Lincoln Memorial Reflecting Pool, med the Washington Monument i bakgrunnen. Foto: Leah Millis/Reuters/Scanpix

 

Kampen om å bevare det homogene samfunnet er så godt som tapt, og vi har allerede beveget oss godt inn i neste fase. Problemstillingen i denne er: Hvordan holde freden i noe som ikke lenger er et samfunn i tradisjonell forstand, men en geografisk lokasjon med en mengde av tilfeldige folk presset sammen?

 

Jeg kan neppe være den eneste som begynner å få inntrykket av å leve under en bisarr statsreligion jeg ikke tror på.

En skal trå særdeles varsomt om en vil unngå å vekke vreden til dens mange dype troende. Å foreslå at menn ikke kan menstruere eller føde er nok til å sette den irrasjonelle mobben i bevegelse. Kristendommen er død, men de troendes natur består. Det er nærmest som en jernlov å regne at fundamentalisten, om strippet for sin religion, vil finne et sett av nye dogmer i totalitær, utopisk politikk.

Slike mennesker er av natur ikke intellektuelt kuriøse. De er ikke mottagelige for motforestillinger, men skulle nok helst sett at den slags ikke var tillatt. Deres fremste egenskap har bestandig vært å jakte ned kjettere og syndere. De er nærmest som automata å regne – ubevisste, ville dyr drevet av pasjoner de verken kan kontrollere eller forstå. «Few can reason, all can feel,» skrev den ensomme reaksjonære Fisher Ames, og sluttet derfor at «the popular passions are sure to govern, and the reason of the society is sure to be awed into silence, or to be disregarded, if it is heard.»

Historikeren Russell Kirk identifiserte troen på at samfunnet kan styres av rasjonell samtale som det største feilgrepet til de klassiske liberalerne. Antiliberaleren J. F. Stephens skrev at verden ikke virkelig styres av tanke, men av styrke, og at siden de fleste borgere er politisk likegyldige, står de i demokratiet i fare for å bli pisket rundt av et fåtall dårlige mennesker.

At dette fåtallet ikke skjønner noe som helst om noe som helst, er av liten praktisk politisk betydning. Historien skrives ikke av de mange skikkelige mennesker som til enhver tid forholder seg passive – den stille majoritet – men av de få handlende fanatikere, villige til å brenne ned verden for å få hva de ønsker. Den britiske statsministeren Benjamin Disraeli, en bauta for partiet av mammon (toryene) på 1800-tallet, talte:

«It was not Reason that besieged Troy; it was not Reason that sent forth the Saracen from the Desert to conquer the world; that inspired the Crusades; that instituted the Monastic orders; it was not Reason that produced the Jesuits; above all, it was not Reason that created the French Revolution.»

Den seriøse ortodokse religiøse enser at det er visse farer forbundet med musikk og dans, og ikke bare fordi han søker monopol over det menneskelige følelsesliv, slik jeg tidligere mistenkte. For musikken er en manipulerende lek med følelsene våre, og en talentfull musiker vil ikke bare spille instrumentet, men også lytteren. Dansen er når følelsene har tatt fullstendig overhånd over kroppen, som fornuften ikke lenger er en mester over.

Til alle tider har sirener sunget sjømenn til skipsvrak.

Er det ikke også slik med de revolusjonære i gatene, som river ned statuer av personer de ikke engang aner hvem er? De er som marionetter som danser etter de usynlige trådene til noen få gramscianske sosialister, som har lyktes i sin stille marsj gjennom institusjonene. Ethvert forsøk på å overbevise mobben er bortkastet med energi, for en kan ikke tale fornuft med de uforstandige. Jonathan Swift var inne på noe da han bemerket at «you cannot reason people out of positions they didn’t reason themselves into.»

I en runde sjakk er ikke spilleren selv å finne på brettet, må en huske, og brikkene som han flytter rundt på er ikke selv spillere.

Den siste mann i Europa

Om den moderne konservative var en sjakkspiller, ville han utvilsomt ha funnet sitt rette nivå i juniorligaen, for han evner tydeligvis bare å se ett trekk fram, og har derfor ikke klart å preservere noe som helst.

Også dette forstod Fisher Ames så smertefullt godt: «It is indeed a law of politics as well as of physics,» resonnerte han, «that a body in action must overcome an equal body at rest.» Om politikk er et spill en ønsker å seire i, holder det ikke bare å forsvare en linje som man skyves stadig lengre vekk fra – man må faktisk også gjøre en motoffensiv fra tid til annen.

