Nytt

Aftenposten forsøker på lederplass å ta et oppgjør med Islamsk Råd Norge, men klarer det ikke. Aftenposten deler de liberale premissene som lå til grunn for Rådets opprettelse, og forstår ikke at Rådet tolker dem på en helt annen måte.

Slik ser verden ut sett fra Harald Stanghelles kontor:

Målet ved opprettelsen av rådet i 1993 var å bidra til å bygge opp en norsk-muslimsk identitet, ivareta medlemsorganisasjonenes interesser, fremme samhørighet muslimer imellom og stå for dialog med storsamfunnet.

Lars Akerhaug supplerte med et annet perspektiv da han gjestet Document 22. februar: Noen av Norges mest liberale stemmer var med på å grunnlegge en interesseorganisasjon sammen med konservative muslimske representanter. Et paradoks, påpekte Akerhaug.

Men «tragedien» er at de liberale og venstreorienterte aldri har villet innse hvem de er i kompaniskap med. Når islamistene bryter ut og viser sine sanne farver, blir de støtt og fornærmet. Det var ikke slik det skulle være! Hadde vi ikke en avtale? spør Aftenposten indignert.

Man kunne svart: Utakk er verdens lønn.

I et større bilde har hele det offisielle Norge inngått en tilsvarende avtale med islam, og den kommer til å ende akkurat slik Islamsk Råd har oppført seg. Det handler ikke om en halv million på feil premisser. Det handler om noe langt mer.

Derfor utløser reportasjene til Anders Magnus fra østkanten ramaskrik: I offentlig styre og stell ønsker man ikke å høre hva som foregår. Mottoet er: Let sleeping dogs lie. Selv når hunden biter deg i beinet, vifter de det vekk.

Men denne see-no-evil holdningen gjør en sårbar: Reportasjen i Aftenposten om fight club-oppgjør mellom ungdom i Oslo skremmer folk. Det samsvarer med historier man hører om en forråelse som er hinsides det vi er vant til.

Undertegnede krysset igår ettermiddag hjørnet Fredriksgate/Karl Johan, der det er et trafikklys. Jeg er påpasselig med om det er grønn mann. I det jeg er nesten over kommer en varebil mot meg i stor fart og må bråbremse. Han tuter iltert. Jeg synes oppførselen er helt på trynet: I gangfelt med lys er det fotgjengere som har retten på sin side. Jeg gir ham fingeren, uten å se hvem det er.

Jeg fortsetter å gå mot Nationaltheatret stasjon. Bak meg hører jeg hvinet av bremser som tråkkes hardt i. Det aner meg hva som kommer. Jeg hører sjåføren hoppe ut og smelle med døren. Han tar meg igjen, river meg i jakkekraven og skriker: – Du gikk på rødt lys! Han er i tredveårene, sterk, øynene lyser av sinne. -Nei, det gjorde jeg ikke, svarer jeg. Han går tett på og tar tak i brystet mitt. Jeg sier rolig: -Du rører meg ikke! Det er midt på Karl Johan i ettermiddagsrushet. Han slipper. Skriker: -Horeunge! og går.

Nærmere signalement trengs ikke. Det er bare én gruppe menn som oppfører seg sånn og skriker «horeunge» til en voksen mann. Jeg tenker på hvilke sjanse myke norske gutter har overfor en slik aggresjon. Et uoverveid ord og utfallet kunne blitt et helt annet. Nordmenn og andre med en normal oppførsel har lært seg til å se an situasjoner og trekker seg unna. Men det hender at tilfeldigheter vil det annerledes.

Alle foreldre kjenner på uroen over at deres barn skal havne ut for slike personer. Mediene er helt tause om denne risikoen. Derfor mister publikum tilliten. Når også politiledere deltar i et politisk skuespill for å dekke over økt vold, blir folk opprådd og fortvilet. Hvor skal man gå med sin bekymring? Hvem skal ta vare på lov og orden i sin mest grunnleggende forstand?

Sylvi Listhaug er populær fordi folk stoler på at hun forstår hva det handler om. Når mediene angriper og sviner henne til, sier det alt om hvem de selv er.

En ting er å konfrontere en bølle på gaten. Men mediene tør ikke en gang konfrontere bøller de møter på skjermen.

Mehtab Afsar oppfører seg som en bølle. Han får en halv million fra den norske stat og ansetter en person med en ideologi som er beslektet med IS. Han møter kritikken med å kyle prinsippet om «diskriminering» i ansiktet på regjering og medier. De spiser fornærmelsen i seg.

De tør ikke arrestere ham. De synes han oppfører seg dårlig, mangler stil. De nekter å sette ham på plass.

Når Aftenposten skal begrunne hvorfor Islamsk Råd kanskje bør miste støtten får de til å høres ut som ros:

Rådet har sjelden vært redd for kontroverser, samtidig som de heller ikke har veket unna bekymringsfulle tendenser i egne rekker. I løpet av deres første virkeår bidro de eksempelvis både til å sette rusproblemer i muslimske miljøer på dagsorden samtidig som de frontet krav om kjønnsdelt svømmeundervisning.

Rådet har altså vært modig som har vært uklar på om de tar avstand fra drap på homofile, og sympati med drap på islam-kritikere? Det har ikke «veket unna bekymringsfulle tendenser i egne rekker» – er Aftenpostens omskriving av at Rådet i en lang rekke saker har støttet vold. Aftenposten gjør islamismen til en dyd, og deri ligger problemet.

