Gjesteskribent

Del 1: Appeasment i møtet med islamsk ekstremisme

Vestlige politikere og medier beskriver ofte og gjerne Indonesia som et moderat islamsk land. Under Asia-reisen i 2007 hadde statsminister Jens Stoltenberg dette å si om Indonesia :

– Indonesia er et demokratisk og åpent land der de moderate kreftene dominerer, og der det er mangfold. Det viser at det er feil å sette likhetstegn mellom islam og fundamentalisme. Det finnes moderate krefter, og det er viktig at vi støtter opp om de. Vi må ikke slå de moderate muslimene i hartkorn med fundamentalistene, sier Stoltenberg, som satt på galleriet i andre etasje under bønnen.»

«Indonesia er verdens tredje største demokrati med verdens største muslimske befolkning. Det er i dag et pluralistisk, multikulturelt og moderat muslimsk samfunn», skrev utenriksminister Jonas Gahr Støre etter den globale Inter Media-dialogen i september 2006. Gahr Støres artikkel het «Med Indonesia på laget».

Men hvilket lag spiller Indonesia egentlig på?

Det er mye som tyder på at konflikten mellom de som støtter en moderat og tolerant tolkning av islam og de som støtter en hardere og intolerant retning er i ferd med å eskalere. Militante islamistiske bevegelser vokser, og antallet angrep på religiøse minoriteter øker. Tusenvis av kristne er på flukt i eget land, og situasjonen har begynt å bli tilsvarende farlig for Ahmadiya-muslimer. Enkelte kommentatorer tolker utviklingen dit hen at det økende konfliktnivået mellom islamister og moderate kan lede landet ut i borgerkrig. Og så langt ser det ut til at det er de militante islamistene som vinner terreng – og det med god hjelp fra en president og en regjering som stadig gir innrømmelser til intolerante, voldelige krefter.

Indonesia er verdens mest folkerike muslimske nasjon. Befolkningsantallet er omtrent 235 millioner, hvorav 85 prosent er muslimer. Landet erklærte seg uavhengig av Nederland kort etter andre verdenskrig, og ble akseptert av Nederland som egen nasjon i 1949. Den første herskeren i Indonesia var Sukarno, som sto bak uavhengighetserklæringen i august 1945. Han ble styrtet av General Suharto i 1968, og generalen ledet landet frem til av han ble tvunget til å gå av i 1998.

Den nåværende presidenten, Susilo Bambang Yudhoyono, har sittet siden 2004. Hans regjering har vært imøtekommende overfor krav fra den islamistiske bevegelsen i Indonesia. Under den sittende presidentens styre har flere områder i landet fått innført religiøse lover i tillegg til sivil lovgiving. Lovene ble introdusert etter press fra islamistgrupper som Front Pembela Islam (FPI). Og til tross for at disse lovene er ukonstitusjonelle, er presidenten enten for politisk svak eller for likegyldig til å sørge for at de blir avskaffet.

Under general Suhartos regjering ble islamistiske grupper og bevegelser, sammen med kommunistiske grupperinger, undertrykket. I og med at Indonesia består av varierende kulturelle grupper, ville innflytelse fra totalitære grupper som kommunister eller religiøse supremacister kunne føre til konflikter. Etter at Suharto ble tvunget til å gå av, ble de islamistiske gruppene FPI og Laskar Jihad (LJ) dannet. Gruppenes militante islamisme truer nå med å undergrave landets toleranse og pluralisme som er nedfelt i Indonesias konstitusjon fra 1945, «Pancasila» i artikkel 29b: Staten garanterer alle personers frihet til å dyrke hans/hennes egen religion eller tro.

Begge islamistgruppene sies å ha taktisk støtte innenfor militæret, rettsvesenet og politiet:

Laskar Jihad

Laskar Jihad ble ledet av Jaffar Umar Thalib. Gruppen – som angivelig skal ha blitt dannet med militærets og regjeringens godkjennelse i 2000 – var hovedentrepenøren bak den sekteriske volden under Moluccan-krigen, som varte fra slutten av 1998 til 2002. De fanatiske islamistene angrep kristne, og minst 9000 mennesker ble drept.
I april 2002 holdt Thalib en tale til LJs medlemmer utenfor øya Ambons største moskè. Han oppfordret til religionskrig og ba tilhengerne angripe den kristne landbybefolkningen i Soya på samme øy:

«From today, we will no longer talk about reconciliation. Our … focus now must be preparing for war – ready your guns, spears and daggers.»

