Gjesteskribent

Av SARA AZMEH RASMUSSEN

Debatten om religionens plass og religionsfrihetens grenser blusser opp med jevne mellomrom. I de fleste tilfeller handler det om ømfintlige spørsmål, grå soner og en skjør balansegang mellom ulike rettighetshavere. Når det gjelder diskusjonen som er blitt utløst av den niqabbærende eleven Alia Khalifa, kan jeg ikke se annet enn en klar, svart linje. Det er omtrent her grensen for religiøs utfoldelse innenfor et normalt, kjønnsblandet miljø i et moderne samfunn går.

bildet: Alia Khalifa (24) fra Ringeby har klaget til Diskrimingeringsombudet fordi hun ikke får gå med niqab under utdannelsen til barnepleierske på Åsö voksengymnas i Tensta.

Min mormor gikk i milaya, en niqab uten en åpning for øyne, da hun en sjelden gang satte føttene utenfor hjemmet. Men det var i Damaskus i begynnelsen av 1900-tallet. Det var normen. Min mor bruker slør i dag. Men jeg ønsker ikke at mine barn, som nå går i svensk barnehage, skal bli tatt hånd om av kvinner som ikke klarer å følge normale normer for atferd og sosial omgang. Og jeg er verken rasist, fremmedhater eller illiberal.

Hvorvidt ansiktsslør er påbudt i islam er irrelevant. I et liberalt demokrati hvor forskjellige religiøse grupper og minoriteter lever side om side, skal det være rom for ulike tolkninger, forestillinger og praksiser ev egen tro. Men hovedforutsetningen er at alle borgere forholder seg til de aksepterte kjørereglene i et demokratisk samfunn. Problemet melder seg imidlertid når noen prøver å trekke grensen for langt.

Khalifa gjør det etter min mening. Hennes argumentasjon er basert på en blanding av religiøse begrunnelser og høyst sekulær og liberal logikk. De to sfærene, det hellige og det sekulære, blir vevd sammen til et krav om «å være seg selv».

Bevisst eller ubevisst begår Khalifa en feilslutning. Å få lov til å være seg selv, betyr ikke å tvinge på andre konsekvensene av egen tro, og ytterliggående tolkninger av denne, som er valgt og fulgt på fritt grunnlag. Det finnes nemlig et skille mellom medfødte egenskaper som hudfarge, kjønn, seksuell legning på den ene siden, og et tankesystem på den andre siden.

Selv bruker jeg herreklær og slips fordi dette reflekterer min kjønnsidentitet, og jeg mener at jeg har krav på både respekt for mitt menneskeverd og rett til selvutfoldelse. I et av verdens mest utviklede demokratier, har det aldri vært noen problem for meg å gå kledd slik. Jeg får lov til å være meg selv. Men mitt slips utgjør heller ikke noen hinder for mellommenneskelig kommunikasjon, og jeg tar det av gjerne hvis jobbsituasjonen krever det.

Mens jeg og de fleste andre er synlige, blir kvinnen bak niqaben usynlig, identitetsløs. For identitet er ikke et navn på et ID-kort, heller ikke en kulturell og politisk markering. Identitet formidles til medelever, kollegaer, brukere og andre gjennom ansiktet og kroppsholdningen, og når mennesket er skjult og samtidig nært, fører dette til urimelige belastninger og et ubehagelig psykologisk klima i skole- eller arbeidsmiljøet.

Niqab skaper utvilsomt en uholdbar situasjon i utdanningsinstitusjoner og arbeidsplasser, hvor adskillelse og avsondringen, som jo er hensikten med plagget, blir en barriere mellom bæreren og omverdenen. Den tildekte kvinnen er fraværende og samtidig nærværende, reiser en mur mellom seg og verden, og samtidig forlanger å bli behandlet som et fullverdig individ og inkludert i fellesskapet.

Det kan vanskelig tenkes mange yrker som kan praktiseres på en faglig forsvarlig måte med ansiktet tildekket. Arbeid innenfor sosial sektor og barneomsorg stiller enda høyere krav til kommunikasjon, og ikke minst til verdiformidling. Hvis religiøs tro får noen til å leve i et paradoks, holde seg fysisk i samfunnet, men samtidig søke symbolsk isolasjon og markere den med tydelige signaler og tegn, kan ikke denne dobbeltheten bli andre borgeres ansvar.

Praktiske, faglige og profesjonelle argumenter er vesentlige og gode nok i seg selv for å sørge for et forbud av ansiktsslør i visse offentlige arenaer. Men den prinsipielle siden i saken er vel så viktig, og den handler om det demokratiske paradokset og toleransens grenser. Hvor langt kan vi dra den elastiske toleransen før strikken sprekker?

Opprinnelig publisert i Expressen:
Slöjan är ditt eget problem, Khalifa