Kommentar

Som ung hadde jeg en barnetro. Men ved slutten av tenårene, ble denne satt under press og det endte med at jeg forkastet, først Jesus, så Gud, før jeg like godt meldte meg ut av statskirken. Sognepresten var overraskende hyggelig mot meg da jeg troppet opp på kontoret hans.

Selvsagt meldte jeg meg inn i Human-Etisk forbund. Ja, jeg stoppet ikke der, jeg meldte meg like godt inn i Det norske Hedningsamfunn.

Jeg tenkte at nå jeg var fri – fri fra den forbannede kristendommen og alt dens vesen. Jeg kunne på trygg, rasjonell avstand le av de overtroiske kristne og hele deres tøvete gud. Jeg var av den overbevisning at jeg hadde blitt et mer opplyst menneske, nå som jeg var humanist.

(Men sa noen noe harselerende om islam eller hinduismen, da fløy jeg i flint. Merkelig nok.)

Så gikk det mange år, og en tvil begynte å snike seg inn. Var jeg så frigjort fra kristen påvirkning som jeg trodde?

Jeg så meg rundt, i eget liv. Jeg syntes jeg så en hel del kristent vrakgods. Men enda lettere var det å se kristenpåvirkningen hos andre medhedninger.

Det var så mangt. Dels fant jeg en misjonsiver i HEF. Deres til dels sterke tro på menneskerettighetene kunne jeg ikke alltid se det rasjonelle fundamentet for. De var langt mer kritisk til egen kultur enn til andres. De ble liksom aldri lei av Rudolf Steiners farlige påvirkning via Steinerskolene, men kritikk av wahabbismens petrodollerstyrte fangarmer glimret med sitt fravær. De trodde gjerne på FN med en iver som katolikker tror på paven i Rom. De adopterte seremonier fra kirken og hadde sin navnedag og konfirmasjonsleire. Jeg hadde selv vært leder på en slik.

Så kom jeg inn i den liberale fasen: jeg begynte å se alt av sosialisme som forkledd kristendom, eller rettere sagt, en millenaristisk og materialistisk form for kristendom. Man hadde kanskje avskaffet Gud, men gud hjelpe meg her var det mye religiøs iver og pietisme. Man lot til å ha avskaffet troen på det overnaturlige og erstattet den med troen på en himmel skapt av menneskene selv. Og et nytt menneske, fritt for synd. For synden, mente man med Rousseau i bakhand, var noe skapt av samfunnet. Bare man skaper et perfekt samfunn, ville man ha skapt et menneske fritt for synd. Homo sovieticus eller Homo socialdemocratus – vasket ren for alt av synd: rasisme, homofobi, egoisme, islamofobi. Overtro?

Jeg forsto ikke dette. Hvis man legger Darwins evolusjonslære til grunn, så hadde vel både fremmedfrykt og egeninteresse sin naturlige plass i menneskenes verden enda den dag i dag? Er ikke mennesket ifølge Darwin i stor grad bundet, ja slavebundet av sin natur? Ja, for vi har vel en natur? Den enkelte kan kanskje til en viss grad forfine egen natur med mye strev og møye, men å kollektivt avvikle den?

Jeg, i egenskap av å være en som var anti-kristen, ble nå med nødvendighet anti-sosialdemokrat. Denne ideologien var jo intet mindre enn en materialistisk forvanskning av kristendommen. Nå stod altså den indre sosialdemokrat for fall. Han var intet mindre enn et kvasi-kristent gespenst. Som overbevist anti-kristelig måtte jeg følgelig ta et oppgjør med ham også.

Men det stoppet ikke der, for noen år senere, kom neste stadium. Det gikk opp for meg at den mest suksessfulle anti-kristelige bevegelse i Europa noen gang var hitlerismen. Å, dæven!

Vent nå litt.

Hadde ikke jeg som medlem av HEF visst å påpeke at det stod ”Gott mit uns” på Wehrmacht-soldatenes beltespenner? Og var det ikke flust av eksempler på nazivennlige prester? Sikkert, men faktum var at Hitler virkelig hatet kristendommen, som han så på som sveklingenes evangelium. Å snu det andre kinnet til, å tilgi sine fiender, var en absurd lære for en mann som ville utslette sine fiender med perfekt nådeløshet. Macht ist Recht!

Ikke nok med det, enda en provoserende innsikt snek seg inn: i islam fant Hitler en religion som han lettere kunne like. Ifølge Albert Speers memoarer skal Hitler ha sagt, ”Den muhammedanske religion ville ha vært så mye mer kompatibel med oss. Hvorfor måtte det bli kristendommen og dens saktmodighet og slapphet?”

Hvis Hitler er den perfekte motsetning til kristendommen, er det da grunn til å trå noe varsomt når man tar oppgjør med denne religionen? Kanskje er det noe i kristendommen som var verd å ta vare på?

