Kommentar

Herrene Helge Rønning, Francis Sejersted og Eivind Smith hadde fredag en usedvanlig viktig artikkel i Aftenpostens kulturdel: Sensurforbudet kan stå for fall.

Vi kjenner «alle» paragraf 100; Trykkefrihet bør finde sted. Den holdes frem, og synes viktigere enn noen gang. Ingenting kan rokke den, skulle man tro.

Så kommer de tre herrer og forteller at det foreligger et forslag om sensur, ikke post festum  – dvs etter at et skrift er utkommet som vekker så sterke reaksjoner at det havner for retten og kanskje inndras av en domstol i mellomtiden. Nei, det foreligger et forslag om å sette trykkefriheten ut av kraft, suspendere den, gjennom forhåndssensur; dvs nekte bestemte budskap å komme ut.

Herrene bruker lang tid før de kommer til poenget, og de pakker det inn slik at leserne nok blir stående tilbake og undre seg over hva dette egentlig handler om. Man må lese avsnittene flere ganger før det fremkommer hva som egentlig menes.

Bakgrunn

Den opplyste opinion kjenner til at særlig Thorbjørn Jagland har profilert seg på at menneskerettighetene må inn i Grunnloven. Dette fikk han med seg Inge Lønning fra Høyre på. Alt skal bli bedre og «høyere», også Grunnloven. Kan det i det hele tatt tenkes at noe negativ kan komme inn, en sanksjonsmulighet? Er ikke hele dagens regime gearet mot det opplyste?

Det er dette som er oppsiktsvekkende ved Rønning, Sejersted og Smiths artikkel: de kan fortelle at det foreligger konkrete forslag om rett til å innføre forhåndssensur under bestemte vilkår.

Det foreligger et vell av forslag om grunnlovsendringer vedrørende menneskerettigheter, som allerede ligger i Stortinget. Midt i all jubel og virak kan det tenkes at de sklir igjennom. Da vil Stortinget ha vedtatt noe som kan minne om unntakslovene på 50-tallet. Også de skled gjennom, men ble en av mobiliseringssakene til det nye venstre.

Etter å ha redgjort for hvor sterkt ytringsfriheten står, må forfatterne konstatere:

Likevel kan det absolutte sensurforbudet nå står for fall. Et stort antall forslag om grunnlovsendringer vedrørende menneskerettigheter ligger i Stortinget. Der er det noen som mener at grunnlovsendringer om slike spørsmål først og fremst handler om feiring av grunnlovsjubileet. Derfor kan ting skje fort.

En sentral del av pakken er et forslag om en omfattende, vagt definert adgang til å gripe inn i grunnlovsfestede rettigheter dersom det anses nødvendig «for å ivareta tungtveiende allmenne interesser» (§115). Om det er stortingsflertallet eller domstolene som skal avgjøre hva som er «nødvendig», er nokså uklart.

Inngrepsadgangen skal også omfatte forbudet mot forhåndssensur etter Grunnlovens § 100.

Begrunnelsen

Dette er dramatisk. Hva kan begrunnelsen være? Her oppgir forfatterne noe som lyder kryptisk og merkelig;

Intet tyder i og for seg på at forslagsstillerne har tatt særlig sikte på å svekke forbudet mot forhåndssensur. «Begrunnelsen» ligger snarere i et rettsteknisk grep som skal gjøre det mulig å ta omfattende «rettigheter» inn i Grunnloven på en slik måte at de ikke uten videre kan tas på ramme alvor. Dette grepet skal omfatte så vel gamle som nye bestemmelser.

Hva kan dette bety? Hvorfor skulle noen ville svekke rettigheter man tar inn? Er det ikke rettigheter det handler om? Kan det bli for mye av dem? Hvis de tas inn i grunnloven kan man da ikke unnlate å ta dem på alvor? De er juridisk bindende, det er derfor de tas inn. Det er ikke kakepynt. Likevel bruker forfatterne et omtrentlig og upresist uttrykk som «ikke uten videre kan tas på ramme alvor». Hvis en rettighet tas inn i Grunnloven kan den påberopes av enhver overfor domstolene og det skal svært mye til å sette en rettighet til side. Likevel ber «noen» – (hvem?) om at en ikke nærmere presisert instans – Stortinget eller domstolene – skal kunne sette rettigheter ute av kraft, i dette tilfelle også forbudet mot forhåndssensur. Hvilke andre rettigheter kan settes ut av kraft? Her står spørsmålene i kø, men forfatterne farer med harelabb over dem.