To dager senere invaderte LJ den hovedsakelig kristne landsbyen. Menn, kvinner og barn ble stukket i hjel, slått i hjel, brent eller halshugget. Selv ikke spedbarn ble spart. Massakren i Soya fant sted til tross for at andre islamistgrupper hadde signert en fredsavtale – Malino-avtalen – med kristne i februar samme år. Avtalen ble forhandlet frem av Yusuf Kalla, som i dag er visepresident i Indonesia. Hensikten med avtalen var å få en slutt på Moluccan-krigen. LJ nektet imidlertid å anerkjenne avtalens betingelser.

Thalibs folk drev også vekk kristne landeiere I Malaku-provinsen, og tok landeiendommene som krigsbytte som ble fordelt mellom LJ-medlemmer og muslimer fra andre provinser. I 1988 til 1989 slåss Thalib selv mot Sovjet i Afghanistan, der han møtte Osama bin Laden. Han var under utdannelse på Mawdudi-instituttet i Lahore i Pakistan da han avbrøt studiene for å reise til Afghanistan. Han har drevet en islamsk kostskole på Java, og skal ha vært drivkraften bak en ulovlig shariadomstol som dømte en mann til å bli steinet til døde. Thalib ble arrestert for dette, men ble aldri dømt. Etter massakren i Soya ble Thalib rettsforfulgt for å ha oppfordret til religiøs vold, men ble frikjent.

I oktober 2002 annonserte Laskar Jihad offisiellt at gruppen var oppløst. Men i 2003 var de involvert i krigføring mot befolkningen på Vest-Papua. Dette territoriet ble aldri oppgitt av Nederland, men ble annektert av Indonsia i 1963 og godkjent av FN som indonesisk område. Svært få av Vest-Papuanerne anser seg selv som muslimer.

FPI – The Islamic Defenders Group

Mens Laskar Jihad forsetter å operere i hemmelighet, under medienes radar, opptrer FPI regelmessig i offentligheten. Gruppen ble dannet i 1998, bare 3 måneder etter at Suharto gikk av. Den uniformerte bevegelsen er så godt som identisk med LJ; de har samme mål – å innføre en streng tolkning av islam som det eneste tillatte, og avskaffe rettighetene til alle de anser som ikke-muslimer.

I 2003 skrev BBC at FPI i motsetning til andre grupper ikke slåss for en islamsk stat, men at de ønsker å innføre sharialover. FPIs aktivisme for å påtvinge befolkningen – ikke-muslimer inkludert – islamistiske lover i lokalsamfunn tilbakeviser BBC`s påstand.

FPI`s grunnlegger er Al Habib Muhammad Rizieq bin Hussein Shihab. Fra dag èn har FPI gjort sitt nærvær kjent i Indonesias større byer. Under Ramadan har medlemmer av gruppen angrepet barer og klubber fordi de er uislamske. I 2001 organiserte Shihab en serie angrep på amerikanske interesser og forretninger han antok at var sympatisk innstilt til- eller grunnlagt av USA.

Shihab er utdannet i Saudi Arabia, og til tross for at han ble dømt for å ha oppfordret sine tilhengere til å begå voldshandlinger ble han bare fengslet i 7 måneder. Forbrytelsen har ellers en strafferamme på 7 år. Etter at Shihab slapp ut i 2003 ble FPI enda mer ekstremistisk og kompromissløst. I følge den nå nedlagte MITP kunnskapsbasen om terrorisme finansierer FPI seg ved utpressing av forretninger.

Under Ramadan i 2004 angrep flere hundre FPI-medlemmer en restaurant og bar i hovedstaden Jakarta. De angrep også en svømmehall. Mens angrepene fant sted, skal politi som befant seg i nærheten ha latt være å gripe inn. Angrepene blir utført av FPI`s paramilitære fløy, som er kjent som Laskar Pembela Islam (Islam Defenders’ Army). Samlet har FPI over 200.000 medlemmer, etablert i minst 22 av Indonesias 33 provinser.