Ideologene vi står overfor, har i motsetning lagt en veldig langsiktig strategi. Nå presser veggene deres seg inn fra alle kanter, og sensuren begynner for alvor å bre om seg. Det går ikke en dag uten at skeptikere av den nye troen «kanselleres», et ord som bør fremkalle kalde gufs fra sovjetæraen, et system så mesterlig satirert i George Orwells 1984 at i det hele tatt å refere til den boken har blitt en grusom klisjé.

Men det er ikke til å komme utenom at vi virkelig bevitner utryddelsen av fortiden for å kontrollere nåtiden, og derigjennom også fremtiden. Vi ser begrensningen av språket, som enhver leser av Wittgenstein vet også vil begrense rekkevidden av tanken. Vi ser sosialkontruktivismens tilbakekomst, som for min egen del er tema for selve klimakset av 1984, hvor Winston tortureres til å akseptere at 2 + 2 = 5.

I en verden hvor alt er sosialt konstruert, kan de styrende forme virkeligheten som en plastelinaklump. Ved å endre på språket og definisjonene, endrer de samtidig på virkeligheten. Selv mennesket kan rives fra hverandre og settes sammen igjen etter deres behov, som leketøy.

Orwells arbeidstittel for 1984 var The Last Man in Europe. Muligens var dette et nikk til Nietzsches teori om «det siste mennesket» i Also Spracht Zarathustra (1885), hvor menneskeheten i kjølvannet av Guds død peiler ut nihilistisk destruksjon som sitt nye mål.

Pragmatismens sannhetsbegrep

Jeg ser ingen troverdig resistanse mot dette i populærkulturen. Professor Jordan Peterson løftes opp som en sannhetens ensomme forsvarer i mainstream, rakrygget stående opp mot den postmoderne bølgen, men jeg er ikke så overbevist. Om en ser vekk fra hans selvhjelpsmateriale i 12 Rules For Life (2018), som er hvor den virkelige appellen ligger, er den langt mer interessante Maps of Meaning (1999) et kompendium i filosofisk pragmatisme.

Denne retningen begynte med en helt sann innsikt gjort av seriøse matematikere, nemlig at det er en logisk bro fra det som er nyttig til det som er sant. Enkelt forklart vil suksessen til en romrakett være et form for bevis for at de matematiske forutsetningene som bygget den var korrekte.

Som alltid måtte en filosof strekke det hele for langt, og den filosofen het John Dewey. Han generaliserte innsikten ved å bygge et helt nytt sannhetsbegrep; hvor sannheten defineres som det som er nyttig. Om noe ikke har nytteverdi, er det følgelig heller ikke sant. Og for å gi denne teorien et vitenskapelig ferniss, snakket de filosofiske pragmatistene om at sannhetsbegrepet deres var stilet etter Darwin fremfor Newton.

Bertrand Russell torpederte teorien, som i sin essens bare er opphøyningen av den moralske feilslutningen til den absolutte sannhet, med én enkelt setning: «Var det nyttig at Colombus ankom Amerika i 1492?» Bevegelsen skulle ha forsvunnet for godt den gang, men nå er den altså tilbake med den karismatiske Peterson i spissen.

Et fengsel kalt verden

Det er ikke bare 1984 som hjemsøker sinnet mitt i denne tumulte perioden. Det gjør også den fremtidsdystopiske novellen Kallocain (1940) av svensken Karin Boyle. I denne er staten i besittelse av et sannhetsserum, som graver et vindu dypt inn i subjektenes sjeler. Og siden de alle i sitt indre har subversive tanker, er de alle skyldige, og de skal alle straffes.

Dette treffer tidsånden, fordi også i det politisk korrekte verdensbildet må vi alle i enden bli funnet skyldige. Også de politisk korrekte selv, fascinerende nok, som hele tiden eter hverandre. Og de politisk korrekte har, som regimet i Kallocain, også funnet en tunnel inn i vårt indre. Dette er teknologiens svar på det altseende øyet i Mordor: Internett.

Humanistenes positive menneskesyn gjør dem blinde for hvilken totalitær trussel denne behandlingen av mennesker med «urene» tanker representerer. Kristendommen forstod i det minste at vi alle er uperfekte (falne) skapninger, og utviklet dermed en mekanisme for tilgivelse, som ser ut til å mangle i den nye teologien (med mindre man er serievoldskriminell, tilsynelatende).

Det totalitære inferno

Så har vi selvsagt Aldous Huxleys magnum opus, Vidunderlige Nye Verden (1932), som virkelig setter det moderne helvetet i relieff. Her er samfunnet redusert til animalsk tilfredsstillelse og hjernedød underholdning, mens menneskets høyere nytelser – de av tanke, melankoli og mening – undertrykkes.

