Kommentar

Biskopen i Stavanger, Erling Pettersen, har pådratt seg Mehtab Afsars vrede fordi han har sagt at norske muslimer tydeligere og mer utvetydig må erklære uforbeholden støtte til ytringsfriheten.

Det er bare et par år siden Pettersen sa at kampen for anerkjennelse av hijab i yrker som politiet var en av de viktigste sakene han ville kjempe for.

erling.pettersen_2011_stor

Massakren i Paris har snudd oppmerksomheten:

– Me må snakka sant om den store konflikten me har mellom religionane i Europa. Det er eit stort europeisk oppgjer om muslimsk identitet som går føre seg nå. Fleire muslimar delar synet om at ein må satsa på dialog, koma dei unge i møte og sata på informasjon og utdanning. Så har ein ein «dødskult» på den andre sida. ISIL-gruppene og dei andre ekstreme gruppene står for ein endetidsideologi som vil etablera eit gudsrike her på jorda, seier biskopen.

Denne «dødskulten» seier han er på full marsj inn i storbyane. Han meiner at dette er ei skummel utvikling som ein må snakka spesielt mykje med ungdom om.

Klar tale

MehtabAfsar

Hvorfor reagerer leder for Islamsk Råd Norge på denne oppfordringen? Han føler at den uttrykker tvil og skepsis, og han tar det personlig. Afsar mener norske muslimer har gjort en hel del: Dialogarbeid og demonstrasjoner mot IS. Klar fordømmelse av massakren. Hva mer kan biskopen vente? Mistror han muslimene?

Afsar har ingen presis omgang med språket. Han uttrykker seg sleivete. Samtidig får man følelsen av at det er disse sleivsparkene som uttrykker hva han egentlig mening.

Som når han sier at «han (biskopen) lar seg faktisk rive med strømmen».

– Jeg hadde ikke forventet dette av en norsk biskop. Jeg skvatt i stolen da jeg leste dette i dag, sier generalsekretær i Islamsk Råd, Mehtab Afsar.

– Ved å si at han vil ha klar tale fra muslimer i Norge, så undergraver han først og fremst det arbeidet som vi har gjort, og gjør, på området. Han lar seg faktisk rive med i strømmen, mener Afsar.

Gruppe vs individ

Hvilken strøm? Strømmen som bruker massakren til å stille krav til muslimer generelt og ledere spesielt. Det vil ikke Afsar ha noe ha. Han mener de har gjort nok.

Kan det tenkes at Afsar og Pettersen har helt forskjellige oppfatninger av dialog og solidaritet?

I Midtøsten er rettigheter knyttet til grupper. Gruppens ledere er beskyttere og forhandler med myndighetene og andre grupperepresentanter om «balansen», om makt og innflytelse. Det er en transaksjonskultur: you scratch my back, I scratch yours. Goodwill er en kapital man kan forvente noe igjen for. Man kritiserer ikke en annen gruppe offentlig. Det blir tatt ille opp, da tappes goodwillkontoen, og man må gi en forklaring.

I en slik kultur kommer ytringsfrihet i skvis. Det blir et meningsløst begrep, for det er ikke noe som heter «frie» ytringer. Det er en selvmotsigelse. Alle ytringer har en pris. Spørsmålet er: Er du villig til å betale prisen?

Betalte prisen

Hvis man står på ytringsfriheten i en transaksjonskultur, kan bli prisen bli høy. Svært høy. Charlie Hebdo-massakren handlet ikke bare om å hevne en blasfemisk krenkelse. Den handlet også om å bevise at transaksjonskulturen trumfer ytringsfriheten.

Derfor føler mange muslimer at det lå en viss berettigelse i hevnen. Ikke at de vil støtte massakre, for den har store omkostninger for dem selv – en pragmatisk og ikke en prinsipiell vurdering – men de mener at aksjonen skyldes vestlige ytringsfrihetsfanatikere som ikke kan lære, som ikke vil forstå, og som opphøyer seg selv med sin ytringsfrihet, som pukker på sin rett, på bekostning av muslimer, som de krenker. Helt bevisst.

Derfor føler ikke muslimer seg bare krenket. De føler også et behov for hevn. To get even. Jihadistene er deres payback. De skulle gjerne sett at det ble gjort på en annen måte: At f.eks Afsar hadde makt og innflytelse nok til å forlange en korreksjon, en utjevning, en oppreisning.