Provinsen Aceh på Sumatra ble til dels ødelagt da Indonesia ble rammet av den voldsomme tsunamien i 2004. Hjelpearbeidere fra hele verden reiste til området for å hjelpe lokalbefolkningen. Samtidig ankom islamistgrupper, blant dem FPI og LJ. I tillegg kom lederen for det indonesiske Muhajideen-rådet (MMI), den kontroversielle imamen Abu Bakakr Bashir. Bakgrunnen for islamistenes ankomst til katastrofeområdet var at den største indonesiske gruppen av muslimske lærde – Majelis Ulama Indonesia (MUI) – hadde advart om at det kunne bli et tilbakeslag for muslimer dersom noen av de kristne hjelpearbeiderne i området misjonerte. Fox News rapporterte i 2005 om islamistenes trusler mot hjelpearbeidere i Aceh:

«Hasri Husan, a leader of the Islamic Defenders Front, a militant Muslim group that is operating a refugee camp in Banda Aceh, made his feelings clear. ‘We will chase down any Christian group that does anything beyond offering aid,’ he said before making a slashing motion across his throat'»

I juli 2005 utstedte det radikale MUI en fatwa som fordømte aktiviteter som bygger på interreligiøs forståelse, pluralisme og liberale tanker. Fatwaen erklærte at liberale tolkninger av islam, sekularisme og pluralisme er uislamsk og derfor forbudt. Flere mener at MUIs uttalelse genererte et klima av intoleranse i Indonesia.

September samme år ble Ahmadiya-muslimer angrepet i Sukadana på vestsiden av Java. Ingen ble skadet, men en mobb på 1000 fanatiske muslimer løp gjennom byen med sverd og spissede bambusstenger. Minst 70 hus og 6 moskèer ble ødelagt. Bare 5 av angriperne ble arrestert. Angrepet på Ahmadiene i 2005 reflekterer de hendelsene som nylig har funnet sted i Indonesia. I oktober kom rapporter om at bevæpnede menn som hevdet å tilhøre FPI fortsatte å angripe kristne, og truet med å brenne ned hus og drepe folk hvis ikke kristne sluttet å holde bønnemøter i hjemmene sine.

Ahmadiene er muslimer, men de blir behandlet som vantro av ortodoks islam. Grunnleggeren av Ahmadiyah-islam var Mirza Ghulam Ahmad Qadiani, og tilhengerne anser ham som en profet i stedet for Muhammed. Det er forbudt for ahmadier å dra til Mekka i forbindelse med pilgrimsreiser, og i Pakistan forhindrer blasfemilover dem fra å dyrke sin tro. I Bangladesh har politiske partier i regjeringskoalisjonen støttet voldelige angrep på den religiøse minoriteten.

MUI erklærte i januar I år Ahmadiya-islam som et avvik, og kort etter krevde en gruppe som hevdet å representere 50 islamske organisasjoner at statsadvokaten skulle avskaffe Ahmadiya. De to nasjonale muslimske hovedorganisasjonene – Nahdlatul Ulama og Muhammadiyah – later til å ha støttet kravet. Organisasjonene har henholdsvis 40 og 30 millioner medlemmer. Det muslimske brorskap i Indonesia (GPMI), sendte en egen delegat i sakens anledning.

I april marsjerte tusenvis av muslimer I Jakarta, med krav om forbud mot Ahmadiyah. I kravet het det at man «krevde at president Susilo Bambang Yudhoyono umiddelbart utstedte et dekret for å oppløse Ahmadiyah-organisasjoner, konfiskere deres eiendommer og som forlanger at ahmadiene returnerer til islams sanne lære.»

I stedet for å avvise dette kravet som en motsetning til Indonesias konstitusjon, gjorde presidenten ingenting. Rett før marsjen i april hadde en regjeringsoppnevnt komité konkludert med at Ahmadiya er et avvik som komitèen anbefalte offisielt avskaffet. Konklusjonen ble støttet av statsadvokatens kontor.

Islamistenes krav ble delvis innfridd for noen uker siden, da presidenten ga etter for presset og forbød Ahmadiya-aktiviteter i hele landet.

Det er ikke første gang President Susilo har unnlatt å forsvare landets konstitusjon, eller latt være å gripe inn når regjeringen foretar seg ukonstitusjonelle handlinger. I Mars 2006 fordømte en av hans ministre åpent ahmadiene. Minister for religiøse affærer, Maftuh Basyuni, har sagt offentlig at ahmadiene må slutte å kalle seg muslimer og erklære sin tro for en ny religion, og dersom de nekter bør de returnere til islam og frasi seg sin nåværende tro.