En trolig enda mer aktuell novelle av dette slaget er Fahrenheit 451 (1953) av Ray Bradbury, hvor staten brenner alle bøker, og hvor ingen virkelig tenker, hører eller ser lenger, bare jobber og passivt underholdes. Særlig interessant er beskrivelsen av hvordan sensuren oppstod i dette dystopiet:

«Bigger the population, the more minorities. Don’t step on the toes of the dog-lovers, the cat-lovers, doctors, lawyers, merchants, chiefts, Mormons, Baptists, Unitarians, second-generation Chinese, Swedes, Italians, Germans, Taxans, Brooklynites, Irishmen, people from Oregon or Mexico. The people in this book, this play, this TV serial are not meant to represent any actual painters, cartographers, mechanics anywhere. The bigger your market, Montag, the less you handle controversy, remember that! All the minor minor minorities with their navel to be kept clean. Authors, full of evil thoughts, lock up your typewriters.

(…) There you have it, Montag. It didn’t come from the Government down. There was no dictum, no declaration, no censorship, to start with, no! Technology, mass exploitation, and minority pressure carried the trick, thank God. (…) You must understand that our civilization is so vast that we can’t have our minorities upset and stirred. Ask yourself, what do we want in this country, above all? People want to be happy, isn’t that right? (…) Coloured people don’t like Little Black Sambo. Burn it. White people don’t feel good about Uncle Tom’s Cabin. Burn it.»

Kampen om å bevare det homogene samfunnet er så godt som tapt, og vi har allerede beveget oss godt inn i neste fase. Problemstillingen i denne er: Hvordan holde freden i noe som ikke lenger er et samfunn i tradisjonell forstand, men en geografisk lokasjon med en mengde av tilfeldige folk presset sammen?

Alle de mest suksessfulle sosiale kreftene i historien – Romerriket, de store verdensreligionene, sosialismen, liberalismen, den moderne vitenskapen – har hatt en universalistisk karakter. Verdikonservative virker travle med å spille seg selv langt utover på sidelinjen ved å tviholde på forestillingen om en landsby som langt på vei har gått i oppløsning.

Globalistene er på sin side i ferd med å stake ut en totalitær kurs, der tenkning er urostifting, uenighet er intoleranse, og kritikk et hatefullt angrep på andres identitet. Alt dette kan øke spenninger og må dermed avstås fra. Det kanskje viktigste avsnittet i Fahrenheit 451 minner uhyggelig om vår tids prinsipielle motstand mot den angivelig farlige ytringsfriheten, dette damoklessverdet hengende over minoritetenes hoder:

«A book is a loaded gun in the house next door. Burn it. Take the shot from the weapon. Breach man’s mind. Who knows who might be the target of the well-read man?»

Før fortalte vi hverandre historier om menneskets tilstand, gjennom bøker, filmer og TV-serier. Nå er dette bare tomme lerret for å fylle mest mulig minoritetsrepresentasjon inn i, og den historien som alltid går igjen er minoritetenes emansipering. Se bare på de mest populære TV-seriene for øyeblikket: I Snowpiercer er det passasjerene i den minst priviligerte togvognen som skal gjøre opprør, i Westworld er det robotene, i Handmaids Tale kvinnene.

Humoren og satiren har alltid vært en siste flukt, men nå er også dette blitt smidd til våpen i den ensidige politiske propagandaen.

En annen trend er erstatningen av sannhet med fakta, en distinksjon jeg tidligere ikke riktig forstod. Men denne forskjellen begynner å bli klarere for meg. Hele tiden arrangerer de rådende fakta for å fortelle oss usannheter. Vi bombarderes av fakta som ikke rimer, som er selektive, eller som altfor ofte dekker over sannheten. Fra Fahrenheit 451:

«Cram them full of non-combustible data, chock them so damned full of «facts» they feel stuffed, but absolutely brilliant with information. Then they’ll feel they’re thinking, they’ll get a sense of motion without moving. And they’ll be happy, because facts of that sort don’t change. Don’t give them any slippery stuff like philosophy (…) All of them running about, putting out the stars and extinguishing the sun. You come away lost.»

Stuerene ekstremister

De dystopiske fortellingene oppleves så relevante – og det virker som at de alle inntreffer på samme tid – fordi vi lever i en æra der det snart er obligatorisk med offentlig omfavnelse (et totalitært trekk) av revolusjonære kommunistiske bevegelser som Black Lives Matter og Antifa. Selv om de åpent tar til orde for å utrydde den europeiske kulturarven, knuse kapitalismen, rive i filler den amerikanske konstitusjonen, undergrave påtalemyndighetene, og er svært tilbøyelige til vold.

