Illustrasjon til informasjons­materiale langs The Wanderer Memory Trail. Stillbilde: Jekyll Island / YouTube.

Charleston, South Carolina

Mellom Jacksonville og Savannah i sydstatene på USAs østkyst ligger Jekyll Island. Der ligger også The Wanderer Memory Trail. Den slynger seg mellom sanddynene med Atlanter­havet på den ene siden og Jekyll River på den andre. Det var her det siste kjente slaveskipet, «The Wanderer», la til i 1858 med mer enn 400 slaver fra Vest-Afrika.

På ulike steder langs stien er det plassert høyttalere som ifølge turist­brosjyren tar oss med på en educational experience til minne om slavene som ble hentet fra Afrika til Amerika, 12 millioner i alt, hvorav 2 millioner døde på veien over havet til den nye verden.

Stien forteller historien til Umwalla, en ung gutt som ble hentet i Afrika og brakt til Jekyll Island og Amerika som slave med «The Wanderer».

Det burde vært unødvendig, men la meg før jeg går videre, og i håp om ikke å bli stemplet som rasist, ile til og si at jeg, som alle andre noenlunde tilregnelige mennesker, fordømmer all form for diskriminering på det sterkeste. Det er ikke vanskelig å slutte seg til Martin Luther Kings ord om ikke å dømme våre medmennesker på bakgrunn av deres hudfarge, men på bakgrunn av deres karakter. Det bør selvsagt også gjelde politisk tilknytning, kjønn og seksuell legning, gjerne fra A til Å.

Jeg tilhører likevel dem som mener at vi må forholde oss til fakta, og at «All lives matter» moralsk sett er et bedre slagord enn «Black lives matter». Det første ekskluderer ingen, mens BLM åpenbart inneholder et klart ekskluderende og diskriminerende element. Det er problematisk. Det voldelige elementet i deler av BLM-bevegelsen i USA er fullstendig forkastelig.

Begrepet strukturell rasisme og at hvite per se er å betrakte som rasister som skal skattlegges og betale dagens fargede reparation for forfedrenes synder, slik som mange i BLM-bevegelsen og blant liberale og demokrater i woke-generasjonen mener her i USA, er også problematisk.

Hva med det fattige og det voksende hvite fille­proletariatet i rustbeltet og på landsbygda i USA? Hva med dem som har mistet jobbene og livs­grunnlaget sitt til Kina og andre lavkostland? Hva med de over 60.000 (69.000 i 2020) som hvert år dør av fentanyl og avhengighets­skapende smerte­stillende legemidler? Hva med dem som Hillary Clinton kalte «de foraktelige»? Hvem skal betale reparation til dem?

Kanskje min fargede nabo her borte som opprinnelig kommer fra Jamaica? Hun fikk utdannelse i det amerikanske forsvaret betalt av staten, dvs. av amerikanske skattebetalere. Hun jobber nå med cyber­sikkerhet i et privat firma og er blitt en vellykket middelklasse­amerikaner med en årsinntekt på godt over 150.000 dollar.

Hun kjøper sine kolonialvarer i miljø­vennlige brune papirposer hos Wegmans, og ikke hos lavpriskjeden Walmart, og har ingen problemer med å betale bensin­regningen verken for hverdags­bilen eller Porschen i garasjen. Hun er et hyggelig og utmerket menneske på alle mulige måter. Akkurat nå har hun 10 illegale mexicanere til å legge nytt tak for seg.

De løper opp og ned høye stiger så svetten siler til 7 dollar og 25 cent i timen. Det er minstelønna i North Carolina. Her er det ikke noe stillas eller noen som helst form for sikring. Om en av dem skulle falle ned, vet bare Gud Fader hvor han havner.

Underentreprenøren, som har ansatt mexicanerne, og som også er afroamerikaner, har åpenbart aldri hørt om norsk HMS. Mexicanernes billige og slitte kofferter og bager, med alt de eier og har, ligger i en haug på plenen foran huset, klare til å bli fraktet med i trucken videre til neste jobb etter at de er ferdige på Marias tak.

Jeg finner det problematisk. Men jeg er ikke sikker på om Maria gjør det. Jeg har faktisk ikke turt å spørre henne. Jeg tror hun mener at de tross alt har en jobb og tjener mer enn de tjener i Mexico eller Colombia eller hvor de nå kommer fra i Sør-Amerika.

