Gjesteskribent

Av GEIR LEVI NILSEN

3. BLOTTSTILLELSE

Krekar-saken er et perfekt eksempel på forskjellige former for realitetstap som finnes i den norske bevissthet pr. i dag. 14.11.01 kunne Avis1 fortelle at Krekar drev en menighet på ca 300 personer «Islamsk Visjon I Norge», startet i 1994, som i en årrekke fikk statlig og kommunal pengestøtte. Det er sannsynlig at noen av disse pengene ble brukt til våpen og terrorfinansiering i utlandet. Det er så man må trekke på smilebåndet, tankene går uvilkårlig til filmen «Svindlere Med Stil» med Steve Martin og Michael Caine. Krekarsaken er et godt eksempel på at ettersyn til religiøse samfunn er totalt fraværende i dette landet på lik linje med at statskirkestøtteordningen er en total anakronisme.

Også får Krekar støtte fra folk på venstresiden i Norge, den delen av venstresiden som forlengst har meldt seg ut av virkeligheten, herunder en «Butch Cassidy» på internettstedet Debattsentralen som sier om Krekar 26.01.10: «…at han faktisk også er i samme situasjon som våre milorg og hjemmefrontkjempere var i under krigen…» Krekar er altså en frihetskjemper, en muslimsk Gunnar Sønsteby. Denne ytringen er en ortodoks oppfatning på venstresiden i forhold til deres paralell-tenking angående konstellasjoner: nordmenn slåss mot okkupantene, nazistene, under 2. verdenskrig mens mullah Krekar slåss mot amerikanerne, som okkuperte Irak i 2003.

Så derfor er Mullah Krekar en frihetskjemper. Denne enfoldige og naive forståelsen av Mullah Krekar er nok mer utbredt på den norske venstresiden enn vi tror. For vi må spørre oss: Er det da galt å kreditere Mullah Krekar som en oppriktig representant for islam?

Da SeOgHør i 2006 begynte en nedtellingskampanje av Mullah Krekars tid igjen i Norge, sa professor i journalistikk, Sigurd Allern, en mann godt kjent for sine sympatier med totalitære ideologier, at: «Det er en type kampanjejournalistikk som skal understøtte fordommer mot muslimer, og i dette tilfelle piske myndighetene til å hive Krekar ut.» Med andre ord: Mullah Krekar kan jevnføres med muslimer flest, ifølge Sigurd Allern. Mullah Krekars tilstedeværelse i Norge er en blottstillelse av naiviteten som eksisterer overfor islam. En Håvard Simensen sier på nettstedet contextploration.net/mag/ 18 oktober 2006: «Lanseringen av Mullah Krekars bok Med Egne Ord i 2004 ledet til en storm av reaksjoner i fra kvinnelige spaltister til intellektuelle. I boken viser Krekar frem versjon av islam som er uforenlig med likestilling, uforenlig med demokrati og uforenlig med et samfunn hvor homofile får leve ut sin seksualitet uten å bli straffet…Jeg hadde ikke trodd at Krekar stod for disse holdningene om jeg ikke hadde kunne lese det med mine egne øyne.» Ja, tenk det: religion kan være en intolerant affære og ikke et lite wienerbrød som liberalteologene i Norge prøver å lære oss.

4. SELEKTIV HUMANISME.

Krekar-saken har et Nürnberg-perspektiv og kaster lys over norske myndigheters hykleri. Han og gruppen sin Ansar-Al-Islam er mistenkt for å ha stått bak en rekke massakrer og terrorhandlinger i perioden 2001-03 mot kurdiske selvstyremyndigheter. Derfor krever myndighetene i Irak å få utlevert Krekar, noe norske myndigheter nekter da de ikke vil utlevere Krekar til en eventuell dødsstraffdom. Ja, dette er alvorlig. Men like alvorlig er det at krigsforbrytere skjuler seg i Norge.

Tv2.no 02.12.08 skriver om Francois Burasa, tidligere politimester i Kigali, ettersøkt gjennom Interpol, mistenkt for delaktighet i folkemordet i Rwanda i 1994 der ca. en million tutsier ble drept. Burasa bor i Norge og sa i 2007 i et intervju på programmet Dokument 2 på tv2 at «han følte seg sikker på at han ikke vil bli utlevert til Rwanda». Spørsmålet her er: hvorfor blir ikke Francois Burasa en demonisk kjendis på nivå med Mullah Krekar? 1 million drepte er mer enn Mullah Krekar mistenkes for. Svaret er ganske innlysende: Mullah Krekar er en torn i øyet på norske myndigheter på et annet nivå enn Burasa.

