Kommentar

Debatten om islam og homofili sier mer om innstilling og holdning enn sakens realiter. Slik er det med det meste som berører forholdet mellom Vesten og islam for tiden: Måten debatten føres på og av hvem er en del av problemet.

Den allstedsnærværende Abid Q. Raja forsøker på kronikplass i Aftenposten å gi en moderat muslims syn på islam og homofili. Man godtar ikke homofili som fenomen, men godtar menneskene. Tilsynelatende er det samme syn som kirken lenge har forfektet. Men her er viktige forskjeller.

Parallellitet: Islam er kristendommen med et historisk etterslep. Raja bruker stor plass på å redgjøre for kristendommens syn på homofili, hvor fordømmende kildene er, og hvor motvillig kirken og også samfunnet har vært. Budskapet hans er: Gi oss mer tid.

Tiden arbeider for en modernisering av islam. Islam vil hvis den får sjansen gjennomgå den samme utvikling som kristendommen. Toleranse tar tid.

Raja nevner noen forferdelige henrettelser som har brent seg fast: De to guttene som ble hengt i Iran. Men ellers er slike ekstreme utslag et randfenomen, mener han.

Forestillingen om at islam er kristendommen med tidsforsinkelse lyder besnærende. Men det er smått med belegg for dette i virkeligheten.

Denne modellen bygger på den vestlige opplysningstidens verdier, som sakte men sikkert underminerte kristendommens grep om samfunnet. Det er de vårt samfunn er bygget på: tro som en privatsak, demokrati, ytrings- og religionsfrihet, vitenskapens suverenitet og frihet, individets rett vis-a-vis staten. Staten ble en tjener for individet, ikke omvendt.

Er det noen som helst tegn til at islam beveger seg i en slik retning?

Raja vil gjerne være moderat, men grunnprinsippet selv han opererer med er at:

Islamske rettslærde er enige om at menneskene fra naturens side er skapt heterofile, og at homofili er miljøbetinget og syndig.

Man er a priori frakjent eksistensberettigelse. Man er ikke skapt av naturen, men «noe annet». Samfunnet driver derfor opprydning når disse elementene fjernes.

Mitt poeng: Debatten om homofili og islam henter begreper fra homofiles kamp for anerkjennelse og aksept i Vesten. Det finnes paralleller mellom historisk kristendom og dagens islam. Men det finnes få tegn til tendenser innen islam som indikerer bevegelse. Tvertom: Islam har beveget seg i reaksjonær/radikal retning. Det er de ekstreme og strenge fortolkningene som har vært toneangivende de siste årene.

De vestlige standardene blir villedende og tildekkende. De passer ikke. Men de passer en rekke mennesker fra toneangivende lag som svært gjerne vil ha fred, harmoni, og «integrering». Det er integrering inn i samme elite de selv tilhører, med samme meninger.

Mye av kampen er en kamp om begreper, om definisjonsmakt.

Mot homofili, ikke homofile