Kommentar

To norske borgere risikerer dødsstraff for en konglesisk domstol som fører en farse av en rettssak. Da velger en norsk professor, Helge Rønning, å gå ut og kritisere norske journalister for ikke å være kritiske nok til Tjostolv Moland og Joshua French. Han tror ikke de har rent mel i posen. Hvilken gavepakke til aktor som ønsker seg dødsstraff.

Hvor lavt går det an å synke? Rønning, gammel SV’er, sitter på sin trygge tue på Blindern, og benytter NRK til kringkaste sin tvil om to dødstruede nordmenns handlinger. Han har ingenting konkret å fare med, kun sin politisk korrekte meninger om hvite menn i Afrika, og han slynger de ut med den giftighet som bare gamle raddiser kan. Det minner om gamle dagers offerhandlinger: Moland og French skal ofres på den gode saks alter.

Professor Rønning presenteres som Afrika-ekspert. Hvor er hans vanlige medmenneskelighet? Han sier journalistene skriver som om det dreide seg om en «gutta-på-tur»-ekskursjon i Afrika, med eksotisk vri.

Norske medier ser ut til å ha vanskelig for å ta inn over seg at Tjostolv Moland og Joshua French kan bli dømt til døden. Men Rønning går til den motstatte ytterlighet: han gir helt blaffen. Han er opptatt av å fremsette mistenkeliggjøring av to dødstruede nordmenn, helt uten rettssikkerhet, under dekke av å kritisere dekningen.

Rønning later som om det er objektiv mediekritikk han bedriver. Han gjør det med to norske liv som innsats. Hvor hjerterå er det mulig å bli?

Rønning er gammel SF og SV’er og er slett ingen hvem som helst innen venstresiden. Han har dessuten en akademisk posisjon som gjør at det hviler et spesielt ansvar på ham. Han uttaler seg med sin faglige autoritet.

Hva mener Rønning med sitt utspill? Han kritiserer journalistene for ikke å ha kunnskaper om Kongo. Men det han selv serverer er ren synsing. Han vet ingenting konkret om saken. Han nevner bare at de to arbeidet for et sikkerhetsfirma i Uganda, og vestlige sikkerhetsfirmaer har ingen ærefull rolle i Afrika. Ergo?

Han mener derfor at norske journalister vet mer enn de skriver. Det er en meget drøy påstand å komme med i Moland/Frenchs situasjon, hvis han ikke har noe konkret å fare med. Det måtte han ha hatt for å forsvare et slikt utspill, og det måtte vært så alvorlig at det oppveiet faren han utsatte de to for.

De måtte ha syslet med noe som oppveiet to dødsdommer (også langvarig fengsel er ensbetydende med dødsdom). Men det virket ikke som om Rønning hadde noe annet enn generaliseringer, edder og galle.

Han mener at nordmennene har vært ute i et ærend som ikke tåler dagens lys. Det synes ikke å ha streifet Rønning at det ville være opplysninger som kan koste Moland og French livet. De trenger ikke en gang være kompromitterende, aktoratet har en utrolig fantasi og kan bruke alt, selv flere år gamle bilder på en mobiltelefon.

Rønning må legge til grunn at de får en rettferdig retssak, ellers vil nye opplysninger kunne misbrukes.

Er det noen som i det hele tatt kan tro at domstolen i Kisangani yter de to noe som kan minne om rettferdighet? Det ville vært Rønnings eneste halmstrå.

Rønning synger på den gamle visa om den hvite manns skyld i Afrika. Man får følelsen av at han mistenkeliggjør kun ut fra stereotypier. Det er venstresidens verste side: idealer fremfor alt. Man ønsker ikke å vite om hva de koster.

Men akkurat i denne situasjonen er denne uskylden vanskelig å kjøpe. Rønning må vite at han uttaler seg i en situasjon der de to risikerer døden.

Norske medier/journalister har hatt vanskelig for å ta det inn over seg. VG presterte igår en leder som på ingen måte var på høyde med situasjonens alvor.

De to nordmennene kan bli dømt til lange fengselsstraffer, eller i verste fall til døden. Men vi har tiltro til at norske myndigheter kan klare å løse opp flokene når det verste oppstyret har lagt seg. Det betyr på ingen måte at det er en enkel sak å hente hjem landsmenn som er tiltalt for alvorlige forbrytelser i utlandet. Det bør andre eventyrlystne merke seg.

Tiltro til Jonas Gahr Støre, som har fått tilbud om å kjøpe Moland og French fri før rettssaken, ifølge VGs egen reporter? Er ordet «floke» dekkende for den ytterst alvorlige situasjonen Moland og French befinner seg i? Eller uttrykket «oppstyr» om å bli ført i spissrotgang forbi mobben, og bli truet og presset fra alle kanter? Så garderer VG seg i tilfelle det skulle gå galt («ingen enkel sak»), og slutter med en moralsk formaning, som gir avlat på forhånd: slik kan det gå når man er eventyrlysten. De skulle hørt på mor/far/VG.


– Kongorettssak dekkes ensidig!