I løpet av kort tid har Norge fått en ny ekteskapslov, arbeidsmiljølov og ikke langt tilbake fikk vi en liberalisert bioteknologilov. Liberale kristne opphøyer seg selv og kaller Gud for mor. Offentlige utvalg vil akseptere bruk av surrogatmødre og allmenn 12-ukers grense for ultralyd. Det er et uhyggelig press på dem som er uenige i islam – og innvandringsdebatten, begreper som nasjonal kultur og identitet er blitt negativt ladete, og i utenrikspolitikken blir Israel demonisert. Islam blir derimot neglisjert som forklaring på de problemer muslimske land sliter med.

Alle disse forandringene har skjedd i et tempo ingen trodde var mulig for kun få år siden.
Noen av oss har begynt å lure; hva ligger bak disse endringene? Er det en ideologisk plattform vi kan forholde oss til og forstå? Finnes det en ideologi som kan peke på hva svaret blir på fremtidens etiske utfordringer?

Det er noe i dagens politiske klima som gir assosiasjoner til regimer bygget på autoritære krefter. Men det er vanskelig å peke på et klart opphav, for vi hører lite om klassekamp eller nasjonalisme, snarere tvert imot. Men det er et meningspress vi ikke er vant til, et klima der opposisjon blir mistenkeliggjort.

Fascismen bygget på staten, nasjonal kultur, førerskap og underkastelse, lite av dagens politiske virkelighet bygger på disse elementene. Hva vi imidlertid kan se, er verdier som er diametrale motsetninger overfor fascismen, ja, verdier som ved første øyekast kan virke tilforlatelige, men som ved nærere øyesyn har autoritære tilbøyeligheter. For, hvordan skal disse verdiene realiseres? Og, er det mulig å gi rom for meningsmotstand? Ja, var det egentlig mer enn en glipp når Jonas Gahr Støre brukte NS begrepet samholdskraft, da han gjorde rede for Norges situasjon etter 22.juli?

Som fascistene dyrket staten og underkastelse, dyrker vi individet og den totale individuelle frigjøring. Som fascistene dyrket nasjonal kultur, er vi globalister hvor den nasjonale kultur blir underordnet tilfeldighetenes spill. Men, det hele bygger på en moral, og som fortidens fascisme hadde sin moralske autoritet fra ideen om staten, har vår tid hentet sitt moralske fundament i ideen om individets suverenitet på alle plan, en idé som må forsvares på samme måte som ideen om staten. For utfordringen med vår tids individualisme er hvordan den skiller seg fra den klassiske liberalismens utgangspunkt. Den klassiske liberalismen brukte ikke mennesker for å oppnå frihet for enkeltindividet, men for vår tids individualister er dette en forutsetning. På samme måte som islam bruker og forakter annerledes troende, er opposisjon umulig for homoliberale og aborttilhengere.

Vår tids ideologi rammer imidlertid ikke bare samliv og ufødte barn. Alt som handler om identitet knyttet til andre ting enn våre individuelle preferanser blir forkastet. Mener du at Gud som mor gir deg en bedre opplevelse enn Gud som far, er det helt i orden. Sannheten finnes ikke, den skaper du selv, og overgrepet skjer dersom noen tar fra deg muligheten til å realisere dine drømmer.

Derfor blir også identitet knyttet til nasjonal kulturarv en trussel, for det plasserer mennesket i en gruppe, og grupper stigmatiserer. Gruppen begrenser ideen om enkeltindividet, og ideen om det store «Vi» er egentlig bare et ferniss for en samling individualister. På denne måten blir påstanden om den islamske trussel et overgrep mot den enkelte muslim, for den bygger på en idé om at mennesket ikke opptrer alene, at vi kan si noe om ideene andre steder enn i individets relasjon til sine omgivelser.

Norsk Språkråd fikk kraftig kritikk da de i 2006 definerte begrepet nordmann ut fra en historisk og etnisk kontekst, Likestillingsombudet ville ikke vite av at noen ikke kunne bli nordmann, det var åpenbart ekskluderende, og politikerne stilte villig opp; Torbjørn Jagland sa at alle med norsk statsborgerskap er norske, ellers om Trond Giske sa så treffende: «Det er opp til den enkelte å definere seg». Og kjernen i dagens ideologiske plattform ligger nettopp her; Vi definerer oss selv, vi skaper vår egen sannhet. At Maria Amelie kunne bli årets nordmann i 2010 blir en logisk konsekvens av slike tanker.

Men hva med andre kulturer? Nei, her er logikken en annen. Indianere i Amazonas skal vi la være i fred. Deres kultur er åpenbart av en annen karakter enn vår egen. Her er det ikke snakk om fri kulturflyt. Kulturimperialisme kaller vi det når vestlig kultur eksporteres til den tredje verden, men pakistanske jenter med bunad og hijab blir opphøyd til vår tids kulturelle suksess, de har, for å sitere Giske; definert seg selv.

