Kommentar

Sveriges riksdag skal neste uke behandle et lovforslag om å la homofile mennesker få mulighet til å gifte seg på lik linje med heterofile. Sverige er dermed det land i Norden som tar det mest dristige og (for de fleste homofile antagelig) prisverdige initiativ til en utvikling mot likestilling av sine borgere.

Avisen Nya Dagen forteller under overskriften «Nu avgörs striden om äktenskapet» om «proteststorm» foran behandlingen om lovforslaget. 26.000 underskrifter er levert Riksdagen mot forslaget (det er snakk om promiller av befolkningen, totalt på ni millioner), men det sammenlignes med reaksjonene under «barnepornografidebatten» – oppsiktsvekkende å registrere at et tema om samlivsform og likestilling på grunnlag av seksuell identitet kan engasjere like sterkt som en debatt om overgrep mot barn.

Særlig blant kristne blir spørsmålet om ekteskap for homofile (og også loven om partnerskap, som KrF stadig vil ha fjernet) oppfattet som, og presentert som, en trussel mot ekteskapet som institusjon. I debatten blir homofile ofte skrevet inn i en oppkonstruert rolle i en stor konspirasjon der målet er å undergrave og ødelegge det eksisterende samfunn og især familieinstitusjonen. Ekteskapsinstitusjonen får en viss konkurranse fra heterofile samboerskap, og trues kanskje i noen grad av skilsmissefrekvensen, men å hevde at ekteskapet er truet ved at en minoritet får adgang til å gifte seg, er hinsides troverdighet. I den grad homofile bidrar til å «ødelegge» ekteskapet, så er det når et heterofilt ekteskap går i stykker fordi den ene parten er homofil. At homofile kan gifte seg med hverandre, og velger ekteskap som ramme rundt sitt samliv, kan umulig gjøre annet enn å bidra til å styrke ekteskapet som institusjon?
Likevel er selve hovedargumentet mot homoekteskap at det undergraver eksteskapsinstitusjonen, som per def. skal være heterofil.
Utgangspunktet for «trusselen» er angsten for homofile (homofobi) og forestillingen om homofile som grunnleggende onde og destruktive, soldater i djevelens plan om å ødelegge Guds skaperverk. Hvis man tør å se dimensjonene i den trusselen som mange kristne ledere tegner av homofili, og sprer i sine menigheter og i media, går det an å forstå hvorfor homofile ekteskap særlig blant kristne vekker like sterk opphisselse som barnepornografi. Det tilsier at debatten bør trekkes ned på jorda, og det vil tjene en god sak for alle parter om skremslene som lever så godt i noen menigheter – også i Norge – blir luftet ut. Det vil også være et stort framskritt om en begynner å snakke om mennesker og slutter å kalle det en «sak».

Nya Dagen: Nu avgörs striden om äktenskapet

Artikkel i Weekly Standard som hevder eksteskap er over og ut i Skandinavia som følge av skilsmisser og samboerskap – og partnerskapslovene:
The End of Marriage in Scandinavia

Når alternative samlivsformer blir akseptable, ser det ut til å virke ekstremt skremmende på noen. Samfunnsmessig er selvsagt ekteskapsinstitusjonen viktig, men er det til beste for oss at den er eneste samlivsform, og at den forbeholdes heterofile? Problemstillingen er vel egentlig om ekteskapsinstitusjonen er til for å opprettholde (forestillingen om) et bestemt samfunn, eller om det skal tjene individets beste. Kampen mellom det kollektivt bestående (og heterofilt patriarkalske verdier), og vår tids sterkere opptatthet av individuelle rettigheter, friheter og likestilling. Er det individets behov, likestilling og rettigheter som er viktigst, eller samfunnets kollektive institusjoner? Det er mange negative myter som misbrukes på ene siden av debatten om homofile, og fra motsatt side misbrukes homofiles situasjon som ammunisjon over verdilinja som skiller det gammelkonservative og det «moderne».

Som vi har opplevd her i landet i det siste vil verken statsministeren eller lederen for statsministerens parti åpne for en skikkelig utluftning av mytene og forestillingene som næres i menighetene. Grunnene de har til å akseptere og støtte diskriminering av homofile tåler ikke seriøse motargumenter, og det de også tier om er homofrykt som i noen tilfeller er så fæl at det lar seg ikke en gang rettferdiggjøre gjennom Bibelen.
Bondevik og Høybråten og meningsfellene deres står i fare for å tape troverdigheten – Bondeviks kampanjer mot mobbing er nevnt noen ganger. Bondeviks problem er dobbelt: han taper troverdighet – unntatt blant KrFs kjernevelgerne – når han uttaler seg mot homofile som han har gjort flere ganger tidligere, og han taper når han tier om hva han mener. En grunn er kanskje denne:

Bare de siste sju-åtte årene har det skjedd en viss positiv utvikling hos oss når det gjelder oppfatningen av homofile som fullverdige mennesker. I 1996 kunne Bondevik og Svarstad Haugland sitte i debattprogrammer og si sin mening om homofili (ikke homofile, for all del, det er jo ikke menneskene de har i mot, men hvordan folk lever – PRAKSIS!) uten å bekymre seg for reaksjonene. Reaksjonene fra homofile selv, aktivistene som de alltid er blitt kalt, ville bare styrke KrF-politikernes status blant egne velgere uten å støte fra seg særlig mange andre. Situasjonen er blitt annerledes.