Antifaschistische Aktion har vært ekstreme siden de ble opprettet som en paramilitær ving av Kommunistische Partei Deutschlands (KPD) i Weimarrepublikken, en stalinistisk organisasjon som var instrument for sovjetisk utenrikspolitikk. Et parti som anså kapitalismen, liberalismen og demokratiet som «fascistiske» i sine røtter, og dermed gav alle de andre partiene i den tyske Riksdagen den merkelappen. Slik gir man seg selv lisens til vold, og KPD rettet da i hovedsak sine politiske voldshandlinger mot sosialdemokratene.

Selv om Antifa-medlemmene marsjerer under flagg av hammer og sigd, og forteller oss at de har mordere som Bakunin som forbilde, tilhører de nå det gode selskap, et vitnesbyrd om at det aldri ble tatt noe skikkelig oppgjør med deres ideologi – muligens den mest dødelige noen sinne. De skal lekse opp den vestlige verdens arvesynder, men deres egen arvesynd snakkes det ikke om i dannede kretser. Så langt til venstre har Overton-vinduet (vinduet av akseptabel politisk diskurs) forskjøvet seg.

Som alle fanatikere driver de med ikonoklasme. De liker å se statuer knuses, kunst revet ned, artefakter brenne, en vond påminnelse om skjebnen til alt frembragt av menneskeheten. Dette styrker min åndelige opplevelse av disse tingene, og også min vilje til å komme meg ut for å se det meste jeg kan før også jeg møter min skjebne.

Revolusjonær tilstand

Skulle en til enhver tid ødelegge det som ikke var i samsvar med samtiden, hvorfor ikke bare destruere hele den menneskelige kulturarven med det samme?

Romerne var drillet i dette. Damnatio memoriæ, latinsk for «fordømmelse av minnet», var en velkjent straff for romere som falt i vanry, som bar med seg at alle fysiske spor etter dem ble slettet. Statuene deres hadde faktisk avtagbare hoder, som ofte ble skiftet ut ved slike anledninger eller ved regimeskifter. Ikke helt sjeldent likte keisere å erstatte de med sine egne.

Så fortvilende at man enda holder på slik.

Samtidig nærer jeg en viss sympati for dem som ønsker å flytte sørstatsmomumenter til museum, hvor de ikke utstråler den samme autoriteten. Dette var tross alt symboler reist under en æra av den segregerende Jim Crow-lovgivningen, ment for å skape avmakt i den afroamerikanske befolkningen. De fleste ble avduket under femtiårsjubileet for borgerkrigen, mange til og med senere. Som Sørstatenes visepresident talte:

«The ideas that lie behind the Constitution rested upon the assumption of the equality of races, but our new government is founded upon exactly the opposite idea: its foundations are laid, its cornerstone rests, upon the great truth that the negro is not equal to the white man; that slavery is his natural and moral condition.»

Dette var et tyranni som måtte falle. De fleste av momumentene fra sovjetæraen som pleide å dominere bybildet i for eksempel Budapest, er med god grunn flyttet til en statuepark i utkanten av byen, og jeg tror det er en god sak å gjøre noe av lignende art i dette tilfellet.

Men det som nå foregår stikker mye dypere enn som så.

To dager etter at konføderasjonens Robert E. Lee overgav kommandoen av sine styrker til uninonsgeneralen Ulysses S. Grant, ble Abraham Lincoln skutt i teatret av John Wilkes Booth. «We have lost our Moses!» hylte en gammel svart dame i køen. I dag går ikke mobben bare løs på statuer av Lee, en mann som nøt stor respekt på begge sider av Mason-Dixon-linjen, men også av Grant og Lincoln. Slavemotstandere kommer ned, katolske konger angripes, presidenter fra alle æraer tilgrises, og Black Lives Matter-ledere tar til orde for å skjende kirker.

Hva de står for er et hat – ofte av pur rasistisk art – mot hele den europeiske kulturarven.

Da statuedebatten raste i 2017, foreslo jeg for en venn at Mount Rushmore risikerer å bli sprengt innen de neste ti årene. Jeg ble anklaget for nevrotisme, men nå har vi sett individuelle statuer av samtlige presidenter på landemerket angrepet, uten hensyn til hva slags moralske pionérer de var, eller hvilke nødvendige trappetrinn de var mot frihet. Legg til at artisten var et fremtredende medlem av Ku Klux Klan, og at fjellet i en stygg triumfalisme ble valgt ut fordi det var et hellig sted for indianerne, og denne muligheten blir enda tydeligere.

