Nytt

PST-sjef Benedicte Bjørnland tegnet et dystert bilde under fremleggingen av den årlige trusselvurderingen tirsdag. Trusselen kommer fra islamistiske miljøer. PST kjenner til at 50 mennesker har reist til Syria, hvor de hovedsakelig slutter seg til radikale grupper som Nusra og ISIL/ISIS.

50 er mange, og de er rekruttert/mobilisert på kort tid. Samme utvikling skjer man i Danmark og Sverige. Bekymringen knytter seg til hva som skjer når de kommer hjem. Det er unge mennesker som er lettpåvirkelige. De vil oppleve ekstrem brutalitet/vold samtidig som de får opplæring i våpenbruk. Det er kunnskap de tar med seg hjem. PST-sjefen sa miljøene dermed får en operativ evne som de ikke hadde før.

Hun presiserte at bare et mindretall ender opp som terrorister hjemme, statistisk sett, men denne statistikken refererer nødvendigvis til hva som har skjedd, ikke hva som kan skje. Vesten har ikke opplevd noe lignende før. Det kan sammenlignes med de frivillige som dro fra den muslimske verden for å kjempe som mujahedin i Afghanistan mot Sovjetunionen på 80-tallet. Da krigen var slutt dro disse hjem. De ble kalt afghantsi i landene de kom tilbake til, og de utgjorde kjernen i radikale miljøer i land som Libya, Algerie, Egypt, Saudi-Arabia, Jordan og representerte et konstant uromoment. Ikke minst spilte de en rolle i den blodige borgerkrigen i Algerie på 90-tallet som kostet et sted mellom 100.000 og 200.000 livet.

Bare tanken på at et stort antall kamperfarne ideologisk overbeviste unge menn skal vende tilbake til Europa er nok til å frata både sikkerhetstjenester og politikere nattesøvnen. De utgjør konkrete uoverstigelige problemer, som: Hvordan skygge og overvåke så mange? PST har ikke ressurser til å følge et så stort antall. Man kan benytte elektronisk overvåking, men den er ikke sikker. Særlig ikke når objektene har lært å unngå å etterlate for mange spor.

Bjørnland nevnte at visse miljøer nå bruker krypterte nettverk, og man vurderer om PST og andre tjenester skal få adgang til å lese dem.

Bjørnland/PST er redd kamperfaringene i Syria gjør at deltakerne endrer syn på det å gjennomføre aksjoner hjemme. PST tror også at de kan bli pålagt av ledere i Syria å gjennomføre aksjoner i Europa. Siden mange er konvertitter og de fleste har europeiske pass kan de reise ubemerket ut og inn.

– Selv om vi antar at 50 har vært involvert i Syria, så er det flere som vi har i kikkerten, sa Bjørnland. At PST har dem i kikkerten betyr at de har beveget seg over fra en fase hvor de kun har radikale meninger, til en fase hvor de kan tenkes å handle.

PST har nemlig ikke lov å overvåke mennesker bare på grunnlag av politisk overbevisning eller tro.

– Det er kun samfunnets farligste fiender vi skal overvåke, sa Bjørnland.

– Vår oppgave og mandat gir ikke rom for å overvåke mennesker i det større rommet. Det er det private og offentlige instanser og NGO’er som må gjøre. Her skorter det mye. Samfunnet har et stort etterslep. Vi får mennesker på radaren som ikke er fanget opp, sa Bjørnland.

På høyresiden var det enkeltpersoner som kunne utgjøre en trussel. Men forsøk på organisering har vært lite vellykket.

Bjørnland konstaterte at det skjer en polarisering i samfunnet, og at polarisering er blitt en «drivkraft i samfunnet». Hun utdypet ikke hva hun mente med dette. Her kan PST gå over til å politisere noe som er fakta om sosiale endringer som vil måtte innebære konflikt og motsetninger. Det er vel ikke slik at PST skal oppkaste seg til dommere over f.eks temperaturen i samfunnsdebatten?

PST beveger seg over i et grenseområde hvor de mener noe om samfunnsutviklingen.

Bjørnland sa at voldsaksjoner fra islamister vil kunne trigge reaksjoner fra høyresiden, hun mente kanskje voldsaksjoner, eller også andre typer? Også andre typer aksjoner vil kunne være uttrykk for polarisering. Mener PST noe om disse også? Her var PST-sjefen i et vanskelig terreng.

Det gjaldt enda mer da hun sa at selv små hendelser kan få uant innvirkning på trusselbildet. Bjørndal ga ingen eksempler. Hva mener PST? Er det av typen karikaturtegninger? Er PST da for at slike uttrykk bør sensureres for å avverge potensielle motreaksjoner? Det er lett å tenke i slike baner. I Stortinget ligger forslag til revisjon av grunnloven som innebærer adgang til forhåndssensur.

En usikkerhetsfaktor er ustabile personer som tiltrekkes av «miljøer» med spesielle agendaer. Hvordan fange dem opp? Noen fremsetter ubehagelige meldinger og trusler mot myndighetespersoner. PST tror folk i posisjoner må regne med mer av denslags.

For å gi et inntrykk av hvordan radikaliseringen har skutt fart: Bjørnland refererte til hva PST sa i trusselvurderingen i 2007:  – I 2007 skrev vi at de radikaliserte var blitt radikalisert før de kom til Norge, men at det ikke var noe tegn til at det skjedde her.

Nå har radikaliseringen nærmest eksplodert på hjemmebane, får man inntrykk av.

– Dette er en utvikling vi har advart mot i flere år, sa Bjørnland. Men har PST egentlig gjort det?

Bjørnland sa radikaliseringen skjer i overgangen fra barn til ungdom, fra ungdom til voksen, fra skole til arbeidsliv.

– Men det er ikke vår jobb å beskjeftige oss med enkeltpersoner på basis av overbevisning eller tro.

– PSTs virksomhet skal rettes  mot samfunnets farligste fiender. Det må være oppgaven til Røde Kors og andre NGO’er å gjøre den jobben.

– I dag er vi på etterskudd . Det trengs et taktskifte, sa Bjørnland om radikaliseringen som skjer blant unge muslimer. Hun brukte nesten ikke ordet muslim.

Mellom linjene fremsatt hun en kritikk mot samfunnet som ikke tok denne utviklingen på alvor.

– Vi hadde ønsket oss en presis forebyggende virksomhet.

– Vi hadde ønsket oss mer forskning på hva som virker, sa Bjørnland.

Senere, under spørsmålsrunden, gjentok PST-sjefen:

– Det øvrige samfunnet nå være seg sitt ansvar bevisst.

Men hva er det som er utillatelig overbevisning, og når og hvordan skal samfunnet gripe inn? Dette synes ikke hverken PST eller samfunnet ellers å ha noe svar på. I stedet går man som katten rundt grøten.

Om behandlingen av de hjemvendte sa Bjørnland at de foretar en vurdering av vedkommende. Hvis han bedømmes til ikke å utgjøre noen fare blir han forsøkt loset tilbake til samfunnet, eller «rutet» var uttrykket hun brukte. Hva denne rutingen består i og hvordan den kvalitetssikres kom hun ikke inn på.

En journalist spurte hun kunne si noe om konsekvensene av den råskapen Syria-farerne blir vitne til eller deltar i.

– Spørsmålet går i helsesporet, svarte Bjørnland. Det var nok ikke det journalisten fra BT/Stavanger Aftenblad mente. Det hørtes heller ut som han ville vite hva disse erfaringene gjør med menneskene og hva det vil få å si når de vender hjem.

Det er det spørsmålet vi gjerne skulle hatt svar på, men som få vil gi høyt.