Kommentar

Et massivt oppbud – seks statsråder med Erna Solberg i spissen – markerte hvor stor vekt regjeringen legger på Handlingsplan mot radikalisering og volddelig ekstremisme, som ble presentert på pressekonferanse på Politihøgskolen i Oslo tirsdag.

Ett trekk var slående: Under hele seansen handlet «radikalisering» kun om muslimer, selv om ordet aldri ble brukt. Man snakket om «fremmedkrigere» og «Syria-farere».

Som tilhører ventet man bare på at noen i salen – godt besøk i stort auditorium – skulle etterlyse noe om høyreekstreme. Det skjedde ikke.

Det er bemerkelsesverdig. Etter et EU-valg der det nye høyre fikk 25-30 % av stemmene, og hvor faktisk også vaskeekte høyreekstreme og nynazister kom inn i EU-parlamentet, skulle man ta det for gitt at man ville nevne faren fra høyre.

Det skjedde ikke. Oppmerksomheten var kun rettet mot radikalisering, forstått som muslimer.

Det blir mange doble budskaper av slikt.

Mange muslimer vil mene at dette er en del av problemet: stigmatisering og enøydhet.

Andre vil heve øyenbrynet over at regjeringen samtidig som den blinker ut «fremmedkrigerne», unnlater å adressere fenomenet islamisme og radikal islam. Hva er dens røtter? Hvordan spres den?

Åsne Seierstad stilte et høyst betimelig spørsmål da hun etterlyste ordet «moske» i planen. Det er jo i miljøene rundt bestemte moskeer at unge blir radikalisert, supplerte hun. Hun fikk et svevende svar fra justisminister Anders Anundsen om at dette var et «samarbeid som var ganske utviklet allerede» og statsministeren supplerte med at kontaktutvalget for livssynsorganisasjoner ville fortsette dialogen.

Her gikk man som katten rundt grøten og alle som vet noe om problemet vil med en gang oppfatte svakheten. Også moskeene.

Samtidig vil regjeringen gi myndighetene videre fullmakter til å håndtere Syria-farerne. Anundsen opplyste at regjeringen vil strafferegulere privates deltakelse i væpnet konflikt. Det kan m.a.o. bli forbudt å delta i jihad i utlandet. Slik vil alle unge radikale muslimer lese hans ord. Anundsen sa regjeringen videre vil utvide grunnlaget for å utvise personer. Et slikt lovforslag vil bli sendt ut på høring.

Den restriktive linjen m.a.o: Andre land, deriblant Storbritannia, har fratatt Syria-farere statsborgerskapet. Et slikt forslag ville utvilsomt møte sterk motstand i Norge.

Flertallet av tiltakene lå i den myke enden, hvor til syvende og sist det er alles ansvar å bidra til et samfunn der alle føler seg hjemme, slik statsminister Solberg formulerte det. At noen kanskje har mostridende syn på hvordan samfunnet bør organiseres, unngikk hun å nevne.

Det er problemets kjerne: noen har helt andre oppfatninger av grenser for toleranse, noen er mot likestilling for kvinner, homofiles rettigheter, respekt for andres meninger. Noen er mot skillet mellom det religiøse og det sekulære, og noen ønsker sogar å utviske dette skillet med vold.

Hvor skal man trekke grensen? Én grense går utvilsomt ved vold. Men det finnes et stort omland som har forståelse for væpnet jihad, i det minste i Syria, og benekter at Syria-farerne utgjør noen trussel mot Norge. De føler kritikken av jihadistene som et angrep på seg selv. Det er ikke lenge siden leder av Islamsk Råd, Mehtab Afsar, sammenlignet jihad i Syria med førstegangstjeneste i Norge.

Noen vil unnskylde dette som utslag av dumhet, men også dumhet har sine årsaker. Afsar opplever angrepene på Syria-farerne som et angrep på islam og muslimer, og det er denne identifisering som gjør myndighetenes oppgave så vanskelig. De skal samarbeide med noen som er en del av problemet.

Det kan man velge å lukke øynene for. Men da er det tvilsomt om arbeidet blir særlig vellykket.

 

Handlingsplanen kan lastes ned her.