Sakset/Fra hofta

Malaysia og Indonesia regnes som tolerante land i den muslimske verden. Nå omfatter imidlertid ikke toleransen religiøse minoriteter som ikke har offentlig anerkjennelse, slik som shiaer, og særlig ikke ahmadier. Borgere må nemlig tilhøre en av de offentlig anerkjente religioner for å få tilgang på basale borgerettigheter, mulighet til å søke jobber, og så videre, og ID-kortene deres må spesifisere deres religiøse tilhørighet.

Proselytt-virksomhet (overfor muslimer) er forbudt, og konvertering, særlig fra islam, er beheftet med mange hindre. Hvordan er så hverdagen for mennesker som tilhører en anerkjent minoritetsreligion? Som i Egypt er det også tilfelle i Malaysia og indonesia at det kreves særskilte løyver for å kunne sette opp et ikke-islamsk gudshus, med krav, eksempelvis, at en høy prosent av naboene ikke motsetter seg det, eller at gudshuset langt fra muslimske boligstrøk. Også andre reguleringer av religionsutøvelse finner man, enten disse er spesifisert i lovverket, eller utkrystalliserer seg i administrasjonsprosedyrer, for eksempel i lokale politivedtekter. Man kan snakke om en religiøst basert forskjellsbehandling og diskriminering, som sjelden utarter til forfølgelse, men fra tid til annen kan virke som trakassering.

I Malaysia, for eksempel, har man siden 1987 hatt en bestemmelse om julesangernes opptreden:
To uker før grupper som vil synge julesanger ved hjemmene til lokale kristne må pastorene sende inn søknad om sangløyve:

Kristne ungdomsgrupper og pastorer som ønsker å spre juleglede til menighetenes medlemmer i deres hjem må sende inn søknader der de spesifiserer hvor mange som skal være med i prosesjonen, legge ved identifikasjon for alle som skal delta, på hvilke dager og i hvilket tidsrom syngingen skal pågå, og generelt hvilke områder de skal besøke. Dersom de leier en buss er de forpliktet til å påse at det ikke er noen muslimer tilstede på bussen. Litt ulik praksis er det; noen steder blir det krevet at de avslutter syngingen ved midnatt, andre steder forlanges det at sangstedene ligger minst 2 km unna nærmeste moske (litt vanskelig å få til i et land med 60% muslimer).

Men, til tross for disse kravene har kristne uten å klage samvittighetsfullt sendt inn sine søknader, og forsikrer at «normalt» har det ikke vært vanskelig å få sangløyvet innen juletiden.
Men iår ble mange kristne forskrekket da politiet i Klang-distriktet utstedte et nytt tilleggskrav:
Nå måtte de forventningsfulle julesangerne også dokumentere hvilke husstander de hadde tenkt å oppsøke, og legge ved fulle personalia til huseierne.

Mange knyttet denne nye administrative praksis til innføringen av den såkalte «Peaceful Assembly Act», vedtatt i slutten av november mot opposisjonens høylytte protester og marsj ut av parlamentet. Denne nye forsamlingsloven er så vag og generell i sine bestemmelser, og synes å forby det som kalles «assemblies in motion».

De nye politikravene førte til en storm av spørsmål til innenriksministeren, som mest virket forvirret, og uvitende også til gjeldende politipraksis med sangløyver. Til nå har han sagt at det å arrangere religiøse møter ikke krever noe særlig løyve; politiet på sin side insisterer på at det er ikke fordi julesangerne er i religiøst ærend at disse ble avkrevd søknad, men at det var for deres «egen sikkerhet», hvis noe skulle tilstøte dem, samt for at de ikke skulle forårsake trafikkproblemer.
Det nye særkravet i Klang-distriktet kan bli frafalt, men overivrige politibetjenter må påregnes å komme med kreative forskrifter mot religiøse minoriteter også i fremtiden.