Gjesteskribent

Påskefeiringen står foran oss, men stadig færre er villig til å drøfte kristendommens betydning for utviklingen av den menneskelige stat, en stat med en moralsk forankring og forutsigbar i sin reaksjon overfor sine borgere. Men er det ikke på tide å stoppe opp og tenke gjennom hva som skjer når et samfunn forkaster kristen tro som grunnlag for menneskesyn og lovgivning Det er interessant at stadig flere mener at det var negativt at kirken kom inn under statens vinger da keiser Konstantin gjorde kristentroen til sin, en fri kirke er en god kirke, synes å være en rådende oppfatning. Men ofte mangler det en analyse av hva kirkens kobling til staten hadde å si for folk flest, ikke bare kristne. Man stiller svært sjelden det avgjørende spørsmålet: Hva fikk det å si for statens karakter at kristendommen ble en moralsk standard staten måtte speile sine handlinger i lys av?

Innføringen av kristendommen som statens moralske plattform siviliserte ellers brutale samfunn i middelalderen. I Kongsspeilet fra 1200-tallet kommer dette klart til uttrykk. Det er det gode styre som er målet, og virkemiddelet er kristen tro. Den kristne tro ga kongen et utgangspunkt for moralsk tenkning, mennesket var ikke lenger overlatt til maktens lunefulle avgjørelser. Fyrsten kunne ikke lenger legitimere sine handlinger i makten alene.

I dag er tingene snudd på hodet, og biskop Eivind Berggravs ord om at kirken en dag ville møte en verre motstander enn den totale stat, nemlig det totale demokratiet, synes å gå i oppfyllelse foran øynene på oss. Det totale demokratiet har ingen andre grenser enn flertallets vilje. I en slik kontekst blir det helt naturlig at den norske legeforenings råd for legeetikk går ut og sier at de finner det riktig at gravide kvinner skal få tillatelse til «fosterreduksjon» dersom kvinnen ønsker det. Det vil si at kvinner som er gravide med to eller flere barn, skal få lov til å ta livet av den eller de hun måtte ønske. Den offentlige etiske debatten finnes knapt. Demokratiet har avgjort at abort er moralsk akseptabelt, ja ikke bare akseptabelt, også høyverdig, da kvinnen gjennom abortloven får makt over sine reproduktive evner. Dette innebærer at demokratiet har bestemt at moralen som sådan ikke lenger eksisterer, den er fullstendig pulverisert ned til det enkelte individ.

Men det er fortsatt slik at våre politikere og ledende samfunnsborgere har behov for å vise at de er moralske individer, at de står for noe. Å fremstå som fullstendig siv i vinden, som rendyrkede opportunister, er det få som liker, selv om Aps Trond Giske er på god vei, når han etter at Kirkemøtet avviste en kjønnsnøytral vigselsliturgi, sa til Vårt Land at:

«Jeg er egentlig ikke så overrasket over at det ble nei til vigselsliturgi. At det var såpass mange som stemte for dette, er et tydelig tegn på at det er stor bevegelse i denne saken også innad i kirken. Noen synes tydeligvis at dette går langsomt, men jeg synes egentlig at holdningsendringene har skjedd oppsiktsvekkende raskt.»

At Giske erkjenner at moralen dermed blir et resultat av holdninger som endrer seg, og det til og med raskt, synes ikke å vekke bekymring. Men bør vi ikke snart diskutere hva som kan skje i et samfunn som aksepterer så raske endinger i den offentlige moral?

For selv om dagens politikere mener at moral endres, er de på samme tid panisk opptatt av å vise at de står for noe, og i den senere tid er det flere hendelser som viser hva som betyr noe.

Det sier noe om samfunnet vårt når en hasjrøykende politiker blir fremstilt som en fiende av fellesskapet, mens drap av ufødte barn blir hyllet som kvinnefrigjøring og moralsk høyverdig.

For da stortingspolitiker Erik Skutle ble avslørt som hasjbruker, ble han utsatt for en formidabel offentlig fordømmelse, og da han dukket opp på Hordaland Høyres fylkesårsmøte tidlig i mars i år, sa han at:

 

– Det har ikke vært en enkel avgjørelse om jeg skulle komme her. Jeg vet at noen mener jeg burde holdt meg langt unna. Men jeg mener det var mest redelig å være her og snakke med dem som ønsker å snakke med meg.

– Denne saken går ikke vekk, og jeg må forholde meg til den. Jeg angrer fryktelig, men når man har gjort noe galt, må man ta konsekvensene.

Og når statssekretær Bård Hoksrud fortalte en vits om sorte mennesker for å få fram budskapet om behovet for å bruke refleks på mørke vinterdager, ble det for mye for det moralske Norge. Han måtte stå skolerett og beklage seg og sa at

«Ja, i dag er dagen som igjen beviser at jeg i hvert fall bare er et menneske. For mennesker gjør feil. Jeg ser jo i etterkant at dette var dumt sagt. Og jeg blir veldig lei meg dersom noen ble støtt av det jeg sa. Det var ikke min mening å uttrykke meg på en måte som noen kunne oppfatte som rasistisk.»

Høydepunktet i den offentlige forargelse, så vi muligens etter Kirkemøtets avvisning av forslaget om å akseptere en kjønnsnøytral vigselsliturgi. Det er en studie i det absurde å være vitne til at politikere som har demokratiet som sitt etiske utgangspunkt, lar seg moralsk forarge over at kirkens demokratisk valgte organ kommer frem til et standpunkt som ikke passer dem. Men samtidig viser reaksjonene det uforutsigbare i hvordan våre moralske preferanser dannes. Det er ikke tilfeldig at det skjer i en tid der påskens budskap forkastes, og troen på en Gud som ofret seg selv for menneskets frelse blir sett på som et antikvarisk tankegods, bare beregnet på spesielt interesserte. For med sin moralske indignasjon over Kirkemøtets vedtak, viser de engasjerte aktørene at dagens moral skal være å finne i Stortingssalen, eller som en forlengelse av Johan Sverdrups ord «all makt i denne sal».

Det hele bekrefter behovet for en offentlig standard, noe å leve etter, vise verden at vi er moralsk høyverdige vi som alle andre. Men samtidig sier det noe mer, for det vitner om et samfunn i moralsk oppløsning. For det er noe med dagens moralske plattform som skremmer med tanke på fremtiden. For i motsetning til tidligere tider, er dagens moral flyktig og uforutsigbar. Den endres og er ikke logisk holdbar sett i lys av vel forankrede etiske standarder. Vi kan derfor ikke vite hva vi vil bli anklaget for i morgen. Med de moralske kvantesprangene vi har opplevd de siste 20 årene, er det ikke mulig å forutse hva som vil skje de neste 20 årene. Men vi kan skissere noen scenarier med tanke på konsekvenser for både det ufødte liv og de eldre blant oss.

Det er forstemmende å oppleve at politikere gjerne diskuterer de enkelte politiske spørsmålene som sådan, men som ikke er villige til å drøfte de dypereliggende årsakene som gjør utviklingen mulig.

Er det på tide at vi tør å peke på at påsken ikke bare er en høytid for den enkelte av oss, men at budskapet om den oppstandne Jesus Kristus var nødvendig for utviklingen av den menneskelige stat?

 

 

Kjell Skartveit