Covid-19 har skapt en revolusjonær tilstand, hvor opprørerne snedig prøver å frata meningsmotstandere forsamlingsfriheten. Ikke under noen omstendigheter skal de med kontrarevolusjonære holdninger samles, for da er de mordere skyldige i alle smittedødsfall. Men sosialistene selv kan samles hver bidige dag i enorme folkehav, enten under plakatene til Black Lives Matter eller under regnbueflagg. Og de utnytter den nyetablerte kontrollen over gatene til å knuse alt de ikke liker synet av. Godt hjulpet an av journalister – ofte selv i rekkene til hva Dostojevskij kalte «de besatte» – tvinger de politiet i kne, slik at de kan bli den permanente autoritet.

Og man ser hva slags autoritet de er i den autonome sonen Chaz i Seattle, våket over av Black Lives Matter-vakter væpnet med automatvåpen, som et slags Taiban midt i en amerikansk storby. Der flyter blodet fritt i gatene. Om dagen fylte de to afroamerikanske tenåringer med kulehull, og feiret dette som en «seier over fascismen», selv om de to var tilfeldige, uskyldige ofre. Ved en veisperring i Atlanta myrdet de like så godt en afroamerikansk åtteåring. Dette minner om Edmund Burkes observasjon om at makt ikke kan drepes, bare flyttes. Han skrev:

«You would not cure the evil by resolving, that there should be no more monarchs, nor ministers of state, nor of the gospel; no interpreters of laws; no general officers; no public councils… Wise men will apply their remedies to vices, not to names.»

Slike problemstillinger skjønte de amerikanske grunnlovsfedrene, disse gigantene som de mange små menneskene nå river ned fra sine sokler, men for alltid vil leve i skyggene av. De konstruerte et gjennomtenkt, intrikat system av «checks and balances» for å preservere friheter. Dagens ignorante revolusjonære, på den andre siden, ønsker all makt konsentrert i egne hender, som de bestandig har gjort, og som alle sanne tyranner.

Krig og fredspiper

Amerikanere kommer ut av grunnskolen med en ofte lett forherliget fremstilling av sin nasjons historie, og ender rett i hendene på marxistiske professorer i det høyere utdanningssystemet som sier at de er blitt løyet til, og nå endelig skal få totaliteten av historien. Men den historien de beretter om, er det ingenting fullstendig ved. Det er en ensidig demonisering av et liberalt system de ønsker å ha revet opp med røttene, så de kan erstatte det med sitt eget.

Ta indianerne. Før europeerne ankom den nye verden, drepte de hverandre i en helt ekstraordinær rate, stikk i strid med den moderne myten om deres harmoniske levesett. Arkeologiske utgravninger, gjengitt i Steven Pinkers bok Better Angels of Our Nature (2011), tyder på at hele 60 prosent av indianerpopulasjonen i Sør-Dakota møtte en voldelig død, og 27 prosent i Britiske Colombia før britenes inntog i 1774. Til sammenligning ble 8 prosent av tyskere drept under andre verdenskrig, og 25 prosent av tyske jøder.

Den aztekiske statsdannelsen hadde riktignok en siviliserende effekt: Der var andelen drept av vold sunket til 5 prosent. Under innvielsen av et nytt tempel reist til ære for guddommen Huitzilopohctli, ble dog jorden farget rød med blodet til ikke mindre enn 80.000 mennesker.

Den spanske inkvisisjon, som marxistene lager et enormt nummer ut av, tok for øvrig livet av omkring 5.000 mennesker mellom 1478 og 1834, knapt en ettermiddag i deres egne drømmesamfunn.

Forestillingen om at indianerne levde i balanse med naturen, har også et skjær av romantisk diktning over seg. Urbefolkningen temmet for eksempel ingen av kontinentets mange hestearter – i stedet åt de opp alle sammen. Før europeerne dukket opp, ble også mammuter, kameler, kjempebevere, og et enormt antall andre store pattedyrarter bosatt i den amerikanske faunaen, drevet til utryddelse gjennom helt ubegrenset massejakt. Virkeligheten var ikke akkurat som fremstilt i Pocahontas.

Som nesten alle sivilisasjoner av betydning holdt indianerne slaver, og det var ingen bevegelse av betydning for å avskaffe det. Jeg lærte tidlig om hvordan europeerne skalperte indianere i bytte mot dusører, men man glemte selvsagt å fortelle meg hvem de hadde lært skalperingen av.

