Sakset/Fra hofta

I en kommentar til Black Lives Matter-protestene i London som er offentliggjort i The Spectator, harselerer Douglas Murray over at BBC kaller demonstrasjoner der 27 politifolk blir skadet, for hovedsakelig fredelige.

Når den engelske forfatteren og journalisten skal gjøre opp status, er det ikke mye positivt han finner:

Further Black Lives Matter protests took place yesterday in the UK, in response to the death of a man at the hands of a Minnesota cop a fortnight ago. So far the tally from the London protest includes not only the now traditional mass-breaking of the government’s Covid guidelines, the graffiti-ing of the Cenotaph, the statues of Sir Winston Churchill and Abraham Lincoln, but also the injuring of 27 police officers in what the BBC nevertheless persists in calling ‘largely peaceful anti-racism protests’.

Angrepene på historiske minnesmerker er en del av en trend som har pågått en stund, der aktivister i vår samtid nedsabler historiske personer fordi de ikke opptrådte i samsvar med aktivistenes moralske standarder. Deres krenkede følelser veier åpenbart tyngre enn historien. Men enhver som har historiekunnskaper, ser jo den skrikende ironien i at folk som påberoper seg å forsvare svartes rettigheter, ikke respekterer Abraham Lincolns minne.

Murray gjør imidlertid en mer subtil observasjon, som likevel er enda viktigere: Den som ikke har positive følelser for landets historie, kan vanskelig forventes å bidra til landets vel.

Episoden som utløser refleksjonen hans, er noen aktivister som spotter frivillige soldater mens de rengjør et tilgriset monument i London til minne om Earl Haig, som var en høytstående britisk offiser under første verdenskrig. Monumentet hadde fått påskriften ACAB, en forkortelse for «all cops are bastards».

Scenen ble filmet og lagt på Twitter:

En ung kvinne var mest aktiv i å håne rengjørerne:

A young woman with a camera-phone was clearly looking to ‘shame’ the people cleaning the monument. Various people also taunted the young soldiers for their acts. Firstly for clearing away some of the protest banners that had been left littered around Whitehall. And secondly for daring to try to clear the graffiti. ‘Couldn’t even wait a day’ one woman taunted them. ‘Not one day. Because of their precious memorial.’

Kvinnen er åpenbart sarkastisk når hun omtaler monumentet som dyrebart, men et slikt nedlatende syn strider kraftig mot britiske instinkter, konstaterer Murray.

Because citizens in the United Kingdom do feel strongly about the sacrifice that previous generations made on our behalf. It isn’t a funny thing. Nor is it a shallow thing. It goes exceptionally deep. And with good reason.

Men det mest interessante er at hun omtalte minnesmerket som «deres». Hun føler åpenbart ikke noe nasjonalt fellesskap med soldatene, ei heller med det samfunnet hvor Earl Haig-monumentet respekteres. Dette er ingen liten sak, fastslår Murray.

Because as a country an awful lot of people from an awful lot of different backgrounds have expended an awful lot of energy over an awful number of decades to ensure that the thing we call ‘our country’ is indeed a collective effort. If you feel a part of it then you will contribute to it. If you do not think it is yours then yes you might feel a number of other things towards it: including (though not limited to) a desire to mock its holy places, deface these and even tear them down.

Den som ikke respekterer Storbritannias væpnede styrkers historiske innsats for å bevare øyrikets frihet, hører ikke hjemme der. Så enkelt er det.

* * *

Resonnementet gjelder med de egnede justeringer også for andre land, vårt eget inkludert. Norge er fullt av ting som betyr noe for folk som hører til her, men som ikke betyr stort for dem som ikke gjør det.

Det som pussig nok ser ut til å utløse det mest energiske engasjementet, er vindkraftindustriens angrep på naturen. Dette sier noe om nordmennenes nærhet til den. For man kan ødelegge gamle bymiljøer og la skrekkelige nybygg overta funksjonen til viktige historiske bygninger som blir henvist til en bakevje. Kjente, kjære symboler kan lide samme skjebne. Slik er risikoen tilstede for at man blir litt mindre glad i omgivelser som man ikke lenger drar kjensel på. Så avhendes de kanskje litt lettere til fremmede.

Folk finner seg imidlertid i det. Og de er kuet til ikke å protestere på befolkningsutskiftningen. Men du kødder ikke med fjell og natur. Ødelegg naturen, og nordmannens siste asyl er borte vekk.

 

Kjøp Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 395 til 250 kroner!