Del 2: Isla­mis­te­nes into­le­ranse sprer seg

Del 1, Appease­ment i møtet med islamsk eks­tre­misme, beskri­ver hvor­dan mili­tante isla­mis­tiske beve­gel­ser åpen­lyst truer reli­giøse mino­ri­te­ters fri­het og ret­tig­he­ter som er ned­felt i Indo­ne­sias kon­sti­tu­sjon, uten at myn­dig­he­tene gjør stort for å stanse dem. Sna­rere er det mye som tyder på at pre­si­den­ten og regje­rin­gen i all still­het aksep­te­rer isla­mis­te­nes frem­ferd.

Isla­mis­tene har hoved­sa­ke­lig angre­pet lan­dets cirka 9 pro­sent kristne, men situa­sjo­nen for Indo­ne­sias 500.000 Ahma­diya-mus­li­mer har også blitt svært far­lig etter at orga­ni­sa­sjo­nen Front Pem­bela Islam (FPI) vendte sin inter­esse mot den lille reli­giøse mino­ri­te­ten. Angre­pene ble for­ver­ret da lan­dets ledende gruppe av mus­limske lærde, Maje­lis Ulama Indo­ne­sia (MUI), i januar erklærte ahma­diene som avvi­kere. Selv en regje­ring­sopp­nevnt komitè har fore­slått tvang­sopp­løs­ning av Ahma­diya, til tross for at et slikt for­slag i aller høy­este grad er ukon­sti­tu­sjo­nelt i for­hold til Indo­ne­sias “Pan­ca­sila”. Isla­mis­te­nes kamp mot reli­giøse mino­ri­te­ter har blitt fulgt av agi­ta­sjon for- og inn­fø­ring av – under­tryk­kende lover mot lan­dets kvin­ner.

Etter isla­mis­te­nes vold­somme aksjo­ner over flere dager, utstedte Indo­ne­sias minis­ter for reli­giøse affæ­rer, Maftuh Basy­uni, et dekret mot ahma­diene 9. juni i år. Dekre­tet er støt­tet av pre­si­dent Susilo Bam­bang Yud­hoyono, og for­byr Ahma­diya-mus­li­mer å spre sin tro under risiko for feng­sels­straff for blas­femi. Det ukon­sti­tu­sjo­nelle dekre­tet er ko-sig­nert av Indo­ne­sias stats­ad­vo­kat, Hen­dar­man Supanji.

ANNONSE

Kort etter uttalte ahma­diene offi­si­elt at de ikke anser sin grunn­leg­ger Mirza Ghulam Ahmad Qadiani som pro­fet – noe som er en av hoved­inn­ven­din­gene mot Ahma­diya – men som en “hel­lig” (pious) mus­lim. Utta­lel­sen ble igno­rert av Indo­ne­sias myn­dig­he­ter.

Det eks­tre­mis­tiske MUI har lovet å hånd­heve regje­rin­gens dekret ved å spio­nere på Ahma­diya-mus­li­mer og rap­por­tere fra den lille mino­ri­te­tens akti­vi­te­ter. I en offi­si­ell utta­lelse fra MUI opp­ly­ser orga­ni­sa­sjo­nen at “hvis ahma­diene er uly­dige mot dekre­tet eller fort­set­ter sine avvi­kende akti­vi­te­ter, akter MUI å rap­por­tere det til myn­dig­he­tene og anbe­fale pre­si­den­ten å tvang­sopp­løse Ahma­diya.”

En av isla­mist­grup­pene som har del­tatt i pro­tes­tene mot Ahma­diya-mus­li­me­nes reli­gions­fri­het er en gruppe som kal­ler seg Peace­ful Alli­ance against Islam’s Defi­le­ment (ADA API). Grup­pen er sam­men­satt av isla­mist­frak­sjo­ner, og inklu­de­rer Hizb ut-Tahrir og den noto­risk vol­de­lige Forum Betawi Rem­pug (FBR). Lede­ren for demon­stra­sjo­nene, Noer Muham­mad Iskan­dar, for­talte meng­den: “mus­li­mers krav om opp­løs­ning av det avvi­kende Ahma­diya er ikke brudd på reli­gions­fri­he­ten fordi ahma­diene har kren­ket islam ved å aner­kjenne grunn­leg­ge­ren Ahmad som den siste pro­fe­ten i ste­det for pro­fe­ten Muham­med.”

