Kommentar

Da Arbeiderpartiets daværende partisekretær Martin Kolberg seks måneder før valget i 2009 manet til kamp mot radikal islam, uttalte Thorbjørn Jagland, Kolbergs partifelle og dengang stortingspresident, følgende:

Det finnes ikke noen trussel fra islam i Norge, men det er fullt mulig å oppkonstruere en trussel.

Når det i dag tilsynelatende er bred enighet om at det foreligger et trusselbilde hvori inngår radikale islamister med dragning mot det voldelige, så kan man lure på om Jagland fortsatt mener han hadde rett i 2009, eller om det trusselbildet som i mellomtiden har avtegnet seg, er noe som er oppkonstruert — formodentlig av andre enn de radikale islamistene selv.

Dette kan kanskje synes som flisespikkeri, men hensikten er å belyse en moralsk problemstilling: Hvem har ansvaret for at noen radikaliseres?

Skal man forstå det slik at det er samfunnets skyld at det som i utgangspunktet er søte og fredelige muslimer, tar steget over i de radikales rekker, blant annet fordi det er blitt rettet ramsalt kritikk mot muslimsk doktrine eller muslimske særkrav?

Er det ikke i så fall litt betenkelig at man må unnlate å ta til orde mot kritikkverdige forhold for ikke å bidra til «oppkonstrueringen»? Det betyr med andre ord at islams nærvær i Norge har selvsensur som en av forutsetningene for å bevare den trusselfrie samfunnsfreden.

Kanskje skal det forstås dithen at kritikk må fremføres med en viss eleganse for ikke å destabilisere samfunnsfreden. Men betyr ikke det i så fall at det legges nokså udemokratiske kompetansekrav på enhver som skal ytre seg? Og har vi ikke en grunnlovsbestemmelse som beskytter frimodige ytringer? Loven gjelder fortsatt for alle borgere, eller hva?

Om vi holder fast ved antagelsen om at radikalisering er noe som oppkonstrueres av andre enn den radikaliserte, blir neste spørsmål: Gjelder det bare radikalisering av muslimer, eller radikalisering i sin alminnelighet?

Vi må vel anta at det ikke er noe kulturelt eller genetisk hos muslimer som tilsier at de radikaliseres lettere av sine omgivelser enn andre? For i så fall måtte vel antall muslimer i ikke-muslimske samfunn holdes under streng kontroll av sikkerhetshensyn, da det neppe er noe alternativ bare å underkaste seg.

For Jagland og likesinnede er trolig den eneste akseptable muligheten under antagelsen om oppkonstruert radikalisering, at dette kan ramme andre enn muslimer.

Og da er vi snublende nær et skrekkelig ubehagelig spørsmål: Blir høyreekstreme også radikalisert av sine omgivelser? Ble Anders Behring Breivik, angivelig en tilregnelig eksponent for bestemte politiske ideer, radikalisert av sine omgivelser? Skjedde det i så fall på lignende vis som med radikale islamister, altså gjennom kritikk av ideer han stod for? Var kritikken så urimelig at han ikke så noen annen utvei enn å ta livet av et størst mulig antall kritikere? Det lyder ikke som noen fristende konklusjon.

Muligheten gjenstår selvsagt for at han ble radikalisert av «flokken», en mulighet som pussig nok ikke nevnes f.eks. når radikaliseringen er i tråd med Koranen og finner sted i en moské (det er derimot radikalt å peke på denne muligheten). Men da måtte vel «flokken» bestå av andre allerede radikaliserte personer med lignende ideer, eksempelvis om fødselsfabrikker, som i sin tid også ble radikalisert av sine omgivelser?

Det betyr at disse omgivelsene ikke kan være verdens beste samfunn, hvor kjærligheten strømmer i gatene, eller hvordan det nå var. Var det ikke et slikt land Arbeiderpartiet hadde formet likevel? Det er med andre ord mye å ta fatt på. Har muslimer rett til omgivelser som ikke radikaliserer dem? I så fall må potensielle høyreekstreme innrømmes samme rett, hvem de nå enn er. Hvis ikke er det forskjellsbehandling mellom likeverdige borgere.

Og hvis du synes det høres absurd ut, så er det kanskje fordi det er konsekvensen av Thorbjørn Jaglands politiske tenkning — eller manglende sådanne.

Les også

-
-
-
-
-