Kommentar

Det er ti år siden verdens mest effektive folkemord begynte. På 100 dager drepte hutu-ekstremistene 800.000 tutsier og hutuer som forsvarte sine naboer. BBCs Fergal Keane har i to Panorma-programmer tatt for seg folkemordet. Det er vanskelig å forstå at noen har nerver til å arbeide under slike forhold.

Det første programmet i Panorama-seriene ble sendt forrige lørdag. Det var tatt opp under folkemrodet. Keane reiste rundt og dokumenterte folkemordet mens det skjedde. Idag beskrev han de overlevendes skjebne, barna som overlevde i Narabuye, en kirke der 1.000 mennesker ble drept. Lille Valentine satt med avhogd hånd i den første filmen, ingen trodde hun skulle overleve. Men det gjorde hun, og noen andre barn. De lå under likene i mange dager. Det var Rwandas Patriotiske Front som reddet tutsiene fra utslettelse. Hadde ikke de rykket så fort frem, hadde alle blitt utryddet. Det tenker vi ikke på.

Vesten snudde ryggen til dette folkemordet. Jeg husker det meget godt: Dagsrevyen viste bilder av elvene som var fulle av lik, mens det skjedde. FN-ambassadør Madeleine Albright sørget for at FN-kontigenten ble skåret ned, slik at den var helt ute av stand til å forsvare tutsier.

Da Vesten endelig grep inn var det for å hjelpe hutuene som hadde flyktet til Kongo og Tanzania. I leirene tok morderne ledelsen og holdt justis. Fiona Ferry fra Leger uten grenser sier at FN og verdenssamfunnet brukte 1 milliard dollar på hutuene, mens tutsiene som skulle gjenreise et ødelagt Rwanda fikk svært lite.

I filmen ser vi FNs daværende generalsekretær Boutros Boutros Ghali som ble presset til å besøke Narabuye, kirken med alle likene, som var bevart som et memorial. Han kom med en hel skokk av assistenter og livvakter med maskingenværer, var der i 18 minutter og sa til de fremmøtte at FN følte med dem og skulle hjelpe dem.

Boutros var den som sa om Sarajevo at han kunne ramse opp et titall andre steder i verden som hadde det langt verre.

Han virker å være en arrogant overklassefyr, som egentlig ikke hadde noen medfølelse. Enda blir han brukt som talsmann for den tredje verden og de undertrykte araberne.

Kofi Annan var leder for FNs fredsbevarende operasjoner. Han har nylig uttalt at han bebreider seg selv at han ikke prøvde å gjøre mer for at FN skulle gripe inn. Det er vanskelig å forstå at man kan fortsette livet i en ansvarsfull stilling etter dette. Det mest nærliggende ville vært å gå i kloster eller lignende.

Det er USA som bærer hovedansvaret for at ingenting ble gjort. Og det skjedde på Clintons watch. Clinton har i all stillhet opplevd en liten renessanse. Hvis han fremheves, jo verre blir Bush. Referatet i Aftenposten og NRK av Richard A. Clarkes vitenmål for 911-kommisjonen er et ferskt eksempel. Begge sa at Bush ignorerte Al-Qaida, mens Clinton tok trusselen på alvor. Dette er det rene sprøyt. Enda Dagsrevyen kjører lyden av Clarke som bruker uttrykket: important, but not urgent. Det er heller ikke riktig som Nilsen skriver at Condi har vært ute etter skalpen til Clarke. Tvertom forsvarte hun ham overfor Cheney, som sa Clarke var «out of the loop», altså utenfor sirkelen som var betrodd å vite. Han var innenfor, sa Condi.

Dette er ren ønsketenkning fra to viktige medier i en viktig sak.

Rwanda er en stå stor skamplett på liberale Clinton og Albright at de burde gå med bøyde hoder resten av livet. Samantha Power er knusende i boken Problems from Hell. I en artikkel hun har i the Atlantic har hun en beskrivende historie om Clinton: Det var en bok om Rwanda, som ble skrevet i ettertid, som het: We wish to inform you that that you will be killed. Den var høyt oppe på listene. Clinton leste den og nå ble han rystet. Dette var mens han ennå var president. Han ba sine medarbeidere finne ut hvorfor ingenting ble gjort. På engelsk sier man: It takes some nerve. Dette er for mye. Det er Auschwitz om igjen: -Vi visste ingenting, sa de allierte. De som drepte sa: -Vi utførte bare ordre. Begge frikjente seg selv. Perpetrators and bystanders. Verden har ikke endret seg en døyt.

Det er den nedslående erfaringen. Neste uke sender Fergal Keane det tredje programmet: Om hvordan verden lot det skje.

NRK har 100 dager på seg til å sende programmene.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også