Alli­an­ser mel­lom mus­limske eks­tre­mis­ter har vært en nøk­kel­funk­sjon i de pågå­ende for­sø­kene på å føre det indo­ne­siske sam­fun­net mot orto­doks islam. Lan­dets ledende orga­ni­sa­sjon av mus­limske lærde, MUI, har med hen­sikt for­søkt å under­mi­nere den reli­giøs tole­ran­sen i Indo­ne­sia ved flere anled­nin­ger. I mai 2005 applau­derte MUI arresta­sjo­nen av 3 kristne kvin­ner under lan­dets “Child Pro­tecion Act” for å ha invi­tert mus­limske barn til en “Happy Sun­day” – et arran­ge­ment i regi av kvin­ne­nes kirke. De ble fengs­let for 3 år i sep­tem­ber 2005.

MUI utstedte sin første fatwa mot Ahma­diya i 1981, og fulgte opp med en annen i 2001. I 2001 var Din Syam­sud­din gene­ral­sek­re­tær i MUI. Siden 2005 har Svam­sud­din vært pre­si­dent for den mode­rate Muham­ma­diya-beve­gel­sen, som har 30 mil­lio­ner med­lem­mer. Svam­sud­din har i etter­tid for­søkt å være diplo­ma­tisk i offent­lig­he­ten i for­hold til ahma­diene. I april i år sa han at ahma­diene burde over­ta­les til å retur­nere til kon­ven­sjo­nell islam. Svam­sud­din er for øvrig en poten­si­ell kan­di­dat til neste års pre­si­dent­valg i Indo­ne­sia.

MUI‘s fatwa fra juli 2005, der orga­ni­sa­sjo­nen for­dømte avvi­kende, plu­ra­lis­tiske og libe­rale for­mer for islam, fikk ikke bare kon­se­kven­ser for Ahma­diya-mus­li­mene. Kristne mino­ri­te­ter – spe­si­elt på Vest-Java – ble mål for en gruppe som kal­les seg Anti-Apos­tasy Alli­ance (AGAP). Denne alli­an­sen inklu­de­rer FPI, og utnyt­tet et dekret fra 1979 der pre­si­dent Suharto erklærte kirker for ulov­lige. Denne erklæ­rin­gen (SKB) inne­hol­der krav om at reli­giøse byg­nin­ger må god­kjen­nes av regje­rin­gen, og ble opp­rin­ne­lig intro­du­sert for å hindre isla­mis­ter i å bygge mos­kèer. SKB påbyr at et even­tu­elt reli­giøst byggs naboer må kon­sul­te­res før opp­fø­rin­gen star­ter. MUI, som årlig mot­tar 600.000 dol­lar fra den indo­ne­siske regje­rin­gen, pres­ser lokal­be­folk­nin­gen til å pro­te­stere mot slike byg­nin­ger. I måne­den etter MUI‘s fatwa ble minst 35 kirker på Vest-Java stengt.

I mars 2006 ble SKB‘en fra 1979 revi­dert. Loven gjorde det vans­ke­lig for mino­ri­te­ter som ahma­dier og kristne å opp­føre reli­giøse bygg. I hen­hold til den revi­derte loven må reli­giøse bygg ha et mini­mum på 90 med­lem­mer og ha god­kjen­nelse fra 60 naboer med en annen reli­giøs tro.

Da 59 med­lem­mer av FPI ble arres­tert etter angre­pet på AKKBB 1 juni, unn­gikk noen ledere av demon­stra­sjo­nen å bli tatt. Lede­ren av FPI-fløyen som var ansvar­lig for det vol­de­lige angre­pet – en mann som bare kal­les Mun­ar­man – overga seg til poli­tiet samme dag som dekre­tet som for­byr ahma­die­nes akti­vi­te­ter ble utstedt. I for­bin­delse med over­gi­vel­sen erklærte Mun­ar­man for­nøyd at han hadde opp­nådd sitt mål om å gjøre de van­tro ahma­diene lov­løse.