Som alle sivilisasjoner, også vår egen, var indianernes en blanding av det gode og dårlige.

En kan ikke unngå å gråte i sitt hjerte når en leser om hvordan Hernan Cortés og hans menn brente ned Tenochtitlán kvartal for kvartal, for å frata de innfødte alle militære fordeler de måtte ha av lokalt kjennskap. De brente også aztekernes bibliotek og deres sangbøker og historier, en sann tragedie for menneskearten.

Men dem som i dag ønsker å rive den storslåtte katedralen i Mexico City, som er bygget der aztekernes tempel en gang raget så majestetisk mot skyene, og med steiner fra dets ruiner, retter ikke opp i denne urettferdigheten. De står bare for det samme barbariet.

Historiens spinnende hjul

Naturligvis utelater også marxistene den biten av historien hvor kommunismen alt er forsøkt i USA!

Industrialisten Robert Owen kjøpte opp enorme mål med jord i Indiana for å skape et sosialistisk idealsamfunn, kalt New Harmony. Rundt 130 sosialistiske kollektiver etter lignende modell poppet opp på tvers av USA, og de feilet miserabelt alle sammen. Dette var forresten to tiår før Marx og Engels publiserte sitt kommunistiske manifest på 1840-tallet, for sosialismen var aldri deres idé, men noe som går som en rød tråd gjennom historien, og alltid med samme begredelige resultat.

For ikke å like tradisjoner, klamrer sosialisten veldig hardt om sin egen tradisjon av komplett mislykkethet.

Det var først da jeg leste Platon (og senere Stenger) at det gikk opp for meg hva slags progressiv myte den lineære historieforståelsen er. Veldig mange av mønstrene går igjen, og har gjort det i tusenvis av år. Sokrates, i noe som lyder underlig som en oppsummering av USAs historie, forteller at aristokratiet med tiden glir over til et oligarki. Oligarkiet vil så avsløses av demokratiet, og barnet til demokraten ender endelig opp som en anarkist. Dette er steget før tyranniet, siden anarkisten har en tyrannisk natur. Fra Staten av Platon:

«Læreren er under slike forhold redd for elevene og smigrer dem; elevene har ingen respekt for sine lærere og oppdragere. Overhodet vil de yngre være de eldres likemenn og vil hevde seg overfor dem både i ord og handling. De eldre prøver å opptre som de unge – og er fulle av kvikkheter og spøk!

Og som sluttsummen av alt dette kan du merke at borgernes sjeler er blitt så hårsåre at de farer opp i vrede og protesterer bare de aner det aller minste inngrep i deres frihet. Til slutt vil de, som du vet, hverken vite av skrevne eller uskrevne lover, for ikke på noe vis skal noen være herre over dem.

(…) Her har vi, min venn, etter min oppfatning, den skjønne og ungdomsfriske begynnelse til tyranniet.»

«Min frihet begynner der din ender,» er frihetens første regel. Sokrates forsøker å fortelle oss at anarkisten har en tyranns natur, siden anarkistens forståelse av frihet er altomfattende, og dermed også tyrannisk i møte med andre.

Det er mange slike minidespoter som løper omkring i sivilisasjonen vår om dagen. Ingen skal fortelle dem hva de skal gjøre eller ikke gjøre, men de skal diktere hvert minste aspekt av alle andres liv. Mest patetiske er trolig «mer makt til staten»-rebellene i rockokratiet, de som skal ha narkotika, uforpliktende sex og full frihet for seg selv på absolutt alle plan, men som politisk er totalitære.

Skuespilleren og musikeren avkrevde ikke helt den samme respekten i den romerske republikken, siden disse ble ansett av aristokratene som slaver for sine følelsesmessige impulser. I dag har vi glemt denne enkle visdommen, og behandler i stedet slike mennesker – som moralsk sett nesten uten unntak fører lite beundringsverdige liv – som våre nye adelige.

Den greske hund

«Get woke, go broke!» heter det blant amerikanerne, men da må man i ytterste konsekvens gi opp nærmest alt av moderne musikk, underholdning, sport, film, TV, og ville selv hatt vanskeligheter med å kjøpe inn noen former for dagligvarer. Om en er seriøs med å boikotte den moderne religionen – omtrent like realistisk som å boikotte alt produsert av kristne om en levde på 1500-tallet – frykter jeg en må gå den samme veien som den greske kynikeren Diogenes, og like så godt vende hele samfunnet ryggen.

