Til tross for flodbølgen av fordommer og negativitet, forblir troen fundamentet for vår sivilisasjon.

Michael GoveMichael Gove ble som utdanningsminister [i Camerons forrige regjering] kjent som den ene av to visjonære regjeringsmedlemmer – ved siden av arbeidsminister Ian Duncan Smith – med både stort talent og personlig engasjement for arbeidsoppgavene.

Jeremy Paxman [BBCs gamle stjerneintervjuer] var i storform sist uke, og minnet oss på at når det gjelder å være frekk mot statsministre har han ingen likemenn.

Jeremys frekkhet er selvsagt fullkomment partiuavhengig. Uansett hvor elegant han hånflirer mens han utspør David Cameron om Stephen Green [arbeidsminister hvis forrige jobb som HSBC-sjef sammenfalt med mulige skatteunndragelser i banken] kom det ikke i nærheten av den sylskarpe forakten han utviste da Tony Blair fikk spørsmål om sin kristne tro. Kunne det stemme, spurte Jeremy, at han engang hadde sittet i bønn sammen med sin kristne kollega, George W. Bush?

Spørsmålet ble stilt med en overlegenhet verdig en gammel kostskoleelev fra Malvern, og blottla at å tilbringe tid i åndelig fordypelse var avvikende adferd i sin mest motbydelige form. Jeremy gav inntrykk av at det ville være mindre skandaløst om man oppdaget at to menn lindret stresset fra samfunnets høyeste embeder ved å røyke kokain sammen.

ANNONSE

I bønn? Hva slags mennesker er dere, egentlig?

Tja, den typen menneske som bygget opp vår sivilisasjon, grunnla våre demokratier, utviklet våre moderne tanker om rettigheter og rettssystemet, fikk slutt på slaveriet, la grunnlaget for almen utdannelse, og som i samme øyeblikk som jeg skriver dette, er i tet i kampen mot fattigdom, fordommer og ignoranse. I ett ord; kristne.

Men å kalle seg kristen i dagens Storbritannia frembringer heller medlidenhet, nedlatenhet eller kjølig avvisning. I en kultur som lovpriser det å være raffinert, ironisk, sober og ikke-førdømmende – er dette det samme som å erklære seg som intolerant, naiv, overtroisk og tilbakestående.

For nesten 150 år siden skrev Matthew Arnold om den anglikanske kirkens langsomme og melankolske sukk idet den trakk seg tilbake, og i vår tid er denne strømningen erstattet med en innkommende tidevannsbølge av negativitet mot kristendommen.

Francis Spufford beskriver i sin vidunderlige bok Unapologetic det sammensurium av fordommer som ofte utløses når en tilstår å bekjenne seg til kristendommen. «Det betyr at vi tror på en mengde absurditeter fra bronsealderen. Det betyr at vi ikke tror på dinosaurer. Det betyr at vi er dogmatiske. At vi er selvrettferdige. At vi fetisjerer smerte og lidelse. At vi fremmer uredelig godhet. At vi lover verdens undertrykte luftslott når de dør… At vi skaper absurd sammensatte, intellektuelle byggverk full av meningsløse nøyanser, på fantasiens geléaktige fundament… At vi ødelegger håpefulle og spontane barnesinn ved å implantere en syk mytologi.

Og det er bare begynnelsen… Hvis vi er katolikker blir vi koblet med barnemishandling, dersom vi er anglikanere er vi nidkjære homofober med en underlig dragning mot fløyel og blonder, om vi er anglikanske liberalister flyr vi rundt i sirkler som meningsløse samvittighetshauker, og dersom vi er evangelikere er vi nevrotikere med skumle tvangstanker og ukomfortable med større gleder enn en skive rullekake.

Selv på felt der kristendommen kunne antas å være en smule relevant – moralsk resonnering – møter man henslengte antagelser om at kristen tro er et handikap, en deaktiverende faktor. Da Paxman spurte Blair om hans bønnevaner, innledet han spørsmålet ved å antyde at statsministeren og presidenten fant det lettere å gå til krig mot Irak fordi deres kristenhet fikk dem til å se alt i et snevert lys; sort-hvitt, godt mot ondt, dem og oss.

