres side.

Ikke bare Stabell, men også Dagsrevyen og Gunnar Karlsen malte igår på at bevisene mot Burasa må sjekkes. De åpnet for stor grav tvil. Men det var altså Human Rights Watch som skrev at Burasa var ansvarlig for import av 16.000 macheter rett før folkemordet.

Det er nok Burasa som har bevisbyrden:

Han er tidligere kriminalsjef i Rwanda. (dette vil vi gjerne vite mer om). Men gikk over til å være partner i selskapet Rwandex SA, sammen med Eugene Mbarushimana. Begge er anklaget for å ha kjøpt macheter til folkemordet. Denne Mbarushimana har tette bånd til folkemordets mest sentrale aktører:

«Kollegaen har nære familiære bånd til Rwanda-tribunalets
mest ettersøkte, forretningsmannen Felicien Kabuga,
edderkoppen som finansierte folkemordet gjennom sine mange
selskaper. Amerikanske myndigheter har utlovet 5 millioner
dollar for de som hjelper dem med å fange Kabuga.
I mange år levde Kabuga i Kenya beskyttet av daværende
president Daniel Arap Moi. Der bodde også Burasa lenge i
skjul. – Vi så hverandre sjelden i Kenya. Og denne
forbindelsen gjør meg heller ikke til folkemorder, selv om
rwandiske myndigheter skulle påstå det aldri så mye, sier
Burasa.»

«Burasa er nær beslektet med en av topplederne i
hatradioen RTLM, Jean-Bosco Barayagwiza, som i 1994 hisset
til etnisk rensing. I 2003 ble Barayagwiza dømt til
livsvarig fengsel i FNs kriminaltribunal for Rwanda.
Tribunalet rettsforfølger hovedarkitektene bak folkemordet
og konkluderte i en historisk dom med at han og to andre
mediefolk hadde konspirert til folkemord.
– Han er en av mine beste venner og er min «lillebror» i
klanen. Våre barn kaller ham onkel, men det gjør meg ikke
til en folkemorder, sier Burasa til Arild M. Jonassen i Aftenposten.»

Burasas fremstilling av folkemordet sier sitt:

«- Det rwandiske regimet fabrikkerer stadig nye bevis mot
hutuer med utdannelse og posisjoner fra det gamle regimet.
De vil utslette oss, nøyaktig slik de beskylder vår gruppe
for systematisk å ha forsøkt å gjøre mot tutsiene i 1994,
sier Burasa.
Han benekter ikke at det skjedde forferdelige overgrep mot
tutsiene i 1994, men mener minst like mange hutuer er drept,
de fleste etter folkemordet – i hevnaksjoner.»

Det var ifølge Aftenposten etter drap på tre rwandere i eksil i Kenya, at folkemordmistenkte fikk det travelt med å komme seg ut. Burasa kom som kvoteflyktning til Norge. Hvordan er det mulig at FN lar så mistenkelige personer få bruke asylinstituttet? Den samme tvilsomme rollen hadde FN da organisasjonen gikk inn og hjalp folkemorderne og deres familier som flyktninger i Kongo og Tanzania. I årevis etterpå bidro FN til å brødfø leirene som Interahamwe-militsen styrte med jernhånd.

Norske myndigheter brukte to år på å svare på en forespørsel fra Rwanda om flyktninger i Norge. Det tyder enten på likegyldighet eller dårlig samvittighet. De visste kanskje at de satt på et råttent egg.

Men hva kommer vi til å se? Stabell slår an tonen når han kritiserer Rwanda for å gå ut med navn. Mistenkte kan rammes av hevn. Han burde vite bedre. Det er folkemorderne som har vært aktive. Vitner som har overlevd massakrene ved et under, og de er ikke mange, har i mange tilfeller blitt truet, av naboer og andre, og i noen tilfeller drept.

Les også

-
-
-
-
-
-