Nå skal jeg da også innrømme at jeg er hvit mann, over 60 og har grått hår. Faktisk nesten hvitt. Jeg synes ikke alderdommens forfall heller er helt uproblematisk, men jeg mener jo at jeg fortsatt må kunne være menings­berettiget om dette og hint, selv om jeg har grått hår. Jeg er i hvert fall mindre alders­svekket enn USAs nåværende president.

Så derfor tilbake til The Wanderer Memory Trail. Den knytter fortidens urett med en nåtid som også må kunne sies å inneholde mye urett, og ikke minst en politisk forvrengt og narrativ­styrt historie­fortelling som undergraver det åpne og frie demokratiske ordskiftet.

For vår ledsager på stien er i 30-årene og er selv andre­generasjons immigrant. Hennes foreldre kom fra India. De har realisert The American Dream og har blitt rike på å bygge opp og omsider selge en lokal restaurant­kjede. De har slitt og strevd for at datteren skulle få en utdannelse ved Columbia, et av USAs dyreste prestisje­universitet, og en leilighet i 17. etasje waterfront i Jacksonville. Det har åpenbart kostet flesk.

Men politisk er vi på to forskjellige planeter. Hun er BLM-tilhenger og mener at det fortsatt er mye strukturell diskriminering som nåværende generasjon av hvite i USA må ta ansvar for. Hun mener at hvite bør betale kompensasjon til fargede og at «All lives matter»-slagordet implisitt er diskriminerende. Sånn sett bekrefter the educational experience på The Wanderer Memorial Trail hennes historie, til tross for at hun så til de grader må kunne anses som en av de super­privilegerte i den yngre generasjonen i dagens Amerika.

Høyttalerne forteller historien om Umwalla, men de sier ingen ting om at Umwalla først var blitt fanget av sorte stammer i Afrika som selv drev med slavehandel i stor stil, og som solgte slavene videre til amerikanske og europeiske oppkjøpere som igjen solgte slavene til plantasje- og industri­eiere i den nye verden.

Den delen av historien er påfallende nok utelatt. Og da jeg kom i skade for å nevne det, ble det en ganske trykket stemning i forhold til vår ellers særdeles hyggelige ledsager.

Det tok litt tid før jeg skjønte tegninga, og da jeg skjønte den, hadde jeg alt også fortalt historien om da jeg for 20 år siden forhandlet med sinte indianere i Canada. Det var en klassisk first nation-konflikt om tilgang til natur­ressurser et sted på Vestkysten nord i Canada, på grensen til Alaska.

Jeg skal ikke si akkurat hvor og hvilken stamme det gjaldt. Jeg har fortsatt gode venner blant indianerne i området. Men de var forbannet på norsk oppdretts­industri, som hadde etablert oppdretts­anlegg og lakse­slakterier der. De mente at vi ikke hadde noe der å gjøre fordi det var deres land. Jeg forsøkte å trekke frem at vi jo skapte arbeids­plasser og bidro med mange positive ring­virkninger og ikke ubetydelige skatte­inntekter som kom lokal­samfunnet til gode.

Konflikten løste seg etter en tid, først etter at jeg fant ut at den stammen som nå kontrollerte området og som var sinna på oss nordmenn, selv var kommet ned til kysten fra innlandet for knapt 150 år siden. Da slaktet de ned og fordrev den stammen som opprinnelig bodde der for selv å overta området. Jeg så med egne øyne de nedråtnede restene etter de gamle totempælene til den forrige stammen som bodde der opprinnelig.

En kan jo lure på hvem som var de virkelige kolonistene, norske oppdrettere som skapte arbeids­plasser i en nærings­fattig utkant­region eller indianer­stammen som hadde slaktet ned sine forgjengere og stjålet landet fra dem? Paradokset ble så åpenbart at konflikten løste seg til alles store glede, bortsett antakelig for de indianerne som ble slaktet ned for 150 år siden.

En kan jo sånn sett lure på hvem som skal ta ansvaret for forfedrenes urett? Hvor langt vi skal gå tilbake i tid? Og er det riktig å erstatte en gammel urett utført av tidligere generasjoner med ny urett mot dagens generasjon? Skal vi betale for forfedrenes synder? Er dét å skape balanse i regnskapet? Jeg heller nok til Kant og Hegel og opplysnings­tidens avvisning av arvesynden, men det er det åpenbart mange som ikke gjør.