I stedet for å utvide ens sympati eller gi ramme for etisk refleksjon, anses kristendommen som en tanke-innsnevrende doktrine. Mens fortiden ville anta at politikere som overveiet spørsmål om liv og død ville dra nytte av sin kristne tenkning i beslutningsprosessene – ved å reflektere over tradisjonen fra Augustin og Aquinas, ved å anvende den kristne tradisjons subtile doktriner om når krig er rettferdiggjort – blir kristendommen nå ansett som banal moral fra eventyrene og knefall for forenklinger fra alver.

Hvordan kom vi hit?

Kontrasten mellom den kristendommen jeg ser vår kultur undervurdere hver kveld, og den kristendommen jeg ser vårt land dra fordel av hver dag, kan ikke bli større.

Realiteten ved den kristne misjon i dagens kirker er fortellingen om tusenvis av gode gjerninger utført i stillhet. Blant mange av våre mest vanskeligstilte grupper er det kirken som sørger for varme, mat, vennskap og støtte til individer som har råket ut for opprivende perioder i livet. De hjemløse, de som er fanget av alkoholisme eller rusmisbruk, mennesker med udiagnostiserte psykiske lidelser, og dem som er overveldet av mangfoldige kriser får alle hjelp – på utallige vis – av kristne.

Kirker gir gjeldsrådgivning, ekteskapsveiledning, barnepass, språkopplæring, har fritidsklubber, matsentraler, nødboliger, og, avogtil det viktigste av alt, noen som lytter. Prestenes liv og kirkegjengernes tanker er for det meste ikke fylt med å pine seg med seksualmoral men å hjelpe sine neste i det praktiske – ved å vise sin nestekjærlighet overfor Kristus ved å hjelpe andre.

Men isteden for å berømme kristen veldedighet, blir den ansett av mange som noe suspekt. Igjen og igjen opplever jeg, som politiker, at når mennesker som var åpne og stolte av sin kristne tro ønsket å hjelpe andre – i utdanningsvesenet, i sosialarbeid, i fengsler og hospitser, ble deres tro sett på som et slags gement, underliggende motiv som skitnet til de gode gjerningene. Deres veldedighet skulle på et vis være mer høyverdig og uselvisk dersom det ikke var påvirket av religion.

Mistenksomheten skyldtes at kristne hjalp andre fordi de ønsket å ta seg godt ut overfor deres guddom og opptjene noe som tilsvarer religiøse bonuspoeng for å få adgang til Himmelen. Eller de blandet seg inn i de mer vanskeligstiltes liv fordi de var moralske imperialister, som mesket seg med spenningen og makten av å kontrollere andres liv og impulser. Eller, kanskje aller mest foruroligende, de lette etter rekrutter – særlig i skolene – for å få bekreftet sine golde forenklinger og snevre overbevisninger om sin tro.

Denne typen fordom, at kristen tro nedverdiger integriteten ved ens gjerninger, er bemerkelsesverdig utbredt. Og til tider enestående heftig.

En av de tristeste øyeblikk i løpet av min tid som utdanningsminister fant sted den dagen jeg mottok en telefonoppringning fra en vidunderlig generøs filantrop som hadde gitt ubregrenset av sin tid og penger til gi utdannelse til vanskeligstilte barn i noen av de mest utfordrende områdene i Storbritannia, men som nå følte at han hadde intet annet valg enn å trekke seg fra sine forpliktelser fordi hans evangeliske kristendom betød at han, og hans generøsitet, var under konstant angrep.

Jeg mistenker at en av årsakene til at den minste antydning til religiøs tro – og enda mer, religiøs motivasjon – blant mennesker i offentligheten utløser slik mistenksomhet og antipati, skyldes antagelsen om at troende vurderer sine gjerninger som mer «helliget» og overlegen sammenlignet med andres.