Det har vært mange «avsløringer» og advarseler underveis: Da Theo van Gogh ble drept 4. november 2004, nektet talsmannen for IRN, lege Zahid Mukhtar, å ta avstand. Programleder i Dagsnytt 18, Hans-Wilhelm Steinfeld tok det nærmest som en selvfølge at han tok avstand, men svaret uteble. Det ble en laang pause, og Steinfeld trodde ikke sine egne ører og måtte si: – Vil du ikke ta avstand fra et politisk drap?

Nei, det ville ikke Mukhtar. Han fikk seg ikke til å presse frem ordene. Det samme gjentok seg på «Holmgang». Det var ikke mulig for ham. Det stakk dypt.

Aftenposten vet, men vil ikke vite:

Senere har de forsvart muslimske foreldres rett til barnebortføring i den såkalte Nadia-saken, og hatt et vedvarende uavklart standpunkt når det gjelder dødsstraff for homofili. Også selvmordsbombing er blitt forsvart av rådsmedlemmer.

Man fikk nye folk inn i ledelsen, Senaid Koblica og Shoaib Sultan, som var mer villige til «dialog».

Rådet opplevde også da kontroverser, men inngikk blant annet flere felleserklæringer med representanter for kristne kirkesamfunn. Spesielt viktig var erklæringen om individets trosfrihet og rett til å skifte religion.

Men Akerhaug kunne fortelle at når han spurte imamer om de kjente til erklæringen, var de helt blanke. Den er et papirvedtak.

Fra første stund ble det klart at med Mehtab Afsar fikk Rådet en leder som både i sak og person var ytterliggående. Likevel velger Aftenposten å kalle ham defensiv.

Etter at Mehtab Afsar overtok som generalsekretær i 2011 har IRN inntatt en mer både opposisjonell og defensiv rolle i offentligheten

Hvis Afsar er defensiv, hva er da offensiv?

Vilde Blix Husby i Vårt Land hadde en bred profil på ham etter at han føyset ved Erna Solberg i Dagsnytt Atten: Den etterlot ikke tvil om at Afsar er aggressiv og skaper frykt rundt seg. Men liberale ønsker alltid å tro på julenissen:

Sett fra den liberale offentlighetens ståsted, var førsteinntrykket av Afsar lovende. Han ble presentert under tittelen «Rocka talsperson» i Morgenbladet. Avisen kunne fortelle at Islamsk Råds nye sjef feiret jul og mente homofile fikk ha legning og valg i fred. Den tidligere SV-politikeren og Cricketforbundspresidenten hadde langt hår og lot seg fotografere med gitar

SV’er altså. Det har ikke kommet frem. Afsar har ideologien og oppførselen: Han har bagatellisert fremmedkrigerne som slutter seg til IS.

– Afsar har en så aggressiv måte å være på at jeg har unngått å gå på arrangementer han er på fordi det er så ubehagelig. Organisasjonen min, Just Unity, som jobber med antiradikaliseringsarbeid, har opplevd å bli aktivt motarbeidet av ham. Jeg vet om flere enkeltpersoner som har opplevd det samme. Det er en del offentlige stemmer man ikke hører fra lenger, som har måttet velge mellom å være en del av offentligheten eller en del av moskeen.

For den som vil se avtegner det seg et tydelig mønster.

En hvilken som helst annen leder med et slikt skussmål som Afsar, ville fått en helt annen behandling av pressen:

Kritiske røster i det muslimske miljøet mener Afsar blir sittende og holde på makten «for maktens egen skyld». Blant Vårt Lands kilder som ikke tør eller ønsker å uttale seg i offentligheten sitter også beskyldningene løst. Én kilde hevder at generalforsamlingen som vedtok å gjøre Afsars åremål om til fast stilling, ble «kuppet». Flere andre mener at han setter moskeer opp mot hverandre etter en «splitt og hersk-metode», og strategisk bygger allianser og konstruerer konflikter i jakt på egne lagspillere. De kaller han kontrollsyk og mener han gjør alt han kan for å holde på makten, men at han ikke er i stand til å utføre jobben sin skikkelig. Ifølge kritikerne kom Afsar ikke forberedt på møter, leverte ikke viktige rapporter og frister innen tiden og fremsto uinteressert i å drive dialogarbeid med andre trossamfunn – en av rådets viktige bærebjelker. Rådet skal ha mottatt klager fra samarbeidspartnere på grunn av Afsar.

Få liker å stå frem med kritikk i den norske konsensus-andedammen. Sven Thore Kloster var rådgiver for Mellomkirkelig Råd og møtte Afsar i Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn (STL). Han sier at Rådet på den ene siden har det norske samfunnets forventninger, på den andrre strømninger i den muslimske verden.

Han uttaler seg meget diplomatisk, men budskapet er ikke til å ta feil av:

… ledelsen der har blitt mer og mer begrenset i sitt handlingsrom og hva de sier de som ledelse kan gjøre, sier Kloster.

Endringene har skjedd i takt med økte spenninger i den muslimske verden, mener han.

Rådet er m.a.o. blitt radikalisert. Det lytter mer til sine egne enn til «dialog»-partnerne.  Men det Aftenposten og myndighetene er sjokkert over er at Afsar ikke en gang forsøker å late som.

Det er det som sjokkerer dem. Derfor klynker de.

Bøllen i trafikken og bøllen i Islamsk Råd Norge, de har noe til felles.

Norske myndigheter og mediene trodde de hadde en avtale om at man skulle late som.

Spilleregler kalles det.

Men bøllene behandler dem som suckers.

Dermed blir «spilleregler» blår i øynene på vanlige mennesker.

Inntil bøllen på toppen ikke gidder spille med.

Hvem skal Aftenposten og myndighetene rope på?

Hvem skal beskytte dem? Hvem skal beskytte fotgjengeren, eleven, fotballgutten, jenta på byen?

 

Mest lest

Den franske tragedie

Folkesjela