En måned senere gjentok ministeren sin kommentar fra mars. En gruppe som kaller seg National Alliance for Freedom of Religion and Faith (AKKBB) krevde at Basyuni trakk tilbake uttalelsen innen uke ellers ville de saksøke ham. Kravet fra AKKBB ble ignorert. Indonesias minister for religiøse affærer er for øvrig utdannet i Saudi Arabia, og later til å dele saudiarabisk forakt for avvikende former for islam.

Basyunis kommentar mot Ahmadiene kom på et særdeles følsomt tidspunkt. I februar ble ahmadier fysisk angrepet på øya Lombok. Nesten 200 ahmadier ble tvunget til å leve som flyktninger. I løpet av inneværende år har den indonesiske regjeringen tillatt konflikten mellom ortodokse muslimer og dem de anser som vantro å vokse til et farlig nivå. I slutten av april angrep en mobb på 300 personer en Ahmadiya-moskè i Sukabumi på Java. Moskèen brant ned til grunnen. Tre dager før angrepet hadde islamister aksjonert utenfor moskèen og krevd at ahmadiene skulle fjerne alle `referanser til islam fra skiltet ved moskèen.

Første juni demonstrerte AKKBB til fordel for Ahmadiyas rett til å eksistere, fri fra forfølgelse. Datoen var signifikant; det er en nasjonal fridag som kalles Pancasila-dagen, etter Indonsias konstitusjon. Pancasila betyr bokstavelig talt «5 prinsipper», som utgjør prinsippene i landets konstitusjon:

1) Tro på èn overordnet Gud
2) En rettferdig og sivilisert menneskelighet
3) Nasjonalisme, samlingen av Indonesia
4) Demokrati formet av visdommen som kommer ut av diskusjoner og gjensidig assistance
5) Sosial rettferdighet, like politiske rettigheter og rettigheter tilknyttet statsborgerskap, så vel som sosialt og kulturelt likeverd.

Samme dag demonstrerte FPI mot økte drivstoffpriser. De to gruppene møttes ved Monas Square, der Indonesias nasjonalmonument er reist. Her angrep FPI medlemmene av AKKBB med bambusstenger. 70 mennesker ble skadet, 7 alvorlig. Vitner hevder at medlemmene av FPI hadde skreket at alle som forsvarer Ahmadiya må drepes. Dagen etter fordømte presidenten FPI`s angrep. Både innenriks og fra utlandet kom det krav om å oppløse FPI.

Lederen for FPI, Shihab, beklaget ikke hendelsen på Monas Square. Han lot seg intervjue av reportere, og oppfordret åpenlyst tilhengerne sine å gjøre seg klar til krig:

«I have ordered all members of the Islamic Force to prepare for war against the Ahmadiyah (sect) and their supporters. We will never accept the arrest of a single member of our force before the government disbands Ahmadiyah. We will fight until our last drop of blood. We will not accept Islam to be defiled by anyone. I prefer to be in prison or even be killed than accepting Islam to be defiled.»

I forrige uke ble 55 medlemmer av FPI arrestert. Blant de arresterte var også Shihab. En av de andre lederne for organisasjonen er fortsatt på flukt.

Det indonesiske politiet har endelig handlet for å sette en stopper for FPI`s virksomhet – en gruppe som åpenlyst benytter seg av vold og trusler. Politiets inngripen kan imidlertid være litt for lite alt for sent. Den nåværende regjeringen i Indonesia har stilltiende sett på mens muslimske ekstremister har underminert folkets grunnleggende rettigheter og friheter, og det ser ut til at den religiøse intoleransen og volden sprer seg.

Del 2, Hvor er Indonesia på vei? – Islamistenes intoleranse sprer seg, tar for seg hvordan indonesiske myndigheter har gitt etter for voldelige krefter i stedet for å konfrontere dem. I noen tilfeller later det til at myndighetene og militæret med hensikt har oppmuntret til det spente klimaet, og en potensiell konflikt som følge av det. Islamistenes nærmest frie tøyler har også fått alvorlige konsekvenser for landets kvinner.

Family Security Matters: Exclusive: Indonesia – A Civil War Between Islamists And Moderates?: Part One of Two

Løselig oversettelse til norsk av undertegnede. Den originale artikkelen er skrevet av frilansskribent Adrian Morgan.