Relativisme er vår tids ortodoksi. Å hevde at èn form for tro fortjener mer respekt enn andre, synder mot en slags Hellige Ånds Ikke-Fordømmelse. Og å tilkjennegi at du etterlever en tro som generasjoner av døde hvite menn har brukt for å kue og betvinge andre er spesielt problematisk. Du følger i tradisjonen av Inkvisisjonen, Kontra-Reformasjonen, jesuittene som åpnet Sydamerika for kolonialisme, misjonærer som fulgte de imperialistiske utbytterne gjennom Afrika, de Kristne Brødre som bestyrte tvungen adopsjon og tele-evangelistene som opprettholder USAs kapitalisme.

Men genuin kristentro får langtfra individet til å føle seg mer uovervinnelig bekreftet i selvrettferdighet – den får oss til å forstå hvor ufullkomne og feilbarlige vi er. Jeg er egoistisk, lat, grådig, hyklersk, forvirret, selvbedragende, utålmodig og svak. Og det er bare på en god dag. Den allmenne bønneboken i den anglikanske kirke sier det slik: «Vi har fulgt for mange av våre hjerters innretninger og begjær… Og vi fylles ikke av helse.»

Kristendommen hjelper oss å gjenkjenne og konfrontere disse svakhetene med et forsett – selvom det er ufullkomment og skjørt – forsøk å gjøre det bedre. Men enda viktigere, den oppmuntrer oss til å føle empati isteden for overlegenhet mot andre fordi vi erkjenner at vi er like skyldige i egoisme og tilbøyelige til fristelser som alle andre.

Og mer enn dèt, kristendommen oppmuntrer oss til å se at selvom vi alle gir etter for svakheter, er det potensiell godhet i oss alle. Ethvert individ er dyrebart. Kristendommen oppmuntrer oss til å se forbi stamme og tradisjon og hedre vår felles menneskelighet. Og i ethvert steg i menneskehetens historie, mens tyranner og diktatorer har forsøkt å sette mennesker opp mot hverandre, har det vært kristne som har skjermet de sårbare fra undertrykkelse. Det var pastor Dietrich Bonhoeffer og den kristen-inspirerte Hvite Rose-bevegelsen som ledet den interne motstandskampen mot Hitler-styret. Det var moralske vitnemål fra den katolske kirke i Polen som hjalp til med å tære bort kommunismens autoritet på 1980-tallet.

I sin imponerende book Oppfinnelsen av Individet: Den vestlige liberalismens opprinnelse, viser Oxford-filosofen Larry Siedentop hvordan det var det kristne gudsbegrepet som gav opphav til respekten for individets samvittighet, rettigheter og selvstendigheten som underbygger vår sivilisasjon.

I før-kristen tid var moralsk resonnering og menneskelig potensial antatt å være forbeholdt en elite. Greske bystater var avhengig av en ufri befolkningsgruppe, helotene, og det romerske imperiet av å underkue stadig nye slaver og barbarer, for å opprettholde sitt styresett. Deres prestasjoner ble bygget på et fundament av gjennomgripende ulikhet. Kristendommen, derimot, og som Jødedommen før den, gir ethvert individ verdigheten av å ha en sjel, evne til å resonnere, rett til å bli hørt og likhet for loven. Fordi alle mennesker er – i Guds bilde – i stand til å foreta moralske vurderinger, refleksjoner og ansvar.

Troen på det unike og verdifulle i hvert enkelt menneske bør vekke sinnet i oss når vi ser undertrykkelse, mot rasisme som splitter og fordommene som nedverdiger menneskeheten. Og det var dypfølt, radikal kristen tro som inspirerte så mange av våre største politiske helter – Wilberforce, Shaftesbury, Lincoln, Gladstone, pave Johannes Paul II og Martin Luther King. Det skulle ikke være noe å skamme seg for å finne inspirasjon i deres eksempler, i de ord og den tro som bragte dem mot det vakre og sanne.

 

Opprinnelig i The Spectator.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629