Men det er fellesskapet vi dyrker, sier Arbeiderpartiet. Likeverd og likhet messer SV, og ingen av dem forstår at fellesskapet kun har en instrumentell verdi tilbake. For i dag er fellesskapets funksjon å legge til rette for at enkeltindividet skal kunne gjøre sine valg så fritt som mulig. Vår tids fravær av allmenn moral gjør det mulig for den enkelte å forfølge sine ønsker uansett hvor outrerte de kan oppleves. En homofil politidirektør kan med største selvfølgelighet bli far ved hjelp av en surrogatmor i USA, fellesskapet gjør det mulig. På denne måten blir ikke fellesskapet det det en gang var; en opplevelse av et skjebnefellesskap bygget på en identitet med noe mer enn oss selv, nei det blir som et kjøpesenter, kun konstruert for egen nytelse.

Den nye tids ideologer blir således representanter for en omvendt fascisme, der staten ikke lenger er målet, men hvor enkeltindividets valgfrihet blir tilbedt. Den nasjonale kulturens betydning for innbyggerne forkastes på samme måte som den ble motbydelig dyrket i fascistenes storhetstid. Det samme skjer med vår historie og forholdet til andre kulturer. Som fascistene dyrket sine helter, er nåtidens historiebøker en studie i det motsatte. Det vi ser i vår postmoderne tid, er en politisk bevegelse som ikke aksepterer at noen velger å gå i utakt med den politisk korrekte majoritet. Denne majoriteten som hevder at de dyrker individets frihet, men som er mer konform enn vi har sett av politiske bevegelser på svært lang tid. Fraværet av en stram ledelse er erstattet av en usvikelig tro på individets egne valg, valg vi ikke skal moralisere over.

Men vi er da ikke voldelige, hevder den moderne individualisten. Nei, men i spørsmålet om vold ser vi de tydeligste tegn på det postmoderne. Vold brukes ikke, men vi forstår den, så lenge den begås av andre enn oss selv og mot andre enn oss selv. Muslimsk terrorisme settes alltid inn i en kontekst, vi har ikke integrert dem godt nok. Okkupasjon skaper terror, sa LO da Israel viste frem en utbombet buss på Youngstorget, og i møte med Israel ser vi fortidens skygger best. Men vi gjør det på motsatt måte enn morderne fra fortiden. Vår forakt for jøden vises i vår manglende evne til å forsvare jødene enten det er i Europa eller staten Israel. Vi tar ikke livet av dem, vi overlater dem til deres bødler og vasker våre hender som en annen Pilatus. Israel opplever at det er deres hellige plikt å skape fred med fredelige midler, mens palestinerne har fått en hellig adgang til voldelig motstand. For når alt kommer til alt, mener vi at det er Israel som er problemet. Vår oppfatning av hva som motiverer mennesket til handling beviser at palestinerne har rett, for ingen vil vel gripe til vold og selvmordsbomber uten å ha vært utsatt for lignende overgrep?

Sammenhengen mellom den feminiserte kristendom, kjønnsnøytral ekteskapslov, avvisning av nasjonal identitet og alminneliggjøring av islam ligger dermed i dyrkingen av individet og fornektelsen av den objektive sannhet. Man benekter forståelsen av noe større enn seg selv. Fellesskapet i opprinnelig forstand blir en trussel og hatretorikk.

Den omvendte fascismen og den opprinnelige møtes så i et felles punkt, i den harmonimodellen som legges til grunn i møte med opposisjonen. Kritikk oppleves som et fremmedelement som i seg selv kan lede til uønsket atferd. Den nye generasjonen samfunnsrefsere er ikke formet som fortidens radikalister. I vår tid henter de ideene fra klassisk lærdom og er konservative av legning, 68-erne forakter dem. For en 68-er er det nesten utålelig å få høre at det er deres egen ideologi som er årsaken til kulturelle kollapsen vi er vitne til. Det hatet nåtidens samfunnsrefsere møtes med, viser hvordan demokratiet kan tape i kampen mot våre nye autoritære krefter. Er det én ting tiden etter 22.juli har vist oss, så er det hvordan den nye tid forholder seg til kritikk. Når sentrale grupper i et demokrati avviser og sykeliggjør kritikk, ser vi deres autoritære opphav. Dagens individualiserte ideologi bygger på en oppfatning av mennesket, og denne oppfatningen tåler ikke alternativer, til det er den for total, den tåler ikke kompromisser. Kritikken avkler deres autoritære tendenser og viser alternativer, men den fungerer også som en ansvarliggjøring. Problemet er at denne avkledningen gjør dem ansvarlige for handlinger de ikke kan forsvare i det offentlige rom.

Ideologienes tid er absolutt ikke over, fortidens autoritære systemer opptrer bare med motsatt fortegn. Spørsmålet er hva resultatet blir. Resultatet blir tragisk nok det samme, det ser bare litt penere ut fra utsiden. Og svaret på fremtidens etiske problemstillinger gir seg selv, det er garantert ikke et vakkert syn.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