Ahma­diya-mus­li­mene har vært i Indo­ne­sia siden 1920-årene. For å bli en Ahma­diya må man avlegge et løfte om å “ikke skade noen”. Fra et vest­lig syns­punkt frem­står det som absurd at en fre­de­lig gruppe som ikke opp­mun­t­rer til vold blir for­budt, mens en gruppe som FPI som er åpent vol­de­lig og offent­lig opp­ford­rer til krig mot Ahma­di­yah for­blir lov­lig.

I februar i år, holdt FPI‘s gene­ral­sek­re­tær Ahmad Sobri Lubis, en tale til en stor mengde til­hen­gere i Ban­jar på Java. Sobri Lubis førte et kom­pro­miss­løst språk: 

Kill! Kill! Kill!,” Sobri Lubis told the rally. “It is halal to spill the blood of Ahma­di­yah. If any of you should kill Ahma­di­yah as orde­red by us, I per­so­nally, as well as the FPI, will take respon­s­i­bi­lity.”

Lubis opp­ford­ret til­hen­gerne til å drepe ahma­dier fordi de kren­ker islam. Hva gjel­der men­neske­ret­tig­he­ter mente gene­ral­sek­re­tæ­ren at de er “katte-eks­kre­men­ter”. Talen kan fort­satt sees på en video på inter­nett. Til­stede var også lede­ren for Forum Umat Islam (FUI), Muham­mad Al Khat­hath. I til­legg holdt også Abu Bakakr Bashir tale ved samme anled­ning. Bashir har vært fengl­set for å ha gitt sitt sam­tykke til Bali-bom­bene i 2002, som drepte 202 men­nesker. Han ble løs­latt i 2006 og etter en appell ble dom­men opp­he­vet av Indo­ne­sias høy­este­rett. Bashir var tid­li­gere leder for lan­dets Muja­hideen-råd (MMI).

Opp­ford­ring til drap på mot­stan­dere har vært et kjenne­tegn for FPI‘s virk­som­het siden orga­ni­sa­sjo­nen ble opp­ret­tet. I okto­ber 2000 patrul­jerte bevæp­nede FPI-med­lem­mer den inter­na­sjo­nale fly­plas­sen Sukarno-Hatta. Tals­man­nen Zai­nud­din uttalte på vegne av FPI:

If we find any Israe­lis, we will first try to per­suade them to leave, but if they refuse, we will slaugh­ter them.” 

To måne­der senere ledet en vol­de­lig FPI-aksjon til drap på en sivi­list. Grup­pen opp­trådte tru­ende over­for beboerne i et angi­ve­lig Red Light Dist­rict i Chkjing, Subang på Vest-Java og fore­tok raid i under­hold­nings­etab­lis­se­men­ter. FPI-med­lem­mene fant kvin­ner de hev­det var pro­sti­tu­erte. De klip­pet håret av disse kvin­nene og begynte der­et­ter å angripe pri­vate hjem i nabo­la­get. Da en ung mann pro­te­sterte ble han stuk­ket ned og drept.

Dagen etter dra­pet satt lokal­be­folk­nin­gen fyr på huset til den lokale FPI-lede­ren Saleh Al Habsy. Samme dag angrep FPI under ledelse av Alawy Usman en politi­sta­sjon i Cikoko, 55 mil fra hoved­sta­den Jakarta. 3 politi­of­fi­se­rer ble hardt såret. Usman hev­det i etter­tid at en stein var blitt kas­tet på ham og hans til­hen­gere fra politi­sta­sjo­nen. Stei­nen hadde fått et med­lem til å falle, og da de antok at ved­kom­mende var blitt skutt angrep mob­ben politi­sta­sjo­nen. Ingen ble for øvrig til­talt for dra­pet på den unge man­nen i Chi­kjing.

FPI‘s trus­ler om å drepe kristne har fort­satt, selv etter vol­den som utspilte seg på Pan­ca­sila-dagen 1. juni i år. 3 dager etter ble kirke­le­der Bedali Hulu utsatt for døds­trus­ler fra FPI-med­lem­mer i Tane­rang på Java mens han besøkte sin svi­ger­mor.

Hva gjør myn­dig­he­tene i møtet med mus­limske eks­tre­mis­ter?