Stadig flere homofile er «kommet ut» siden sent på 80-tallet, noe som betyr at også veldig mange flere heterofile må forholde seg til homofile venner, sønner, døtre, mødre, fedre, onkler og tanter, og har funnet ut at mytene aldeles ikke stemmer. Mange er blitt nødt til å forholde seg til «homofilisaken» i form av mennesker de setter pris på og er glade i. Den harde fordømmelsen som homofile er blitt utsatt for i alle år i mediene og på bedehuset, vitsene på arbeidsplassen og i garderoben på skolen eller i fotballaget, blir heldigvis ikke akseptert like lett lenger. Det er den vanlige historien om trollet som sprekker når det får lys på seg. Fortsatt er det noen som ønsker å holde på trollet; homofrykten; men det tåler ikke lenger saklige argumenter. Derfor blir Bondevik så sint når han får spørsmålet. Problemet er endelig blitt plassert der det hører hjemme, hos den som har fordommene, og ikke bare hos den som blir utsatt for fordommene.

Bondevik har kanskje også fått med seg en dokumentar sendt i TV2 for noen år siden om om kristne, homofile Bjørn Erik som tok livet sitt, åpenbart på grunn av kristne lederes fordømmelse av homofile (for man kan ikke diskutere homofili som om det ikke handler om mennesker). Kort før Bjørn Erik forsvant, deltok Valgerd Svarstad Haugland i en debatt i TV der hun sa hva hun mente om homofile («homofili»). Det henger ubehagelig i luften: dette er et menneske som like ublu vil snakke om medmenneskelighet og kristen nestekjærlighet i neste omgang. Bjørn Erik etterlot seg dagbøker, men han er aldri blitt funnet. Dagbøkene fortalte hvilken kamp han førte med seg selv, og selvfordømmelsen som vokste og vokste med den kristne fordømmelsen av den han var.

Det er mulig at Bondevik har skjønt at holdningene han og partiet hans har til homofile, er så skadelige at noen tar sitt liv av det. Statistikken som viser at en av fire homofile ungdommer under 25 år har forsøkt å ta livet sitt, har kanskje også gjort et visst inntrykk på KrF-politikere. Dilemmaet som vil være der helt til samfunnet slutter å diskriminere homofile; og som er spesielt vrient for folk som er bekjennende kristne, er nestekjærlighetsbudet og selve synet på alle mennesker som skapt av Gud. Hvis Gud har skapt homofile, hvorfor fordømmer kristne menigheter homofili? Hvis Gud ikke har skapt homofile, kan Gud åpenbart ikke være ufeilbarlig og fullkommen.

Det strået Bondevik & co har grepet til for å kunne beholde sine fordommer mot homofile og samtidig redde skinnet i verdidebatten, er å se på homofili som et «valg», og homofilt samliv som en «valgt» livsform. Heldigvis for dem har de støtte fra en del (særlig akademiske) homofile med politiske røtter i den såkalte «queer theory»-bevegelsen og konstruksjonismen, som hevder ingenting handler om identitet, men om ytre påvirkning og egne valg.
Kampen for homofiles rettigheter er således kampen for retten til å velge. Men dette synet er i realiteten en hån mot alle homofile som ikke kan leve det livet de er forutbestemt for uten å risikere liv og helse – i alle muslimske land og mange kristne land, og i alle verdensdeler. Hvis det er noe forfulgte homser og lesber sier, så er det at de er homofile. Hvem vil under regimer som det i Iran, velge en homofil livsstil, med forfølgelse og kanskje døden som konsekvens?

Det er langt derfra til den tilsynelatende «luksustilværelsen» det er være «bare litt diskriminert» i Norden. For homofile her i landet har livet blitt steg for steg bedre, fra avkriminaliseringen på 70-tallet, deretter ble sykdomsdiagnosen fjernet, siden kom partnerskapsloven som anerkjente homofile samliv, så retten til stebarnsadopsjon (som Laila Dåvøy fra KrF lenge lot som ikke eksisterte) og neste tema er ekteskap – først i USA og Sverige. Debatten i Sverige vil høyst sannsynlig få en avlegger ganske snart her i landet.
I går, lørdag, hadde Dagsrevyen et innslag om at partnerskapsbarn ikke er juridisk likestilte med andre barn. Det er skjellsettende at mediene begynner å lage innslag som faktisk tar opp reelle problemstillinger, og sett fra barns faktiske situasjon. Det har vært vanlig å påstå at det ikke er barns beste å vokse opp med to foreldre av samme kjønn, og «barns beste» har har vært kronargumentet som hele tiden er brukt, helt uten spørsmål om hva den faktiske situasjonen er.

I Sverige blir det avgjørende hva de to store partiene, sosialdemokratene og de moderate, vil bestemme seg for i spørsmålet om homofile ekteskap. Kristeligdemokratene er som ventet i mot, mens de øvrige partiene av betydning er for.

Samtidig er det interessant å registrere hvordan kampen for likestilling er forskjellig i Norden/Europa og USA. Hos oss er det en politisk prosess som har vart i lang tid, i USA har stridssprøsmålene som regel blitt en sak for domstolene å avgjøre. Hos oss er holdningsendringene med på å styre den politiske prosessen, i USA er det grunnloven(e) som brukes nærmest som brekkstang for rettigheter folk føler seg fratatt, og som skal være beskyttet av den liberale konstitusjonen. I Norge har vi motsatt brukt lovverket for å diskriminere, først og fremst gjennom å tillate trossamfunn å nekte homofile ansettelse eller medlemskap. Hos hos står den såkalte trosfriheten mye sterkere enn enkeltmenneskets rettigheter; d.v.s. at vi aksepterer at diskrimineringen er en legitim del av troen.

Les også

The only game in town? -
Rummelighed -
En tur i kloakken -
Mitt begjær, din skam -
Når fordommene innfris -