Gjesteskribent

Av Ante Bergan

I de siste 3-4-5 generasjonene har det pågått en kontinuerlig kristendomskritikk i vestlige land. Men, vil jeg påstå, denne kritikken har vært ensidig opptatt av de mer materielle og synlige, for ikke å si overfladiske utslag av kristendom, så som teologi, skikk og bruk og skolens formålsparagrafer.

I liten eller ingen grad har oppmerksomheten rettet seg mot det jeg kaller den kristne, vestlige mentalitet. Resultatet er at man har en raskt voksende gruppe avkristnete mennesker som er forbausende blinde for den innflytelse kristendommen har hatt og har på deres idealer, holdninger og handlinger – på godt og ondt.

La meg prøve å avklare hva jeg mener med en kristen mentalitet ved å gå tilbake til opphavet: Jesus fra Nasaret. Denne religiøse skikkelsen er etter det jeg kan se den mest radikale, den mest revolusjonære, den mest rocka personligheten i menneskehetens historie. Og det fordi de verdiene han representerte så til de grader avvek fra hans samtid. Måten han døde på var så langt fra en helts død som man kan tenke seg, både sett fra et samtidig romersk og jødisk standpunkt. Men til tross for det motkulturelle livet han levde og til tross for den forsmedelige anti-helteaktige død han led, ble han objekt for en raskt voksende skares dyrkning.

Romernes sivilisasjon var brutal. De hadde sågar en gud for krig. Og når jødene ventet på en Messias, så ventet de på en kriger og profet i en og samme skikkelse. De ventet på en figur som lignet mer på den krigsprofeten som åpenbarte seg på den arabiske halvøy seks hundre år senere. Det de derimot fikk var en mann som lot seg håne, fornedre, pine, latterliggjøre, torturere og drepe uten at han løftet en finger. Han til og med irettesatte de av sine tilhengere som ville forsvare seg mot romerne med bruk av vold. De ble befalt å elske sine fiender. Det var bemerkelsesverdig i de tider.

Men denne skikkelsen som etter alle solemerker var en taper for de som stod rundt korset og så, ble gradvis idolet med verdens største tilhengerskare. Blant disse ble hans død sett på som en seier. En seier!? Hvordan kan et nederlag, et tap, et drap bli til en seier? Hva slags mentalitet skal til for å se et personlig forlis som en seier?

I den patriarkalske samtid var styrke assosiert med fysisk makt, med rikdom, med mannlig potens. Denne mannen, hvis liv endte som et skamfullt nederlag, ble mot alle odds en seierherre for sine tilhengere. Der i gjennom ble verden presentert for en ny og totalt annerledes forståelse av begrepene styrke og makt. Det er her jeg tror kjernen ligger for å forstå den kristne mentalitet. Kristendommen forkynner at Kristus ble sterk ved først å bli svak. Han måtte helt ned i liggende for å kunne komme opp i stående. Gjennom denne lutring ble han helliget til himmeltronen. Han kunne ikke bli sterk før han hadde vært svak. Dette er et kraftfullt symbol. Her i ligger en revolusjonær virkelighetsforståelse som gjør seg gjeldende den dag i dag.

Da Vesten ble angrepet av en militante muslimske fraksjon med utspring i ortodoks islam, handlet vesterlendingene på impuls: De sprang til bibliotekene. Ikke for å låne bøker om militærstrategi og våpensystemer. Nei, de søkte bøker som gjorde at de kunne «forstå islam».
Denne impulshandling signaliserer i alle fall to forhold: at man føler seg helt trygg for angriperen, man anser ham egentlig for å være ufarlig. Og det indikerer et kulturelt betinget problematisk forhold til egen aggresjon. Bush, når han dro sverdet mot angriperne, ble derimot objekt for mengder av aggresjon fra vestlige mennesker.

Paradoksalt? Nei, det er høyst forståelig sett i lys av den kristne mentalitet som har en sterk tendens til å sympatisere med den svake, opprøreren, den antatt krenkete. Det er noe i den vestlige mentalitet som intuitivt ser opprøret som rettferdig, som vil sympatisere med «the underdog». Ikke så rart, vår kulturs religion er tross alt bygget på historien om en anti-helt som er mer feminin enn maskulin i sine handlinger.