De vol­de­lige isla­mist­or­ga­ni­sa­sjone har vært i stand til å ope­rere prak­tisk talt uten å møte mot­stand. Angrep på for­ret­nings­virk­som­he­ter har sjel­den ført til arresta­sjo­ner og når det har vært noen, har det sjel­den ført til til­tale. De islamske vigi­lant-grup­pene i Indo­ne­sia er til­knyt­tet poli­tiske figu­rer eller par­tier. I 1998 ble FPI kob­let til den fri­vil­lige milit­sen PAM Swa­karsa (PAMS). Milit­sen ble finan­siert av B.J.Habibie, pre­si­den­ten som etter­fulgte Suharto. PAMS og FPI ble brukt av myn­dig­he­tene og mili­tæ­ret til å tra­kas­sere og true stu­den­ter og oppo­nen­ter mot regje­rin­gen og mili­tære figu­rer som støt­tet Habi­bie. PAMS ble grunn­lagt av Abdul Gafar i 1998. Gafar spil­ler frem­de­les en rolle i indo­ne­sisk poli­tikk, om enn en kor­rupt rolle. FPI hev­des frem­de­les å ha til­knyt­ning til mili­tæ­ret.

FPI har nære rela­sjo­ner til andre fana­tiske og kvasi-mili­tære frak­sjo­ner i Indo­ne­sia, slik som MMI som ble grunn­lagt av Abu Bakar Bashir. De har ogå rela­sjo­ner til FUI, som ble star­tet i 1999 og hadde tette bånd til pre­si­dent Habi­bie. FUI ble blant annet brukt til å bekjempe stu­den­ter som var lojale mot Mega­wati (Sukar­nos dat­ter)..

I februar 2006 kas­tet FPI seg inn i kamp som var blitt star­tet av MMI – angre­pet på det indo­ne­siske Play­boy-maga­si­net. Avianto Nugroho hadde måne­den før annon­sert at han hatt fått ret­tig­he­ter til å pub­li­sere en indo­ne­sisk ver­sjon av det berømte maga­si­net, men gjorde det klart at bladet ikke ville inne­holde naken­het. For­man­nen for MMI, Irfan Awas, erklærte at Play­boy var por­no­gra­fisk og at utgi­vel­sen i Indo­ne­sia ville øde­legge lan­dets moral selv uten naken­het. Den første utga­ven skulle pub­li­se­res i mars, men ble for­sin­ket. Utga­ven ble redi­gert av Erwin Arnada og pub­li­sert i april, mens FPI-med­lem­mer avholdt demon­stra­sjo­ner uten­for redak­sjo­nens loka­ler i Jakarta. 

Alawi Usman, som ledet angre­pet på politi­sta­sjo­nen i Chikoko i 2000, uttalte at der­som redak­sjo­nen fort­satt var aktive når det var gått en uke, aktet FPI å gå til fysisk angrep. En annen FPI-akti­vist, Tuba­gus Muha­mad Sidik, hadde dette å si:

Even if it had no pic­tu­res of women in it, we would still pro­test it because of the name… Our crew will cle­arly hound the edi­tors.”

Indo­ne­siske radio­sta­sjo­ner ble ned­ringt av lyt­tere, hvorav mange kla­get over Playboy‘s mang­lende por­no­gra­fiske inn­hold. En inn­rin­ger glef­set at det er “en synd å lese et Play­boy uten naken­het!”. Mindre enn en uke etter pub­li­se­rin­gen, gikk FPI-med­lem­mer til angrep på maga­si­nets kon­to­rer.

Tid­li­gere samme år hadde rundt 400 FPI-med­lem­mer for­søkt å storme den ame­ri­kanske ambas­sa­den på grunn av de danske kari­ka­tur-teg­nin­gene. Stei­ner hadde blitt kas­tet på ambas­sa­den. I april stor­met 300 FPI-med­lem­mer byg­nin­gen i Syd-Jakarta der Play­boy ble laget. De for­søkte å trenge gjen­nom jern­por­tene på utsi­den av byg­nin­gen og politi­menn ble angre­pet. Vol­den førte til at medie­grup­pen Vel­vet, som pub­li­se­rer Play­boy, ble tvun­get til å eva­ku­ere kon­to­rene sine. Til sist flyt­tet de til Bali. Redakør Erwin Arnada ble stilt for ret­ten, til­talt for uan­sten­dig­het.