Hvorom allting er: Forholdet til vår ledsager på stien ble etter hvert så trykket at samtalen stoppet helt opp. Det var ikke noe greit. Men det er ganske symptomatisk for dagens ordskifte i USA. Det er enkelte ting man ikke snakker om her. Det har jeg dyrt fått erfare.

Jeg tør rett og slett ikke spørre naboen om hun synes det er greit med de stakkars illegale mexicanerne som la taket hennes på rene slave­betingelser. Da blir det trykket stemning. Det er ikke lurt å poengtere at afrikanere selv drev med slavehandel og at Umwalla antakelig først ble solgt av afrikanske slave­handlere til hvite oppkjøpere. Det er sant, men det passer bare ikke i det offisielle narrativet.

Om du ikke tror det, kan du slå opp på side 98 i The Wanderer. The Last American Slave Ship and the Conspiracy that set its Sails. Den er veldokumentert og skrevet av min gode venn Erik Calonius, tidligere Europa­-korrespondent for Wall Street Journal, Miami Bureau Chief for Newsweek og staff writer for Fortune. Han er en fakta­orientert journalist av den gamle skolen.

Han dokumenterer at «The Wanderer»s reise til Kongo-deltaet, som fant sted over et halvt århundre etter at den afrikanske slave­handelen ble gjort ulovlig i Nord­statene, var bygd som en lystyacht på Long Island, i stor grad finansiert av forretnings­menn fra Nord­statene og seilte til Afrika med New York Yacht Clubs fasjonable vimpel i stormasten, samt at afrikanerne selv var tungt involvert i slave­handelen sammen med europeere og amerikanere.

Takket være ham og boken hans om «The Wanderer», som ble gitt ut i 2006, ble en viktig bit av historien om den forferdelige slave­handelen ivaretatt slik at den nå kan fortelles til etterslekten.

I 2008 ble det satt opp et monument i form av tre–fire meter høye seil i stål til minne om «The Wanderer» og Jekyll Islands grimme fortid. I 2018 ble The Wanderer Memory Trail opparbeidet.

Stillbilde: Jekyll Island / YouTube.

Det er trist at ikke hele historien blir fortalt. Det er trist at ikke alle tåler å høre fakta som ikke helt passer inn i det offisielle narrativet. Men det viktigste er dekket, i stor grad takket være Calonius’ bok. Stedet er offisielt proklamert til UNESCO Slave Route Site of Memory.

Calonius bor i Charleston og har gjort mer for å opplyse om slavehandelens grimme sider enn noen av mine mange fargede venner her i USA.

Han er hvit mann, over 60 og har grått hår. Han synes også at alderdommens forfall ikke er helt uproblematisk, men mener at han fortsatt må kunne være menings­berettiget om dette og hint, selv om han har grått hår.

Han er i hvert fall mindre alders­svekket enn USAs nåværende president og antakelig mer sannferdig enn både den forrige og den nåværende til sammen.

Samtidig med vår educational experience sammen med Umwalla og vår indisk-amerikanske ledsager på The Wanderer Memorial Trail, går kommentariatet i Norge amok over fyllerøret til en eldre hvit og skallet komiker og B-kjendis som en sen aften på Bar Boca i Oslo skal ha sagt til somalisk-norske Sumaya Jirde Ali «Fuck off! Er ikke du for mørkhudet til å være her?».

Ikke bra, selvsagt. Rasisme, åpenbart. Men skal politi og påtale­myndigheter bruke tid på fyllerør? Riks­advokaten har klokelig lagt bort saken.

Om jeg hadde vært Ali, tror jeg at jeg ville svart Antonsen; «Fuck you, gamle hvite mann, du er for feit og for skallet og for full til å være her!», så ville den komiske fyllebøtta vært parkert for den kvelden og saken ute av verden.

Men da ville selvsagt ikke det hvite kommentariatet i Akersgata og på Grünerløkka, som ikke enda er blitt helt grå i håret, kunne skrive spalte opp og spalte ned om hvit rasisme i stedet for gjeng­voldtekten i Vesterålen, skytingen på Torshov og den økende innvandrer­relaterte gjeng­kriminaliteten i Oslo.

De fleste vil si at sebraer er hvite med sorte striper. Vitenskapen er imidlertid kommet frem til at de er sorte med hvite striper. Det er ikke alltid tingene er slik vi tror de er, eller slik noen gjerne ønsker å fremstille dem.

Øystein Steiro Sr., Vaktmester

 

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

 

Kjøp «Mesteren og Margarita» her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.