Forfatternes bekymring fremstår derfor som merkelig, og selve unntaksbestemmelsen lyder kryptisk.

Hvorfor skulle man ønske å sette rettigheter ut av kraft? «Ute av kraft» er definisjonen på unntaksbestemmelser.

«Allmenne hensyn»

Kanskje man finner svaret, eller kommer på rett spor, hvis man ser at det skal skje av hensyn til «tungtveiende allmenne interesser». Dette har vært unntakslovenes generelle begrunnelse til alle tider: vid og upresis som lar myndighetene definere hva som er «allmenne interesser».

Men hva skulle tilsi en slik vaktsomhet fra politikernes side, hvilke scenarier er det de ser for seg som gjør det nødvendig med unntakslover anno 2013?

Her kan det være nyttig å erindre Thorbjørn Jaglands begrunnelse for å ta menneskerettighetene inn i Grunnloven. Han har sagt at folket kan få «funny ideas» i fremtiden hva gjelder nye landsmenn. For å stenge mulighetene for at et stortingsflertall kan forandre lovene og for å gjøre visse vedtak ulovlige, vil Jagland forhindre at et folk på ville veier kan oppføre seg dumt. Dette har Jagland sagt eksplisitt. Han har også nevnt hvilken gruppe det er han mener trenger spesiell beskyttelse.

Den samme Jagland er opptatt av den nye høyrebølgen i Europa, det har gått opp for ham at høyresiden vinner kampen om internett. Det er der slaget om opinionen står, og Jagland ser at hans side har alle pengene, all makten, men likevel taper.

Hva gjør man? Man garderer seg.

Pre-1814

Megetsigende nok står det i forslaget at både gamle og nye rettigheter kan settes ut av kraft. Ytringsfriheten kan altså tilsidesettes hvis situasjonen krever det.

Hvilke situasjoner? Det er fullt mulig å tenke seg at en slik lov kunne bli benyttet for å stanse en krise tilsvarende karikaturstriden i Danmark, som ble global og kostet menneskeliv og store summer. Ut fra Jaglands tenkning vil et slikt skritt være forsvarlig. Det gjelder bare å ha en lovlig adgang til å gjøre det.

Det ville ikke forbause om man innen EU og Europarådet tenker i lignende baner. Der har man den samme skepsis mot folket og frykt for hva det mon kan finne på.

Situasjonen minner om 50-årene. Den gang fryktet man en sovjetisk invasjon som fikk støtte av en femtekolonne. Nå er femtekolonnen folket selv.

Myndighetene ser ikke ut til å forstå at de stiller seg over og i konflikt med egen befolkning. Dette er ikke innfallspolitikk, det er snakk om en lang trend.

Samme mentalitet lå bak da regjeringen Stoltenberg foreslo å innføre en ny blasfemiparagraf, på et tidspunkt da alle trodde den gamle var død og utdatert. I forarbeidene fremgikk det tydelig at det var for å beskytte nye minoriteter mot krenkelser. Forslaget falt, men ikke mentaliteten.

Det er vanskelig å tenke seg noen annen begrunnelse for et så drastisk forslag som det Rønning, Sejersted, Smith skisserer. Man undres også om de ikke har forstått mer av den egentlige sammenhengen enn de selv gir uttrykk for når de skriver:

Hvis forslaget blir vedtatt står en 200 år gammel tradisjon for fall. Vi vil i prinsippet være tilbake i tiden før mai 1814, og vi vil fjerne oss fra et prinsipp som gjelder i demokratier generelt. Det vil vekke internasjonal oppsikt om Norge i 2014 skulle åpne for å gjeninnføre forhåndssensur.

I innledningen skriver forfatterne at Grunnlovens § 100 ble til fordi nordmennene hadde erfaringer med eneveldet. Slik ville man ikke ha det i et fritt Norge. Nå kan ironisk nok grunnlovsjubileet bli brukt til å lose gjennom unntakslover som denne gang ikke gjelder fremmed invasjon, men suspensjon av ytringsfriheten. Da vil Norge feire Grunnloven ved å falle tilbake på styringsformer fra eneveldets tid.