Da en av de påkledde model­lene fra den indo­ne­siske utga­ven, And­hara Early, møtte i retts­sa­len skrek demon­stran­tene for­nær­mel­ser mot henne. Early ble også til­talt for uan­sten­dig­het. Da hun for­lot retts­sa­len ble hun kalt en hore som kom til å havne i hel­vete. Andre ropte at de håpet hen­nes dat­ter ville bli vold­tatt. Redak­tør Arnada, Early og en annen modell, Kar­tika Oktav­ini, ble omsi­der fri­kjent.

Sam­funns­end­rin­ger – også for lan­dets kvin­ner

FPI er vel­kjent for sine vol­de­lige og tru­ende kam­pan­jer. Da kari­ka­tur-kri­sen stor­met som verst i februar 2006, truet med­lem­mer av FPI og Anti-Apos­ta­sy­be­ve­gel­sen utlen­din­ger i Band­ung på Java. 27 akti­vis­ter ble arres­tert uten­for Holi­day Inn, der de spurte utlen­din­ger om hva de mente om karik­tau­rene. “Hvis de støt­ter kari­ka­tu­rene, har vi ikke noe annet valg enn å be dem for­late Indo­ne­sia”, for­klarte en akti­vist.

Den åpent vol­de­lige orga­ni­sa­sjo­nen har inn­fly­telse på poli­tikk, både lokalt og nasjo­nalt. I begyn­nel­sen av 2006 intro­du­serte flere lokal­ad­mi­ni­stra­sjo­ner islamske til­leggs­lover. I Tan­ge­rang nær Jakarta, ble det intro­du­sert en lov som sier at enhver kvinne som blir obser­vert uten­dørs alene etter klok­ken 19 er å anse som en pro­sti­tu­ert.

Det første offe­ret for den nye loven ble den mus­limske kvin­nen Lilis Lin­da­wati. Sent i februar 2006 ble den gra­vide tobarns­mo­ren arres­tert mens hun ven­tet på bus­sen. Klok­ken var rundt 20, og hun hadde nett­opp gått av arbeids­skif­tet som kel­ner. Lin­da­wati ble plas­sert i en celle, og frem­stilt for ret­ten dagen etter. I ret­ten ble hun tvun­get til å tømme ves­ken sin, og en leppe­stift falt ut. Det fikk dom­mer Bar­men Sinu­rat til å felle føl­gende dom:

There is powder and lip­stick in your bag. That means you’re lying to say that you are a housewife. You are guilty. You are pro­sti­tute.”

Fru Lin­da­wati fikk en bot på 45,- dol­lar, men da hun bare hadde buss­pen­ger på seg, ble hun tvun­get til å til­bringe 3 dager i feng­sel. Bor­ger­mes­ter Wahi­din, som intro­du­serte den kvinne­fiendt­lige loven, er bror til Indo­ne­sias uten­riks­mi­nis­ter Has­san Wira­duya. Wahi­din kom­men­terte Lin­da­wati-saken slik: “Hun kunne ikke bevise at hun ikke er en pro­sti­tu­ert. Det er sant at hun ikke drev hor/utroskap da hun ble arres­tert av mine menn, men hvor­for bru­ker hun sminke?” Senere sak­søkte Lin­da­wati bor­ger­mes­te­ren I Tan­ge­rang, men resul­ta­tet er ikke kjent. 

I Depok har lig­nende lover blitt intro­du­sert. Lovene ble inn­ført etter at lokal­ad­min­stra­sjo­nen hadde kon­sul­tert FPI og MUI. Den indo­ne­siske fors­ke­ren Syai­ful Mujani hev­der at slike til­leggs­lover er ukon­sti­tu­sjo­nelle og ulov­lige. Sør-Sula­wesi har inn­ført lover som tvin­ger kvin­ner ansatt i offent­lige insti­tu­sjo­ner til å bære islamsk bekled­ning, og ansatte i admi­ni­stra­sjo­nen må kunne lese og skrive ara­bisk (ara­bisk er for øvrig ikke en del av lan­dets offi­si­elle språk).

