Nytt

Abid Raja forkynte med stentorrøst at mandagens demonstrasjon i Oslo mot ekstremisme var historisk. Han gjenbrukte 90-tallets slagord: «Ingen rasister i våre gater» ble til «ingen ekstremister i våre gater». Slik folk en gang snudde ryggen til Arne Myrdal skulle de nå – muslimer og ikke-muslimer – sammen snu ryggen til ekstremistene i ISIS.

IMG_8110

Mediene som hadde fungert som innpiskere i flere dager, oppga 5.000 deltakere. Det var neppe fler enn 3.000 hvis man skulle bedømme ut fra mengden foran Stortinget.

Eller var det kanskje ekstremister generelt? Flere talere var inne på det. En av dem var Aps nye leder, Jonas Gahr Støre, som sa det var urimelig å forvente at norske muslimer skulle ha noe ansvar for hva muslimske ekstremister foretok seg rundt om i verden, på samme måte han som kristen ikke kunne være ansvarlig for hva kristne ekstremister foretok seg. Dette kortet har Gahr Støre spilt før. Man undres på hvilke kristne grupperinger – i ISIS’ tilfelle snakker vi om en hær – som utfører bestialske handlinger basert på en tolkning av Bibelen.

Gahr Støre drev publikumsfrieri. Han glemte for øvrig bekvemt at en norsk minoritet blir utsatt for nettopp denne «ansvarliggjøring», nemlig norske jøder. De blir holdt ansvarlige for hva Israel gjør.

Men å ta opp noe slikt ville vært en partyspoiler. Her skulle det markeres enighet. Det ble en enighet mer og mer på islamske premisser.

Det kjentes underlig. Foran Stortinget var det mest norske å se. Likevel ble talerne mer og mer islamske i innhold. Hvordan ville det vært å stå der hvis fremmøtet hadde vært overveiende muslimsk?

Leder for Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar, har ved flere anledninger vist at han ikke er spesielt moderat. Heller ikke i synet på jihadistene. Også det han sa foran Stortinget skurret. Afsar minnet om demonstrasjonen på samme sted for to år siden. Januar 2012, i isnende sne sto 15 islamister og ba og protesterte mot norsk deltakelse i krigen i Afghanistan. Noen i miljøet hadde laget en video som truet Stoltenberg, Gahr Støre og kongehuset. Afsar sa dette var helt uakseptabelt. Men han sa grunnen til demonstrasjonen, krigen i Afghanistan, var helt legitim. Dette var en på-kanten-uttalelse. Jihadistene rettferdiggjorde drap på norske soldater. Var dette en legitim «sak»? Eller var det krigen mot Taliban generelt som var illegitim?

Afsar sa at Islamsk Råd Norge holdt døren åpen for jihadistene og snakket med dem. Dialogen må fortsette. Man må ikke gi dem opp. – Vi kan ikke vende dem ryggen, sa Afsar. Men var det ikke akkurat det man sa i Brumundalen på 90-tallet? Det gjelder altså ikke likevel. Lignende toner har kommet fra Hadia Tajik. Hun vil ikke slå hånden av de hjemkomne krigerne eller innskrenke deres ytringsfrihet. Det er altså snakk om en annen standard enn den man møtte høyreekstreme med. Dette legger folk selvsagt merke til.

Afsar vendte blikket mot behandlingen av muslimer i Norge og leste opp fra et brev fra en muslimsk kvinne, som første dag på jobben var blitt møtt med at hun ikke passet inn på arbeidsplassen fordi hun bar hijab. Mer oppsiktsvekkende var at han trakk inn sin datter Fatima, som for to uker siden hadde tatt på seg hijab. Det var lærere som hadde sagt at hun kom til å lukte vondt. Afsar synes ikke å ha tenkt over at lærerne på Fatimas skole vil føle seg uthengt. Muslimske elever vil kunne tro at de er fiendtlig innstilt.

Slik sier en leder bare ikke offentlig.

Tonen og budskapet ble mer og mer «med islam mot ekstremismen». Den ene etter den andre ramset opp alle de gode verdiene islam sto for. Hvordan kan det likevel ha seg at muslimer rundt om i verden begår så mange grufulle handlinger? Krigen i Syria – og den større sekteriske krigen – har vart i tre år. Over 180.000 er drept.