Den kristne religion har et gjennomgående ambivalent forhold til aggresjon og selvhevdelse. Det nye testamentet later mest av alt til å være unnvikende i forhold til slike følelser. NT står i grell kontrast til GT, som er impulsnært, aggresjonsutlevende og voldelig. Opp gjennom historien har man sett et uttall av kristne grupperinger, så som gnostikerne og katarene, som har tatt avstand fra moderkirkens velstand, maktmisbruk og selvhevdelse. Også innad i den katolske kirke har man sett oppkomsten av stadig nye religiøse ordner, mange av dem grunnlagt av mennesker som har reagert på den makt, innflytelse og velstand som kirken forvaltet, ikke alltid i henhold til kristusidealet. Men til tross for den tidvis klerikale aggresjon og arroganse, har de elendige alltid sluttet opp om troen. Ja, det var gjerne fattige, kvinner og slaver som ble kristne i tiden før religionen ble begunstiget tittel statstro under Konstantin. Ikke så rart, egentlig, at Kristus-skikkelsen appellerte til de miserable.

I kristendommen kommer NT foran GT. Som konfirmant mottok jeg boka «Godt Nytt». Den inneholdt kun NT. Da jeg spurte hvor GT var blitt av, svarte den milde diakondamen at «GT må leses i lys av NT» og hintet om at GT inneholdt sterke scener. Kirka setter den ikke-voldelige Jesus-skikkelsen frem som et ideal som overskygger de gammeltestamentlige, eder og galle-slyngende profeter. Det er tilgivelsen, det er ydmykheten, det er selvoppofrelsen, det er det selvutslettende som er idealet. Ikke rart man er tilbøyelig til å ønske å forstå de som angriper ens kultur heller enn å svare på volden. Det vestlige mennesket er slitt mellom NTs og GTs mentalitet. Skribenten Tord Østgård sier:

Det grunnleggende moment i vår kulturelle vakling synes å være tvilen på om vi skal bombe terroristene eller lese Koranen deres. De tvetydige mellomposisjoner som de fleste av oss roter rundt i, finner ikke språklige utløp. I stedet tvinges vi til kontinuerlig å flagge vår politiske tilhørighet i binære sprang mellom fascinasjon og krenkelse. Vestens tilbøyelighet til moralsk dikotomi medfører at jo bedre vi forstår en fiende, jo mer brysomt synes vi det blir å bombe ham. Som om vår aggresjon er så skambelagt at den bare kan utøves med rullegardinene nede og skylappene på trangest mulig utsyn. Som om mangelfull forståelse er aggresjonens eneste legitime forutsetning.

Som her sies, det er som om det blir umulig for den vestlige mentalitet å skulle forene kunnskap med selvhevdelse. At jo bedre vi forstår vår fiende, jo vanskeligere er det å se ham som en fiende. Og man ender opp i en passiviserende, indre dialog som synes å være drevet av en redsel for å skulle måtte handle. Dermed blir dialogens mål å prate, prate mye, i den tro at det ubehagelige da vil forsvinne. Man tror man kan prate det destruktive ut av verden.
Hvordan skal en kultur med Jesus fra Nasaret som et kulturelt ideal forholde seg til egeninteresser når disse kolliderer med andres? Hvordan skal den møte en motstander som ønsker å fjerne en fra jordens overflate?

Først må man selvsagt være i stand til å innrømme at en i det hele tatt her en fiende. Noe mange ikke er. De reduserer islamistenes blodige adferd til den undertryktes rettmessige opprør. Angriperens voldelighet forklares som et utslag av hans stakkarslighet, og indikerer en tvers igjennom kristen virkelighetsforståelse; du skal ha medynk med de som plager deg, deres aggresjon i seg selv er grunn nok for at du skal synes synd på dem. Jesus selv brukte da sine siste sekunder på jord på å tilgi sine banemenn, gjorde han ikke? Ikke akkurat små sko å skulle fylle.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også