Sakset/Fra hofta

Islamsk Råd Norge (IRN) har tillyst en rosedemonstrasjon i Oslo sentrum under det feiende flotte navnet «I solidaritet mot krenkelse». I et uvanlig kritisk intervju i Dagsavisen utdyper generalsekretær Mehtab Afsar, og til tross for at han gjør sitt beste for ikke å svare på spørsmålene, er svarene likevel megetsigende hva gjelder Afsar og hans meningsfellers utpreget selvsentrerte mentalitet:

Er markeringen da først og fremst en reaksjon på selve filmen eller på opptøyene og drapene som er begått i kjølvannet av den?

– Det er en reaksjon på filmen. Vi vil vise vår avsky mot den og kjærlighet til vår profet. Dette er en krenkese av profeten og islam, som skjer med jevne mellom rom. Man gjemmer seg bak begreper som ytringsfrihet og demokrati, men dette har ikke med ytringsfrihet å gjøre. Dette er mobbing.

Det er ikke til å undres over at Afsar lever i den tro at andre gjemmer seg bak flotte begreper, for på seg selv kjenner man andre og alt tyder på at dette er IRNs og Afsars egen, foretrukne praksis. I mai 2009 stilte Islamsk Råd og ti andre islamske organisasjoner – med Biskop Ole Christian Kvarme på slep – seg bak demonstrasjonen Stopp Muslimhetsen og denne imponerende, universelle parolen:

Norge er og må forbli et demokratisk samfunn som respekterer menneskerettigheter og som verdsetter toleranse, respekt og likeverd høyt. Norge er et flerkulturelt og multireligiøst samfunn. Vi anerkjenner enhvers rett til å utøve sin religion privat og offentlig. Vi aksepterer ikke at enkelte i vårt samfunn blir stigmatisert og mobbet på grunn av sin religion.

I anti-hetsmarsjen, som gikk fra Grønland til Stortinget, stilte ytterligere en forening for minoriteter for å vise sin solidaritet med muslimer: Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH). Men bare noen få måneder etter ble et homofilt par overfalt på Grønland av en muslimsk mann som opplyste paret om at de befant seg i en muslimsk bydel før han sparket den ene av dem i ryggen, og kort etter gjorde en elskverdig mann ved navn Aslam Shaid oppmerksom på at han syntes homser burde innrette seg etter det muslimske Grønland – der homofili helst burde vært forbudt å praktisere offentlig – da deres homserier strider mot Shaids kultur.

Så hvor universell var den flerkulturelle parolen i de islamske organisasjonenes øyne? Vel, til tross for LLHs solidaritet med en religiøs minoritet og disses tilsynelatende høye verdsettelse av toleranse, respekt og likverd, ble det aldri arrangert noen Stopp Homsehetsen-marsj og påfallende nok var det ingen av toleransens, respektens og likeverdets riddere fra Islamsk Råd, Central Jamaat Ahl-e Sunnat Norway, Den islamske ungdomsorganisasjonen i Norge, Det Islamske Forbundet, Det Somalske Samarbeidssenteret i Norge, Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene, Muslimsk Studentsamfunn, Norsk Innvandrerforum, Rahma Islamic Relief Fund, Shia Imam Råd Norge og Somalisk Studentforening som tok initiativ til å få slutt på sine trosfellers hets av homofile. Den prinsipielle antimobberen biskop Kvarme var det heller ingen som så noe til.

Og det er rart med det; mange legger faktisk merke til sånne paradokser: folk stiller regelmessig opp, enten i ord eller handling, når islamske organisasjoner og muslimer mener seg hetset, men de samme organisasjonene og menneskene stiller aldri opp når det går utover andre – selv ikke når det er deres egne trosfeller som står bak mobbingen, truslene eller det som verre er.

Bonusordene toleranse, respekt og likeverd er således å betrakte som et fornemt dekke, da dette er noe organisasjoner som IRN og personer som Mehtab Afsar stort sett bare er opptatt av når det gjelder dem selv. Det er mao grunn for Afsar å gå litt stillere i dørene når det gjelder å gjemme seg bak fine ord og vendinger.

Men Dagsavisens journalist Sturla Smari Hanssen borer ufortrødent videre:

Er det ikke verre å drepe i religionens navn enn å lage en film som latterliggjør religionen?

– Man kan ikke klandre religioner for enkeltmenneskers ugjeringer.

Neivel, så hvorfor en ny demonstrasjon i Oslo sentrum mot et filmklipp når absolutt alle har fått med seg at muslimer oppfatter som krenkende fra før? Hvorfor ikke demonstrere mot sine mer radikale trosfeller som tydeligvis har misoppfattet hele greia, praktiserer religionen feil og dermed fremstiller muslimer i et ytterst dårlig lys?

Filmen beskrives i de fleste medier som amatørmessig og plump, den er kanskje laget bare for å provosere. Men må man ikke faktisk akseptere at slikt skjer med jevne mellomrom i demokratier med høy grad av ytringsfrihet?

– Igjen er det misvisende å bruke begreper som ytringsfrihet og demokrati. Du kan godt krenke meg og hva jeg mener. Men er det demokratisk å mobbe andre? Å tråkke på andre mennesker? Å spytte på dem? Her er hensikten å snakke nedlatende om islam og profeten. Jeg tror ikke noe sivilisert samfunn kan stå inne for denne framgangsmåten.