Kirken introdusert diakoni for fremmede – som senere ble til hospital, fattigkasse og så tilslutt en velferdsstat. Ja, for har ikke den moderne velferdsstat i realiteten kristne røtter? Var det ikke nettopp et kristen ideal rundt medynk med sin neste – en holdning ukjent for de norrøne – som beredte grunnen for velferdsstaten?

De eneste ateistene jeg vet som forkaster velferdsstaten, er libertarianerne. Alle andre ateister, spesielt de i HEF, elsker velferdsstaten. Elsker de da ikke fruktene av en kristen nestekjærlighetstanke?

Og hva mer er, kristendommen utryddet æreskulturen som de norrøne hadde holdt seg med. Man snudde opp ned på forståelsen av begrepet styrke. Før var styrke noe maskulint. Det dreide seg om makt og vold, krigere og plyndring, forsvar og angrep. Slik har det vært i alle kulturer hvor krigeridealet hersker. Det er et mannlig ideal.

Med kristendommen ble det introdusert en ny og distinkt feminin forståelse av styrke: gjennom å la seg fornærme, hundse, torturere og tilslutt drepe uten å løfte en finger eller å ytre et ukvemsord, etablerte Kvitekrist en totalt annerledes form for makt. Svakhet ble styrke. Ned ble opp. Avmakt ble makt.

Vi ser det i dag i og med flommen av asylanter fra sør. Det er et stormløp mot politikerene, de må vise compassion heter det, et begrep med tydelig religiøst skjær. Sett med vestlige øyne, er asylantene de moralske mektige. Deres elendighet blir et mektig våpen som europeeren ikke kan stå imot. Den svake blir den sterke. Sier du nei til denne, støter du deg selv ut i det største moralske mørke. Har du ikke nestekjærlighet i livet?

Mange kritikere reduserer kristendommen til kirken som institusjon og dens gjøren og laden; ”Se alt det slemme Kirka har gjort”, sier de triumferende. Men kristendommen er like mye opprøret mot Kirken, uavhengig av om vi snakker om en Martin Luther, Hans Nilsen Hauge eller det aksepterte opprøret i og med ordenssystemet i den katolske kirke. Ja, i dag later kristendommen til å ligge i en evig selvkritisk runddans, stadig på jakt etter nye forhold å kritisere, nye svake grupper den vil hjelpe. Slik har kristendommen blitt.

Jeg tror at kristendommen gjennomsyrer vår kultur så til de grader at ikke en flekk er tørr. Også popkulturen er berørt. Ville vi hatt rock and roll uten kristendommens velsignelse av opprøret? Av verdens opprørere er det ingen som når Jesus til knærne. Jeg kommer ikke på noen religionsstifter som i større grad avviser sin samtids verdier og praksis enn denne karen fra Nasaret – spesielt ikke Buddha, som jeg som opprørsk ateist egentlig godt kunne like, det kan jeg for så vidt ennå. ”Sympathy for the Devil”, hva enn man mener med djevel, er noe man stort sett ser i en kristen kontekst, til tross for at man har djevler i de fleste religioner.

Og paradoksene tårner seg opp for den selvkritiske: hva med tigger-tyvene fra Romania. Når vi som samfunn finner det så vanskelig å sette grenser for disse, er det da fordi de anses som svake? Befaler ikke vårt kristne overjeg oss å hjelpe den elendige? Er de ikke ment å sitte fremst ved Herrens bord? De siste skal bli de første…det er enklere for en kamel å komme gjennom et nåløyet enn for en rik å komme til himmelriket…er det ikke så det er?

Aner vi i dag en merkverdig sammensmeltning mellom en stadig mer materialistisk og sekulær kirke og et stadig mer kristendomsfiendtlig samfunn – begge styrt av psykologiske tendenser de ikke selv ser og ikke makter å ha en kritisk distanse til?

Hvis jeg har rett, ser vi ikke da at eplekjekke individualister som tror de har frigjort seg fra kristen forurensing, dermed blir blinde for hvordan det kristne tankegods, på godt og vondt, og i stadig mer forvansket utgave, lusker rundt i underbevissthetens busker og styrer ens smak og behag, butikk og politikk?

Avslutningsvis, til alle oppriktige kristendomskritikere: dere må gjerne søke å frigjøre dere fra kristendommens favntak, eller i det minste tenke kritisk rundt denne. Å rydde på loftet er en god ting. Men det er også en oppgave mer komplisert, krevende og opprørende enn man skulle tro. Hvis du ikke har følte deg sterkt uvel flere ganger i løpet av prosessen, kan det være et tegn på at du ikke har tatt oppgaven alvorlig nok. Det er litt som å skjære ett pund kjøtt ut av sin egen skinke. Hvem sa at det skal være lett å endevende sitt sjelsliv?

 

Les også

HEF i NRKs Ekko -
Den vestlige mentalitet -
Venstreekstemismens historie -
Jordens salt -
Politikk og religion -
Gratulerer med dagen! -