Norske myndigheter humanisme er en selektiv humanisme som vurderes innenfra etter hvilken reklame-effekt den måtte ha utad. I dette tilfellet med Mullah Krekar: etter 11.september-hendelsen begynte oppmerksomheten mot Mullah Krekar. Før det hadde han operert i årevis med sin ytterliggående versjon av islam med full finansiell støtte fra norske myndigheter i forhold til religiøse samfunns sugerør ned i stat- og kommunekasse. Dette er fredsnasjonen Norge som har støttet en terrorist med offentlige midler, penger som kanskje har blitt brukt til våpen og terrorhandlinger i Kurdistan.

Skal man le eller gråte? Så hvorfor vil norske myndigheter ha Mullah Krekar ut av landet? Er han som PST og Den norske Stat sier en «trussel mot rikets sikkerhet»? Hvordan kan man bevise det, juridisk politisk sett ut fra et kausalitetsprinsipp? Det vil jo være juridisk umulig. Eller sagt slik: Hvordan kan Mullah Krekars oppfordringer angående hellig krig måles juridisk? Dvs. hvis terroranslag opptrer i Norge, hvordan skal man føre det tilbake på mullah Krekar?

Juridisk sett en kontroversiell oppgave. En god forsvarer vil da kunne påpeke krigsretorikk fra Bibelen og kunne anklage alle kristne i Norge for medskyldighet i overgrep gjort i kristendommens navn. Mullah Krekar er ingen sektleder og har ingen sektmedlemmer som springer rundt og gjør ting på sine befalinger. Og om så han hadde det ville et aktorat hatt problemer slik man hadde det i Knutby-saken, Manson-saken og i krigsforbrytersaker generelt fra Nürnberg til Haag: Hva er juridisk skyld her? De som befalte overgrep og/eller de som gjorde det?

I Knutby-saken ble en morder dømt til psykisk helsevern fordi man mente hun var blitt hjernevasket av sektlederen. Er ikke dette å unnskylde en persons ugjerninger? Et eventuelt skyldsspørsmål må i så fall bevises både religiøst og juridisk. En slik eventuell rettsak ville blitt juridisk paradigmeskapende i Norge. Men slike rettsaker vil alltid være kontroversielle: gode eksempler her er rettsaker angående politisk terror i Norge som f.eks. Hadelandsdrapene i 1981 og Nor Moske bombingen i 1985 hvor rettssikkerhetsspørsmålet for alltid vil være avgjørende. Kan Mullah Krekar dømmes for noe som helst hvis eventuelt en muslimsk terroraksjon hadde skjedd i Norge? Høyst tvilsomt. Derfor er det best å få ham ut jo før jo heller før han gjør hele det juridiske systemet i Norge fullstendig til latter.

5. SOSIAL ADFERD.

Mullah Krekar er som person ikke noen verre figur enn diverse etniske norske politiske og religiøse kjendiser. Han vil ikke ha noen problemer med å bli assimilert inn i norsk kultur. Leser man hans biografi vil man se at han var marxist i sin ungdom før han konverterte til sin versjon av islam. Med andre ord: han er akkurat som en gjennomsnittlig norsk 68`er. Mullah Krekar vil gli rett inn på Aschehougs årlige hagefest, småsnakkende med Trond Ali Linstad, Hans Fredrik Dahl og andre 68`ere som begynte som kulturradikale venstreintellektuelle men endte opp i tradisjonell høyreborgerlig reaksjonær religionsapologetikk.

KONKLUSJON

Mullah Krekar er unik. På samme vis som Erik Blücher, ml-bevegelsen fra 1970/80-tallet og Børre Knudsen er det. Slike mennesker er nødvendige å ha som tilstedeværende fordi de er kjøtt og blod i forhold til den papirmessige teorien de har sprunget ut fra, som oftest en menneskefiendtlig teori. Det er dessverre et faktum at folk flest ikke er særlig opptatt av ting de ikke selv ser og erfarer selv. Det er mange som bare kaster paraplyen når solen skinner. Mullah Krekar er en dårlig regnværsdag inkarnert og et godt levendegjort eksempel på hva islam kan stå for. Forsvinner han fra Norge, vil også bevisstheten om dette forsvinne. Dessverre. Så la ham få bli bare av den grunn.

Geir Levi Nilsen