Diogenes endte opp med å leve på gaten, som gav ham kallenavnet «hunden». Da han fant et sukkertøy i sin spartanske frokost, kastet han det vekk, ropende: «Styr unna tyranner!» Da han så en liten gutt drikke fra et beger, ville han nødig la seg utkonkurrere. Han hev sitt eget av gårde, og gikk over til å drikke fra hendene. En dag ble han sett tiggende foran en statue, og forklarte at han bare øvde på å bli avvist.

En rikmann inviterte Diogenes hjem til sin overdådige villa for å vise han de søte fruktene av sin livsstil. Etter å ha kikket rundt i den dekadente boligen, spyttet Diogenes mannen midt i fjeset. Så forklarte han den sjokkerte verten at alt annet i huset var for pent til å spytte på.

Mest kjent er han nok for å ha bedt Alexander den Store om å slutte å skygge for solen, hvorpå keiseren senere skal ha sagt at om han ikke var Alexander, så ville han likt å være Diogenes.

Den gordiske knuten av likhet

Besettelsen av likhet er et kjennetegn ved demokratiet selv. USAs aristokratiske grunnlovsfedre avviste derav den demokratiske styreformen som antitetisk til frihet. Alexander de Tocqueville, blant 1800-tallets fineste politiske tenkere, beskrev hvordan demokratiet alltid fortærer seg selv, og at politisk egalitarianisme må ende i anarki eller tyranni. Som han fortalte en av sine amerikanske kolleger på 1850-tallet:

«While you preserve your aristocracy, you will preserve your freedom. If that goes, you are in danger of falling into the worst of tyrannies – that of a despot appointed and controlled, if controlled at all, by a mob.»

Hvorfor pleier demokratiske samfunn å gå denne veien? Fordi egalitarianisme ikke er naturlig. Som forklart av Turgot, det franske motstykket til Adam Smith:

«What are we to understand by equality? Are the citizens to be all of the same age, sex, size, strenght, stature, activity, courage, hardiness, industry, patience, ingenuity, wealth, knowledge, fame, wit, temperance, constancy, and wisdom? The equality of nature is moral and political only, and means that all men are independent.. but a physical inequality, an intellectual inequality, of the most serious kind, is established unchangeably by the Author of Nature.»

Russell Kirk ankom en lignende konklusjon:

«No people have abolished aristocracy. The Jacobins have not done so, because they have not made all men and women equally wise, elegant, and beautiful. At best, they substitute new individuals for old; an aristocracy remains, perhaps without titles, but still possessing the same political power.»

«In order to establish equality,» innrømmet Karl Marx i den kanskje mest avslørende setningen av Kapitalen (1867), «we must first establish inequality.»

Siden vi fra naturens side er ulike, må det enorme intervensjoner til for å opprettholde et samfunn av fullkommen likhet. Særlig tyrannisk blir staten om en dimensjonerer for alle former for ulikheter mellom mennesker, som våre egne marxistiske akademikere gradvis avdekker flere av – med komiske eureka-øyeblikk, som om det var nye grunnstoffer de fant. Man vil få et tyranni som aldri vil ende, og som uunngåelig vil knuse hva Ayn Rand kalte den minste minoriteten på jorden: Individet.

Striden mellom Dionysos og Apollon

Likhet er en moralsk idé tuftet på kristendommen. Nå som kristendommen er ute av bildet, og også vår likhet for Gud, hvor kommer egentlig dette moralske imperativet fra? «All men are created equal,» erklærer den amerikanske uavhengighetserklæringen, men uten de religiøse premissene er alt ved denne setningen ganske enkelt riv, ruskende galt.

Dette er selvsagt ikke et nytt problem. Aristoteles skrev:

«Those who are are by nature possessions are those who have a lesser capacity for reason; these people are by nature slaves (…) and it is better for them as for all inferiors that they should be under the rule of a master.»

Nasjonalsosialistene endte like gjerne opp med full omfavnelse av sosialdarwinismen, for det var alt de fant tilgjengelig i et univers hvor Gud var erstattet av Darwin. En kan anklage dem for den naturalistiske feilslutningen, men dette er å undervurdere problemstillingen, for natur er alt som finnes i et ateistisk univers, og dermed det eneste å referere til.

Så hvordan kontrer man dette?

Sosialistene ved å lyve om at distinksjoner mellom mennesker er falske, og at hierarkier er unaturlige. Alt dette er heller uttrykk for systemer av undertrykkelse, som med statlig ingeniørkunst må erstattes med systemer av sosial rettferdighet. «Mennesket er født fritt,» forfattet Rousseau, «men overalt er det i lenker.»

Og det er dette som er det sentrale vannskillet mellom hva Nietzsche så som de to evig stridende krefter; det apollinske og det dionysiske prinsipp.

