Kommentar

Så gikk det så ille som vi innerst inne fryktet. Tjostolv Moland og Joshua French ble dømt til døden av militærdomstolen i Kisangani. De to forsøker å holde motet oppe, men også det er blitt brukt mot dem. I det hele tatt er det bemerkelsesverdig hvor stor avstand enkelte har ønsket å markere til de to.

Det har hele tiden vært en reell mulighet for at de kunne bli dømt til døden. Forholdene de er blitt holdt under, har minnet om en langsom kvalfull død. Som en Kongo-ekspert sa på radio: Man lever ikke lenge i et kongolesisk fengsel.

De to har fått mye presse. Noen synes det ble for mye. Den første som fyrte av en salve var SV’eren, professor Helge Rønning. Han mislikte at rettsvesenet ble fremstilt i et så negativt lys, og minnet om Kongos dårlige erfaringer med utenlandske interesser. Han spurte hvorfor ikke mediene stilte seg mer kritiske til Moland og French. Det lot ikke til å ha gått opp for ham at de to risikerte dødsstraff.

Aftenposten oppfylte Rønnings ønske og kunne sist uke avsløre at de to ble kastet ut av Telemark bataljon, angivelig fordi de forsøkte å verve medsoldater til sikkerhetsoppdrag i Afrika. Det siste var en opplysning som i høy grad var sensitiv for Moland og French.

Fungerende sjefredaktør Hilde Haugsgjerd var gjest i Dagsnytt Atten der hun ble spurt om ikke dette var å sette de to guttenes liv i fare. Haugsgjerd blåste av problemstillingen. Hun viste til pressens jobb, det var det eneste interessante. Ikke på noe punkt viste Haugsgjerd forståelse for at avisen kom med avsløringer som kunnne påvirke utfallet av rettssaken. Det trodde hun overhodet ikke på.

NRKs Afrika-korrespondent, Dag Bredvei, kunne fortelle at aktor hver morgen viser frem norske aviser og forteller hva de skriver. Kongo har ambassade i Stockholm, lenger unna er det ikke.

En annen som støttet Haugsgjerd var redaktør for Journalisten, Helge Øgrim. Han syntes også at sympatien og forståelsen for de to arresterte var for stor. Han hadde etterlyst kritisk stoff og syntes det var helt på sin plass at Aftenposten trykket avsløringene.

Øgrim sluttet seg også til Rønnings kritikk om at dekningen var fordomsfull mot kongoleserne. Han reagerte på bruken av ordet mobb om folkemengden som fulgte de to nordmennene til fots gjennom byen.

Morten Buås i Fafo har også ytret seg kritisk om Moland og French. Idag, etter at dommen var falt, presterte han å si i en «avskjedsreplikk» at de to hadde gjort alle de feil det var mulig å gjøre under Kongo-oppholdet. Hva vet Buås om det?

Man ser av NRK korrespondent Hallvard Sandbergs arbeid at Kongo er et tøft sted å arbeide. Hvordan er det da å sitte i et fengsel hvor vokterne ikke har lønn, men må leve av de innsatte? Det sier noe om hva slags samfunn de befinner seg i.

Det kalles et predatorsamfunn: et rovdyrsamfunn, mennesket er menneskets verste fiende. Alle er potensielle ofre. Man er på utkikk etter «muligheter» til å sko seg, stort eller lite.

Men norske journalister og akademikere har vanskelig for å erkjenne at samfunn fungerer på en så rå måte. Det virker som det ville ødelegge noe av vår optimisme og feel good-humanisme. Det gjelder om å bevare et offerbilde av Afrika. Når hvite europeere er involvert settes automatisk hvit-skyld-syndromet i gang. De har hatt med seg våpen, de har drevet med sikkerhetsselskap. Da er de sikkert skyldige. Man setter parentes om at de kan bli dømt til døden. Det er viktigere å markere hvem som er de virkelige ofrene.