Afsars svar må i beste fall bero på en dyp misforståelse av ytringsfrihet og demokrati. Ethvert sivilisert samfunn kan stå inne for en slik fremgangsmåte og har gjort det; det er nettopp derfor vi idag – i motsetning til de fleste muslimske land – har både ytringsfrihet og demokrati. Og det første er altså en grunnleggende forutsetning for det andre. IRN og Mehtab Afsar nyter godt av begge deler, men tolererer åpenbart ingen av delene hvis eller når de må finne seg i det alle andre i et demokrati med ytringsfrihet må fra tid til annen. Men tror f.eks. herr generalsekretæren at han og øvrige trosfeller ville fått slå seg ned i Norge eller andre europeiske land, eller fått praktisere sin tro så fritt som de gjør i dag hvis kirken hadde hatt den maktstillingen i samfunnet den en gang hadde? I så fall bør de nok tilbringe litt mer tid på Oslos bibliotek enn i demonstrasjoner under høyst villedende, altomfattende paroler.

Det gjøres narr av kristendommen og andre religioner stadig vekk. Hva er grunnen til at det ikke vekker like sterke reaksjoner som når det gjøres narr av islam?

_ Vi får heller ha fokus på hvorfor det gjøres narr av dem, og ikke nødvendigvis hvorfor det vekker så store reaksjoner. Kanskje skal vi snu litt på mentaliteten. Hvorfor må man til enhver tid latterliggjøre mennesker?

Mener du at islam og profeten skal være fritatt fra religionskritikk og satire?

– Å lage slike filmer – og latterliggjøre – har ingenting med kritikk å gjøre. Det har heller ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Det er atså misbruk av begrepet ytringsfrihet. Utgangspunktet må være gjensidig respekt.

Det siste har Mehtab Afsar naturligvis rett i; han mangler bare å innse at gjensidigheten er komplett fraværende fra hans og mange av hans trofellers side. Det er det som gjør dem så inn i hampen usympatiske i manges øyne. At muslimer respekterer Jesus som «profeten Isa» og aldri ville finne på å brenne en bibel betyr null og niks for størstedelen av den europeiske befolkningen – de fleste av oss er ikke først og fremst religiøse vesen.

Til gjengjeld er dobbeltmoralen ved at de aktivt benytter både demokrati og ytringsfrihet for å fremme sine egne interesser, mens de ikke tolererer at andre gjør det samme, like synlig som den er frastøtende. Høylytte krav om toleranse og respekt kombinert med en tydelig motvilje mot å utvise det samme for andre er heller ikke noen god reklame. Islamsk Råds generalsekretær hadde gjort lurt i å huske at deler av hans religion i stor grad oppfattes som krenkende og støtende på kanskje særlig kvinner – og at det virker både krenkende og respektløst at han og andre, som selv nyter godt av alt ytringsfriheten har frembragt, ønsker å innskrenke andres ytringsfrihet fordi de personlig bekjenner seg til en religion og det den måtte ha av tabuer. At Afsar og trosfeller finner glede i rekke tabuer er rett og slett ikke mitt eller andres problem, bare deres eget. Og det er det på tide at dypt troende muslimer – som alle andre i et demokratisk samfunn – gjør et forsøk på å forholde seg til. Det jo også slik at mange muslimer klarer det helt utmerket, noe som viser at dette er fullt mulig dersom viljen er tilstede.

Det er så enkelt som at når Mehtab Afsar selv velger å innta en religiøs overbevisning, så må han selv ta ansvaret for det og leve med at det finnes folk som ikke liker religionen han bekjenner seg til. Å kreve at andre skal respektere hans religion i en grad som innebærer at de ikke får si akkurat hva de mener om den, er i seg selv respektløst – for han anerkjenner åpenbart ikke at andre kan ha en like inderlig tro på sin demokratiske og sekulære overbevisning som han har på sin religiøse. Omfattet hans krav om toleranse, respekt og likeverd og anti-mobbeholdning andre minoriteter som også har det vanskelig – ikke sjelden nettopp på grunn av religioner og deres tilhengere – så hadde det vært en formildende omstendighet, men det gjør det ikke. Det er som vanlig meg, meg, meg og islam, islam, islam. Det har d`herrer all rett til å si og mene i et demokrati med ytringsfrihet, men de kan ikke vente eller kreve å bli respektert eller likt på grunn av det. Og det blir de da heller ikke.

Så et godt sted å begynne kan være den uvante tanken om å gi litt tilbake til det omgivende samfunn, som å f.eks. forsøke å utvise litt større toleranse for at det faktisk finnes de som synes islam er bånn i bøtta og at krav om sharialover er en uhørt fornærmelse i et sekulært, demokratisk land – for så vil kanskje omgivelsene etterhvert smile litt forsiktig tilbake. Kanskje noen til og med gidder å stille opp på neste Ikke mobb oss-marsj også?

Det er nå en gang sånn at man i menneskelige relasjoner ikke får mer enn det man selv gir – og all verdens barnslige og påtrengende krav, med eller uten Fabian Stang og biskop Kvarme, om andres respekt for seg og sitt vil ikke endre på det.

Les også

-
-
-
-