Sakset/Fra hofta

Noe må være galt når en organisasjon har en leder som kommer med uttalelser som påfører medlemmene og organisasjonen maksimal skade i norsk offentlighet.

Leder av Islamsk Råd, Mehtab Afsars sammenligning av deltakelse i borgerkrigen i Syria med norsk førstegangstjeneste er ikke bare latterlig. Den er skadelig på «alle nivåer» og etterlater en dump tvil hos mange om hva Rådet egentlig står for.

Mange vil tro at det ikke skyldes dumhet. Så dum er ikke leder for en organsasjon med 80.000. Han tenker på deres interesser og renommé: muslimer ønsker en god standing i nordmenns øyne. Eller? Afsars uttalelse til Aftenposten kan nesten oppfattes som det motsatte. Hva kan det komme av. Hva skulle motivet være? Å forsvare sine egne uansett? I så fall skjer det på bekostning av tillit samfunnet har til muslimer. Da prioriterer Afsar lojalitet og samhold innad med ønske om gode relasjoner til resten av samfunnet.

Men hva skulle være poenget med å forsvare Syria-jihadistene?

Afsar burde forstå at han med en slik uttalelse skremmer ikke-muslimer: hans uskyldiggjøring av våpentreningen i Syria kan oppfattes som en trussel.

Borgerkrigen og den sekteriske krigen i Syria er bestialsk, og det er nettopp bestialiteten som har fått verden til å rygge tilbake i skrekk. Intet land vil risikere å sende sine sønner og døtre inn i en krig hvor begge parter er hinsides sivilisatoriske normer.

Når Afsar bagatelliserer deltakelse og «våpenerfaring» vekker det ubehag.

Når han opptrer krenket fordi politi og eksperter er bekymret for hva de kan finne på når de kommer hjem, driver han utpressing av offentligheten. Han utfordrer dem til å tørre å si at jihadistene er farlige for Vesten. Han drar offerkortet nok en gang. Men dermed devaluerer han det ettertrykkelig og vekker en følelse av at det brukes med vikarierende motiv.

– Så hører jeg argumentasjonen fra flere hold om at når de kommer tilbake, har de tilegnet seg våpenkunnskap og vil bruke det mot Norge. For et argument! Jeg har tjenestegjort i Garden og tilegnet meg mye kunnskap. De som gjennomfører førstegangstjenesten tilegner seg mye kunnskap om våpen. Hvis det er argumentet, skal man da forby norske muslimer å avtjene militærtjeneste? spør Afsar.

– Men er det ikke forskjell på å delta i førstegangstjeneste i det norske forsvaret og borgerkrigen i Syria?

– Det jeg snakker om er at hovedargumentet ikke bør være at de som reiser, tilegner seg kunnskap om våpenbruk og vil bruke det mot Norge.

– Er frykten som PST og andre har for at de skal komme tilbake og utføre terrorhandlinger mot Norge og andre land, overdrevet?

– Vi må alle stå sammen og arbeide mot at det utføres terrorhandlinger her i Norge eller andre steder. PST må gjøre sin jobb, og gjør det sikkert, og vet hvem de skal holde øye med. PST må utvide synsfeltet sitt fremfor å hvile på forskere, «eksperter» og teoretikere.

Afsar går til angrep på Ahmed Akkari, den avhoppede imam, som han mener svartmaler og har gått «fra en ytterlighet til en annen».

Men med sine dumme uttalelser har Afsar forspilt sin troverdighet. Han har ikke kapital nok til å diskreditere Akkari.

Afsar mener at alle som sier noe negativt om islam får oppslag i mediene.

– Den type svartmaling av det muslimske miljøet som Akkari kommer med, tar vi avstand fra. Det er en så banal og forenklet fremstilling at det nesten ikke er verd å kommentere. Men det er selvfølgelig enkelt å få innpass i mediene når man angriper det muslimske miljøet og islam.

Men dette er et gammelt og i dag utslitt kort. Igjen forstår ikke Afsar at han river ned tillit til seg selv og egen gruppe, i stedet for å bygge den opp. Når han i neste øyeblikk snakker om at Rådet har dialog med jihadistene får man følelse av at avradikaliseringen ikke skjer på premisser som er identiske med verdiene i det norske samfunn.

Afsars problem er at offentligheten har beveget seg. Den er mer opplyst og mer kritisk. Derfor går det ikke an å servere gamle plattheter. Når han gjør det – når han beskriver karikaturstriden som noe uskyldig, begynner man å lure på hvor han egentlig står, om han ikke egentlig sier at «de» ville gjort det samme om igjen, mobilisert mot det samfunn man bor i. Det Afsar gjør er å si at muslimene ikke er en del av samfunnet rundt seg, at de har andre interesser. Men er det i deres interesse å ha en slik talsmann?

 

– Det at muslimer har uttrykt sin misnøye mot negative karikaturer av personligheter i islam, kan ikke sammenlignes med det å motarbeide Danmark eller et annet land.  I Norge bor det ca. 110 000 muslimer. Mener man at 110 000 mennesker motarbeider et samfunn som tredje og fjerde generasjon muslimer vokser opp i, mennesker som kommer fra krigsherjede land for å få fred, at de kommer for å skape konflikt her? Det er merkelig at en person som har vært aktiv i det muslimske miljøet, mener at muslimer motarbeider vestlige verdier.

Man kan ikke fri seg fra følelsen av at Afsar forsvarer ummahen, det muslimske fellesskap, og at det også omfatter islamister.

Påtroppende Ap-leder Jonas Gahr Støre viste noe av samme holdning under Fritt Ords møte med Ahmed Akkari forrige fredag. Han tok avstand fra at storsamfunnet skulle blande seg inn i en reform av religionen, samtidig som han forsvarte muslimers rett til å føle seg krenket. Han ville forsvare pressefriheten, men forbeholde seg retten til å kritsere støtende innhold, som karikaturene.

Dermed har han lagt premissene for at neste karikaturkrise kommer til å utspille seg på akkurat samme måte.

Afsars uttalelser viser fallhøyden ved en slik politikk.

 

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/De-dere-skriver-om_-som-omtales-som-ekstremister-i-mediene_-snakker-vi-med-7554353.html#.U2SVKMdsblk