På et møte i april 2006 hev­det det indo­ne­siske Youth Cir­cle at isla­mis­ter og mus­limske fana­ti­kere truer Indo­ne­sias demo­krati. Zuly Qodir fra Muham­ma­di­yah-beve­gel­sen sa at de sek­te­riske grup­pene pres­ser sin agenda for å endre Indo­ne­sia til et teokrati, og at de for­sø­ker å for­ma­li­sere islam som sta­tens ideo­logi. Da møtet fant sted, var en kon­tro­ver­si­ell lov nett­opp blitt intro­du­sert i lan­dets par­la­ment. Lov­for­sla­get het “Anti-por­no­grafi” og ville ha gjort aspek­ter av de isla­mis­tiske til­leggs­lo­vene til stan­dard for hele nasjo­nen. Tid­li­gere pre­si­dent Kyai Haji Abdurrahman Wahid (Gus Dur) gikk i mot lov­for­sla­get. Som et resul­tat ble han tvun­get av en scene under en demon­stra­sjon i Pur­wa­karta på Java av med­lem­mer av FPI

Loven ville gjort det for­budt å kysse offent­lig, og ville kunne føre til 5 års feng­sels­straff hvis man ble fun­net skyl­dig. Å eks­po­nere visse områ­der av krop­pen – som mage, lår eller hof­ter – kunne føre til 10 års feng­sel og en bot på 50.000,- dol­lar. På øya Lom­bok pro­te­sterte mus­limske kvin­ner mot loven. En mus­limsk for­kjem­per for kvin­ners ret­tig­he­ter, Yenny Wahid, sa rett ut at lov­for­sla­get er et isla­mis­tisk for­søk på å impor­tere ara­bisk kul­tur til Indo­ne­sia.

Kvin­nene som for­dømte Anti-por­no­gra­filo­ven ble tra­kas­sert av det FPI-alli­erte FBR. FPI del­tok i orga­ni­se­rin­gen av mas­sive demon­tra­sjo­ner til for­del for den under­tryk­kende loven, som ville ha øde­lagt turist­in­du­strien på ste­der som Bali og også ville dis­kri­mi­nert hin­duer, kristne og den inn­fødte befolk­nin­gen på Vest-Papua. Lov­for­la­get gikk igjen­nom i februar 2007, men later fore­lø­pig ikke til å ha blitt fullt imple­men­tert i det indo­ne­siske lov­ver­ket.

Den poten­si­elle bor­ger­kri­gen mel­lom mode­rate og radi­kale mus­li­mer som har kom­met til over­fla­ten i for­bin­delse med Ahmadiya/FPI reflek­te­rer en mer grunn­leg­gende kon­flikt – kam­pen mel­lom isla­misme og demo­krati. Den nåvæ­rende regje­rin­gen i Indo­ne­sia ser ikke ut til å være inn­stilt på å kon­fron­tere den isla­mis­tiske mino­ri­te­ten. I ste­det har den valgt å gjøre liv­ene til fre­de­lige grup­per – som for eksem­pel ahma­diene – mer vans­ke­lig. Stilt over­for mas­sive krav om å for­dømme eller forby det noto­risk vol­de­lige FPI, gjør regje­rin­gen ingen­ting.

Mange av de ledende isla­mis­tene i Indo­ne­sia – Umar Jaf­far Tha­lib i Las­kar Jihad, Abu Bakar Bashir, den spi­ri­tu­elle lede­ren for ter­ro­rists­grup­pen Jemaah Isla­mi­yah og Habib Rizieq Sha­hib – er av ara­bisk avstam­ning. De verd­set­ter ikke Indo­ne­sias kul­tu­relle for­skjel­ler og respek­te­rer ikke Pan­ca­sila-prin­sip­pene eller kon­sti­tu­sjo­nen fra 1945. Det er også mange i det indo­ne­siske mili­tæ­ret som vir­ker for­nøyde med at lan­dets demo­krati blir brutt ned, slik at de kan til­egne seg makt i en even­tu­ell unn­taks­til­stand. Den sit­tende pre­si­den­ten later ikke til å ha noe behov for å opp­rett­holde lan­dets kon­sti­tu­sjon. Til neste år skal Susilo Bam­bang Yud­hoyono drive valg­kamp. Da han ble valgt i 2004, var den almin­ne­lige opp­fat­ning at Yud­hoyono ville vise seg fast i krise­ti­der. Den fast­he­ten er ikke len­ger syn­lig. Han har still­tiende sett på at andre i hans regje­ring – stats­ad­vo­kat Hen­dar­man inklu­sive – har søkt å under­min­dere Indo­ne­sias demo­kra­tiske fun­da­ment.