Slik har venstresidens holdning til vestlige ofre vært i uminnelig tid: vestlig blod er lissom-blod. Det er bare De Andres blod som er virkelig, men også dette er på et imaginært plan. På det planet som heter historisk urett.

Når professor i jus Mads Andenæs skal kommentere prosessen så er det med ord om imperialisme og kolonialisme. Det er derfor kongoleserne føler motvilje mot hvite vestlendinger, dvs med god grunn. Vi bør med andre ord gå stille i dørene. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var inne på det samme da han snakket om at feilaktig tilnærming, dvs. for pågående, kunne være kontraproduktivt.

Men kongoleserne har ødelagt mer enn nok selv. De har ikke trengt utlendinger til å gjøre jobben. Kolonialistene etterlot seg som regel noe, en infrastruktur, noen bygninger. Mobutu Sese Seko etterlot seg ingenting, kun et rasert land. Så kom hutu-folkemorderne og deres familier i 1994, og utløste mange års borgerkrig.

De myndighetene norske sier vi skal sette vår lit til, er de samme som har voldtatt og plyndret over en lav sko. Moland og French har sett dette på nært hold, derfor opptrer de som de gjør. Jeg tror det har vært deres overlevelsesstrategi. Trolig ville det ikke spilt noen rolle hva de hadde sagt i retten.

Det er alltid sikkerhetsselskap og business som er de slemme i venstresidens forklaringer. Men de som var med å styrte Kongo ut i den siste katastrofen var Clinton-administrasjonen og spesielt utenriksminister Madeleine Albright. Hun fikk god hjelp av Kofi Annan, FN og Sikkerhetsrådet. Men det var Albright som gikk foran når det gjaldt å legge lokk på folkemordet i Rwanda.

Folkemord har alltid store konsekvenser: i Bosnia, i Darfur, i Irak, i Tyrkia, og i Rwanda og Kongo: det skaper en elv av destruksjon.

Hvordan to norske gutter havnet i den strømmen har vi ikke fått noen forklaring på.

I den prekære situasjonen de befinner seg i har de gjort et sympatisk inntrykk. Mange andre hadde knekt sammen. De kan ha gjort ting de ikke burde ha gjort. Men instinktivt vil man forsvare dem. De er helt alene. Likevel er det noen som rykker ut og vil ta dem.

Det er den gamle venstreradikale ryggmargrefleksen, som sier at man alltid skal være mot sine egne, aldri vise vanlig medmenneskelighet. Verdiene er snudd på hodet: det er tvert om et tegn på humanitet at man kan gå mot sine egne! Dette er maoismens arv, kulturrevolusjonen. Medmenneskelighet er et tegn på svakhet.

Man angriper sine egne alltid på vegne av De Andre. Men det er et abstrakt Du. De andre forstått som reelle mennesker har aldri bedt om en slik solidaritet. De er lidelsesfeller av Moland og French. De har det enda verre. Som Kongo-eksperten sa det: vanligvis varer slike rettssaker mye kortere.

Haugsgjerd og Øgrim er gamle ML’ere. Det satt også en tredje tidligere ML’er i studio, advokat Harald Stabell. Stabell hadde lært yrkesetikk av sin jobb, det hadde ikke Haugsgjerd og Øgrim. Stabell fremholdt at det Aftenposten hadde gjort var et brudd på prinsippene for en rettferdig prosess, for de anklagede hadde ingen mulighet til å tilbakevise de anonyme påstandene. Han ville vært like kritisk om det hadde vært en norsk rettssak, men i tilfellet Kongo ble slik praksis livsfarlig, bokstavelig talt. Det gjorde ikke noe inntrykk.

At tre gamle ML’ere bekler så viktige poster sier mye. At to fremdeles har de samme ryggmargrefleksene sier enda mer. Denne brechtianske «se massen ikke individet», forteller noe om en følelsesmessig avstumping som «bevegelsen» påførte kadrene. Det ser ut til at det aldri går over.