Det apollinske prinsipp fastsetter grenser mellom nasjonene, kjønnene og klassene. Grenser er også vitenskapens svøpe, siden dette er kunsten av kategorisering – oppstrekingen av klart definerte grenser mellom naturfenomenene.

Det dionysiske prinsipp er på sin side grenseoverskridende. Det ønsker å oppløse alle distinksjoner, alle kategorier, og avskaffe grenser mellom alle ting. (Ikke rart at den moderne taksonomiens far, Carl von Linné, har falt i unåde.)

Man ser differansen helt ned til de apollinske menneskers kjærlighet for representativ kunst, med sine harde, kantede linjer, og til den dionysiske preferansen for abstrakt kunst, hvor alle farger har smeltet sammen til én.

Historien er således som en pulserende sirkel, som strammes og avslappes om hverandre. Det apollinske blir i sin mest ytterliggående form overdrevent tribalistisk, mens det dionysiske til slutt faller for utopiske fristelser om absolutt likhet, som vi har sett må ende i tyranni.

Problemet med utopien, som den britiske konservative journalisten Peter Hitchens har understreket, er at det kun kan ankommes over en sjø av blod – «and you’ll never arrive.» Passende nok betyr ordet «utopia» bokstavelig talt «ingensteds», og har sin opprinnelse fra Thomas Mores bok med samme navn, som skisserte et klasseløst, idyllisk øysamfunn i den nye verden.

En krig mot hele verden

Jeg tror flere av dem som mobben nå går løs på, fant en enklere løsning på problemet enn disse gamle blindveiene.

Da Demokratenes Kansas-Nebraska-lov åpnet for å ekspandere slaveriet i 1854, utløste dette en voldsom protestbevegelse, som endte med opprettelsen av Det republikanske parti. Den største republikaneren av dem alle, Abraham Lincoln, demonstrerte logisk hvorfor slaveriet ikke kunne rettferdiggjøres:

«If A can prove, however conclusively, that he may, of right, enslave B – why may not B snatch the same argument, and prove equally, that he may enslave A?

You say A is white and B is black. It is color, then; the lighter, having the right to enslave the darker? Take care. By this rule, you are to be slave to the first man you meet, with a fairer skin than your own.

You do not mean color exactly? You mean the whites are intellectually the superiors of the blacks, and, therefore have the right to enslave them? Take care again. By this rule, you are to be slave to the first man you meet, with an intellect superior to your own.

But, say you, it is a question of interest; and, if you can make it your interest; you have the right to enslave another. Very well. And if he can make it his interest, he has the right to enslave you.»

Det samme kan sies om biologiske forskjeller. Om biologisk ulikhet er gyldig kilde til fiendtlighet, så ta også det neste individet du møter til din fiende, siden det er større biologiske differanser mellom individer enn grupper. Verre: Erklær med det samme hele verden krig!

Godtar man logikken til dem som aksepterer slaveri, vil i ytterste konsekvens én person kunne gjøre hele verden til sine treller.

Det mest dystre ved ideologien holdt av nazistene, er at de ikke ville stanse med de ikke-hvite, jødene, de hvite slaverne, eller de germanske funksjonshemmede. Til slutt ville SS, som var menneskehetens selverklærte biologiske elite, vende seg også mot de andre germanerne. I enden ville de sannsynligvis også ha vendt seg mot hverandre.

Derfor er det så mektig det som står i Talmud: «Å drepe et uskyldig menneske, er som å drepe hele menneskeheten.» Det er mektig, fordi det er sant.

Demokratene var partiet av slaveri, Jim Crow og Ku Klux Klan, disse spøkelsene av døde konfederasjonssoldater som skulle vende tilbake fra graven for å hevne seg. De fleste som stemte mot borgerrettigheter, var demokrater.

De forsøker nå å renvaske sine fødselsmerker ved å vise til «den sørlige strategien» til republikaneren Richard Nixon fra 1964, som under innflytelse av sin unge politiske strateg Kevin Phillips skulle sanke stemmer i sør ved å appellere til hvite rasister, såkalte dixiecrats. Men dette er bare nok et eksempel på hvordan fakta kan begrave sannheten, for det var et mindretall av velgerbasene som den gang svingte, og partienes underliggende ideologier har hele tiden stått intakt.

Republikanerne er fremdeles partiet av frihet, individualisme og de liberale prinsippene nedtegnet av de amerikanske grunnlovsfedrene, mens Demokratene forblir partiet av fasjonabel kollektivisme – om de så har byttet ut én vemmelig identitetspolitikk med en annen.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]

Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