Pre­si­dent Yud­hoyono har vist seg svært svak i møtet med den frem­mar­sje­rende islamske eks­tre­mis­men i Indo­ne­sia. I 2003 søkte han kvin­ners stem­mer, og pro­du­serte et album med kjær­lig­hets­san­ger “My lon­ging for you.” Et slikt stunt vil neppe gjøre ham noen tje­nes­ter ved val­get i 2009. Han har bøyd seg for isla­mis­te­nes press, og har såle­des i svik­tet i å opp­rett­holde nasjo­nens kon­sti­tu­sjon og demo­krati. Mens isla­mis­tiske til­leggs­lover har blitt inn­ført rundt omkring i hele Indo­ne­sia, har pre­si­den­tens regje­ring unn­latt å gripe inn. I følge den juri­diske eks­per­ten Denny Ind­rayana, kan sha­ria-baserte til­leggs­lover fjer­nes ved at pre­si­den­ten utste­der et dekret:

Based on Law No. 32/2004, the govern­ment can make a deci­sion 60 days after local admi­ni­stra­tions give bylaws for review.” 

Den siste beslut­nin­gen om omfat­tende restrik­sjo­ner på akti­vi­te­tene til en fre­de­lig og lov­ly­dig gruppe bor­gere i Ahma­di­yah-beve­gel­sen har slått an en ube­ha­ge­lig tone innad i Indo­ne­sia og uten­for. Ahma­diene har alle­rede vært utsatt for for­føl­gel­ser på Java og Lom­bok. Mel­lom 2005 og 2008 har minst 25 Ahma­diya-kirker blir øde­lagt. Dekre­tet har like­vel blitt kri­ti­sert av islam­sis­ter som Abu Bakakr Bashir fordi det ikke totalt­opp­løste Ahma­diya. Human Rights Watch for­dømte dekre­tet og opp­ford­ret den indo­ne­siske regje­rin­gen til å opp­rett­holde de plu­ra­lis­tiske prin­sip­pene i lan­dets kon­sti­tu­sjon.

Den pro­mi­nente advo­ka­ten og råd­gi­ver for pre­si­dent Yud­hoyono, Adnan Buy­ung Nasution, mener at dekre­tet er begyn­nel­sen på en videre krig:

I would say this is the begin­ning of a furt­her war between Indo­ne­si­ans who want to main­tain a secu­lar state, an open democra­tic society, and those who want to domi­nate (and turn) the coun­try into a Mus­lim coun­try.”

Bekym­rin­gen deles av ret­tig­hets­grup­pen Kon­tras:

The Indo­ne­sian rights group Kon­tras has also condemned the decree. Usman Hamid, coor­di­na­tor of Kon­tras has said: “The govern­ment has not been able to pro­tect citizens from vio­lence, from prose­cutions com­mit­ted by hard-line groups. This is a serious, serious pro­blem in Indo­ne­sia… we have been able to achieve seve­ral poli­ti­cal reforms, poli­ti­cal free­dom. But the case of Ahma­di­yah under­mi­nes the image of reform even more star­kly because reli­gious free­dom has been attacked after 10 years of reform in Indo­ne­sia.”

Den ideo­lo­giske kri­gen som nå blir utkjem­pet i Indo­ne­sia står mel­lom to dia­met­ralt for­skjel­lige sys­te­mer – isla­misme og demo­krati. Så langt ser det ut til at det er de into­le­rante isla­mis­tene som vin­ner i det plu­ra­lis­tiske, multi­kul­tu­relle og mode­rat mus­limske lan­det Indo­ne­sia.

Family Security Mat­ters Exclu­sive: Indo­ne­sia – A Civil War Between Isla­mists and Mode­ra­tes? Part Two of Two

Løse­lig over­satt til norsk av under­teg­nede. Den ori­gi­nale artik­ke­len er skre­vet av fri­lans­skri­bent Adrian Mor­gan.

Del 1: Hvil­ket lag spil­ler Indo­ne­sia på? – Appeas­ment i møte med eks­tre­misme

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629