Disse motsetningene, f.eks mellom sunnier og shiaer, var det ingen som nevnte. Heller ikke utryddelsen eller fordrivelsen av minoriteter var spesielt fremme. Leder av kurdisk kvinneforening snakket om voldtekter og opprettelsen av slavemarkeder. Men hun var den eneste.

Stedfortredende biskop i Oslo, Anne-May Grasaas, snakket som om alle var like mye forfulgt. Dermed kunne alle stå sammen. Men noen forfølger og fordriver, og det er ikke bare ISIS, det er et mye større fenomen. Det berørte ikke stedfortrederen. Men hun fikk avlevert en setning om all den skade Norge har gjort ved sin politikk i Midtøsten. Det kan bare være politikken overfor Israel hun hadde i tankene, for ellers er Norge nærmest ikke-eksisterende.

Flere nevnte at hvis man var mot ekstremisme måtte man også være mot terroren i Gaza. Ikke Hamas’, men Israels. En av dem var Basim Ghozlan, som har marsjert foran mang en demonstrasjon til den israelske ambassade. Han fordømte ISIS, men sa samtidig at grunnen til ekstremisme er okkupasjon og undertrykkelsen. Slik la han inn stikkord som var som «cue». I denne kontekst betød det USAs politikk i Midtøsten og støtte til Israel.

Islamister har i kompaniskap med den radikale (Mads Gilbert) og moderate venstrefløyen (Arbeiderpartiet og langt inn i den borgerlige leir) greid å definere norsk solidaritet som motstand mot Israel. Sympatien med palestinerne benekter både Hamas’ metoder og målsetninger. Slektskapet mellom ISIS og Hamas er tabu.

Slik låses debatten inn og går ingen steder. I stedet inntrer islamisering av det offentlige rom.

Det legger en skygge over et arrangement som i utgangspunkt kunne fungert.

Antisemittisme har i sommer for første gang dukket opp som lim – integreringslim – mellom muslimer og det politisk korrekte establishment over hele Europa. Jøder spør for første gang om de har en fremtid i det nye Europa. Det indikerer at trusselen ikke bare kommer fra ISIS. Den kommer også fra en del av de som sto på talerstolen foran Stortinget.

På podet satt samtlige partilederere sammen med imamer og prominente muslimske politikere som Yusuf Gilani, Hadia Tajik og Abid Raja. Talerne snakket om et enestående samhold og fellesskap. Men møtet kunne også oppfattes som et konkordat, der muslimer fikk definere hva som er problemet og hva det er lov å si. ISIS defineres ut, og det er ikke lov å leve fullt ut som muslim i Norge. Slik blir summen et krav om enda større toleranse.

En av de unge muslimene som tok initiativet til marsjen besteg talerstolen og åpnet med et rungende «salaam aleikum». Da hadde mange sitert Koran-vers og uttalte velsignelsen over profeten hver gang hans navn ble nevnt. Så også Raja. Han siterte vers han hadde lært på Koran-skole som barn. Man forsto hensikten var å bevise hvor fredelig islam er. Men den som følger med vil huske at den samme Raja for ikke altfor lenge siden skrev en kronikk i Aftenposten der han fortalte hvordan han som barn ble lært opp til å hate jøder og ikke-muslimer.

Hvor var disse erfaringene i Rajas tale? Det var mye som ikke stemte.

At noen ønsket å gi et bestemt bilde var klart. Men overtydeligheten i budskapet skurret. Fakta snakker høyere.

Da statsminister Erna Solberg avsluttet, åpnet hun med å si at hun aldri hadde tvilt på at norsk muslimsk ungdom var mot ekstremisme. Demonstrasjonen var bare en bekreftelse på dette. Vel, utviklingen viser litt andre tendenser. Det var relativt glissent mellom unge muslimer på Eidsvolls plass.

Muslimene liker åpenbart ikke å drive selvkritikk, men hvordan skal de redde religionen sin uten å ta et ubehagelig oppgjør? Akkurat dette kunne talere som Solberg hjulpet dem med. Det går an å bruke både kristendommen og norsk historie som eksempel. Se, det hører man svært sjelden.

I stedet avsluttet Solberg med et hadith-vers. Det var sikkert velment. Men det kunne ikke annet enn etterlate inntrykk av at statsministeren aksepterer at islam er den beste vaksine mot ekstrem islam.

Man står tilbake med en følelse av uvirkelighet. Er det dette som skal redde oss?

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også