Det er det de mener med demokrati. De fordømmer terroren, men ønsker at de ble respektert på en ikke-voldelig måte. At denne måten ville bety innskrenking av vestlig ytringsfrihet, interesserer dem ikke. De har aldri forstått poenget.

Mas

Når de sier de støtter ytringsfrihet, slik Vesten forstår det, er det en pliktøvelse.

Biskop Pettersens gjentatte krav blir mas, som møtes med irritasjon:

– Eg ønsker klar tale frå muslimar i Norge og i Stavanger om at dei forpliktar seg til det som er våre felles norske verdiar, der ytringsfridommen er heilt uvurderleg.

– Tida er inne for å bruka energi i dialogarbeidet på dei vanskelege tinga som handlar om ytringsfridom, som handlar om kamp mot terrorisme og som handlar om å snakka sant om den rørsla som finst der ute i Europa, slår han til slutt fast.

Ubehag

I en transaksjonskultur opprettholder man hverandres fasade. Man river ikke masken av den andre. Når leder av Mellomkirkelig Råd begynner å bruke ord som «å snakka sant om den rørsla som finst der ute», er Islamsk Råd Norge på vakt. Hva mener han? Det finnes klare grenser for hva man kan si offentlig mellom gruppene. Afsar vet godt at han og imamene har holdninger og synspunkter som ikke passer inn i det norske samfunnet. Slik vil de det skal være. Det er deres rett. De overholder de formelle reglene: Sier de riktige tingene utad. Hva mer kan samfunnet forlange? Skal de gjøre om på muslimene, forandre deres identitet? Forandre religionen?

Det vil ikke Afsar ha noe av. Derfor gir han Pettersen en klar advarsel: Trekk tilbake dine tropper. Stikk sverdet i skjeden.

 Turn the tables

Afsar snur spillet, vender det mot Pettersen. Han har sin egen tolkning av ytringsfrihet, ifølge den er det muslimene som tørster etter sann ytringsfrihet, mens Vesten bruker sin til å tråkke på andre.

Afsar lar seg heller ikke begeistre over Pettersens uttalelser om at muslimer må forplikte seg mer til ytringsfriheten.

– Det blir feil å snuble i denne tråden, ved å si at «nå må muslimene kjempe for ytringsfriheten.» Muslimene kjemper for ytringsfrihet. Muslimene elsker ytringsfrihet. Og om det er noen som virkelig har blitt provosert og trakassert, så er det muslimer de siste tjue årene, sier Afsar.

Han sier ytringsfriheten ikke er noen særegen norsk eller europeisk verdi.

– Det er en universell verdi. Men med ytringsfrihet følger også ytringsansvar. Muslimer går ikke rundt og snakker nedlatende og krenkende om Jesus, Moses eller andre, og det skal vi aldri gjøre. Men vi krever da også at folk viser respekt for muslimenes profet, ved å ikke tegne ham som et dyr.

Kaster hansken

Afsar kaster hansken mot Pettersen og Den norske kirke: Tør kirken utfordre muslimene? Det er det Afsar sier: Han sier at «da skal dere få med oss å gjøre». Det er en klar trussel forkledt som en retorisk pirouette. Tør Pettersen svare? Da må han «up the ante» – øke innsatsen. Afsar kommer med en vanvittig utfordrende og provoserende definisjon av ytringsfrihet, og han vet det. Men han vet at hvis Pettersen skal sette ham på plass må han samtidig frata ham, Afsar, noe av æren – og nå er det ikke Afsars personlige ære, men alle troende muslimers. Slik greier Afsar å manøverere Pettersen inn i en posisjon der han høyst sannsynligvis velger tausheten. For Pettersen har høyst sannsynlig ikke ryggdekning til å øke innsatsen. Mellomkirkelig Råd står om noen for dialog og i det rommet river man ikke masken av hverandre. Man omfavner hverandre.

Afsar har vist at han kan sette kniven i ryggen på den han omfavner. Det er neste læretrinn for norske multikulturalister. De har mye å lære.

 

 

http://www.nrk.no/rogaland/vil-ha-klar-tale-fra-muslimar-i-norge-1.12137795

http://www.nrk.no/verden/islamsk-rad-reagerer-pa-biskop-uttalelser-1.12138528