Gjesteskribent

Sara Azmeh Rasmussen

Under årets homoparade hvor homofile muslimer, mannlige som kvinnelige, skjulte seg under det heldekkende sløret, niqaben, var jeg fast bestemt på å sende et budskap. Dette symbolet for undertrykkelse, fortielse og ulikhet skulle gå opp i flammer.

Politiet som var orientert om denne aksjonen flere dager i forveien, valgte å gripe inn under selve paraden og rett før jeg satte planen i verk. Jeg måtte gi fra meg tennvæsken og lighteren. TV2 var imidlertid til stede og registrerte hendelsen som ble sendt på nyhetene samme kveld.

Nå vil jeg stille deg et spørsmål. Hvordan ville det sett ut hvis hun som hindret meg fra å brenne et tradisjonelt og religiøst muslimsk symbol var en tilslørt politikvinne? Du svarer kanskje at nei, politiet er vel ikke så dumme at de ville brukt akkurat henne i dette oppdraget. Enda verre! Sier jeg. Enda verre.

La oss nå legge den høyst reelle utfordringen fra politisk islam til side for forenklingens skyld. La oss heller se nærmere på hvilke rådende ideologiske tendenser denne saken avdekker og spekulere i hvilke konsekvenser en eventuell endring av uniformeringsreglementet i politiet kan medføre for den enkelte borger, for minoritetene og for samfunnet generelt.

Førsteamanensius ved Høyskolen i Oslo, Lars Gule, generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Kristin Mile og Likestillingsombud, Beate Gangås, har alle gitt varm støtte til å integrere slør i politiuniformen. I deres bidrag i denne debatten hopper de glatt over selve kjernen i kontroversen; betydningen og tolkningen av symboler. De legger isteden vekt på det rent praktiske i forhold til å løse arbeidsoppgaver og her kan vel ikke et uskyldig stykke tøy være til hinder. Spesielt interessant er Miles utvetydige støtte til innføring av slør i politiet, inneforstått i alle andre statlige etater, siden » Det er ikke frivillig å gå med hijab for muslimske kvinner. Det oppleves som et religiøst krav som de ikke kan bryte uten samtidig å gi avkall på vesentlige deler av sin identitet». Gangås støtter dette synet hvor religiøs tro nærmest er likestilt med arvelige genetiske egenskaper som hudfarge, og hvor slør så å si vokser naturlig på muslimske kvinners hud og hår. Merk deg dette godt. For det er premisset som resten av argumentasjonen er bygget på.

Si meg nå, når var det «liberale» opinionsdannere og ledere for sekulære organisasjoner postulerte at religiøs tro er en skjebne og ikke et individuelt valg når det gjaldt kristne medborgere? Et mer presserende spørsmål er om de noen gang har gitt ultra-konservative tolkninger av kristendommen en inngangsbillett til offentlige sektorer. I håndteringen av denne saken demonstrerer personer som jobber mot diskriminering et reduserende menneskesyn overfor religiøse og kulturelle minoriteter. Samtidig som kristne presses fra skanse til skanse, sist gjennom den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, råder en irrasjonell subjektivisme når det gjelder den muslimske delen av befolkningen. Verken muslimer eller vi andre har noe valg når det gjelder denne gruppens religionsutøvelse. Det er deres og vår felles skjebne. Derfor må vi tillate slørets inntog i enhver liten krok av vårt samfunn, i absolutt alle områder. Satt opp mot en slik holdning fremstår leder i Politiets Fellesforund, Arne Johanessen, som både trangsynt og intolerant. Men Johanessen setter faktisk fingeren på et vesentlig punkt; nemlig symbolets betydning.

Men hvem er det som har definisjonsmakt og rett til å tolke et symbol? Kan et symbols betydning slås ved dekret, bestemmes av en intellektuell elite, eller er tolkningen av symboler et åpent spørsmål? Er ikke det slik at noen ser på slør som et like betydningsløst hodeplagg som en lue, og derfor ikke noe å hefte seg ved, mens en flyktning fra Ayatollahenes Iran har uhyggelige assosiasjoner til dette plagget? Hvis vi beveger oss bort fra følelser og mot mer eller mindre rasjonelle tolkninger, er også spennevidden stor. Jeg ser for eksempel på slør som et undertrykkende symbol og et tegn på seksualisering av kvinnen. Slør innebærer aksept av et kjønnshierarki, og er følgelig en anti-demokratisk symbolbombe. En frivillig tilslørt kvinne er naturlig nok fullstendig uenig. For henne er slør et tegn på stolthet, velutviklet kjønnsbevissthet og protest mot et reduserende kvinnesyn i vestlige samfunn.

Må vi borgere bli enige om symbolenes betydning, det gode liv og det gode samfunn? Nei. Det er både naturlig og positivt at det finnes ulike oppfatninger i et åpent samfunn. Disse divergerende og konkurrerende verdisyn sørger for å skjerpe vår intellektuelle sans og berike våre liv. Synteser blir etter hvert dannet av tilsynelatende motstridende verdier og normer. Kompromisser blir inngått. Men for at disse prosessene ikke skal bli overstyrt eller forstyrret, bør vi ha en nøytral sone i samfunnet og en statlig aktør som er hevet over våre ideologiske kontroverser.

Og siden vi er inne på annerledeshet og mangfold, vil jeg kommentere et utsagn fra toleransemartyren Gule. Han argumenterer for politiets alminnelighet, dvs. at politiet skal gjenspeile samfunnets mangfold ved å integrere synlige identitetsmarkører i uniformen. Dette mener han vil øke det muslimske publikums titro til politiet og han beskriver det som en vinn-vinn-situasjon. Faktumet er at hvis vi følger Gules anbefaling, ender vi opp med et splittet politivesen med forkjellige enheter som opererer mot ulike segmenter i samfunnet. Da rykker ikke det muslimske politiet ut for å hindre sammenstøt mellom demonstranter fra Blitz og nynazistiske grupper. Hva med sammenhenger hvor politiet skal oppsøke prostituerte, et kristent bedehus eller et krisesenter hvor det ikke er utenkelig at klienter vil ha et anstrengt forhold til slørets signaler om politikvinnens moralske syn og vurderinger?

Og her kommer det siste spørsmålet? Synes du ikke at et eventuelt verdimangfold i en statlig etat, vil virke forsterkende på separatistiske tendenser og svekke fellesskapsfølelsen hos borgerne? Blir det ikke en tap-tap-situasjon hvor tilliten til en overordnet nøytral makt blir kraftig redusert? Blir ikke avstanden mellom minoritetene og majoriteten bekreftet og utvidet? Og vil ikke skepsisen mot muslimer, som ikke evner å tilpasse seg normale uniformeringskrav, øke?

Sara Azmeh Rasmussen

Kulturell muslim og tidligere styremedlem i Human-Etisk Forbund

Artikkelen sto opprinnelig som kronikk i VG. Dessverre finnes den ikke på nett, og vi mener den bør være tilgjengelig.

Les også

-
-
-
-