Kommentar

1.000 ville vært en katastrofe. Underkant av 100 er en stor ulykke. Nå må vi besinne oss. Mediene går på tomgang, og sorgarbeidet må bringes ned på et nivå som harmonerer mer med proporsjonene.

På morgenkvisten fortelles det om allmannamøter i bedrifter som Yara, hvor en ansatt var omkommet. Det virker som om man har forberedt seg på en virkelighet som ikke inntreffer. Med noen eksepsjonelle tilfeller som i Halden.

NRK sender enda flere til områdene, og har nå 22 mennesker på plass. Hva skal de fortelle om? Det er grenser for hvor lenge de greier å holde på seernes/lytternes oppmerksomhet med skrekkhistorier. Hvor mange ganger gjør det inntrykk at Kjersti Strømmen sier området i Aceh er et helvete, og ser ut som etter Hiroshima-bomben?

Nøkternhet. Nøkternhet. På P2s morgensending hadde Ingolf Håkon Teigene borgerkrigene på Sri Lanka og Aceh som tema. For n’te gang spurte man om katastrofen kunne bringe partene sammen. Da er Klassekampen langt mer oppegående som kan fortelle at det allerede er full strid om å høste æren for hjelpearbeidet.

«- Det foregår en kamp om hvem som kan sette sitt politiske stempel på hjelpen, sier professor Kristian Stokke ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

Regjeringshæren på Sri Lanka bedyrer at offentlig hjelp har kommet fram til de katastroferammede regionene nordøst på øya. Beskyldninger om at regjeringen overser tamilske ofre avfeies og karakteriseres av hæren som en del av «LTTEs propagandamaskin».

Stokke har arbeidet mye med konflikten på Sri Lanka, og karakteriserer srilankisk politikk som svært personifisert og preget av sterk populisme. Han mener at katastrofen ikke har endret betydelig på dette.

– Mange hadde trodd og håpet at når krisen er så stor som den er, så ville selv de mest kyniske, populistiske politikerne klare å komme sammen i Colombo – kanskje til og med sammen med LTTE, sier Stokke.

– Når det skal settes i verk store hjelpetiltak, så setter politikere sitt navn på det. De slår politisk mynt, selv i alvorlige kriser. «

Det er lett å elske ofre på avstand. Nå vil vi gjerne høre mer realistiske, nærgående reportasjer om lokale forhold.

Mest inntrykksfullt igår: den muslimske bonden som sa: «Gudene er sinte». Det er det menneskene til alle tider har følt når verden snus opp ned. Videre sa han: «Katastrofen er Allahs straff for korrupsjon og umoral». Journalisten antydet at det kan føre til en vekkelsesbølge i Aceh, som fra før av er i krig med sentralmakten.

Det tenkes og sies mye om Gud, mennesker og skjebne om dagen. Det er en merkelig fornemmelse å føle seg mer i pakt med tidligere leder av Islamsk Råd, Lena Larsen, enn prester og teologer.

Trond Bakkevig, kandidat til Oslo-bispedømme, sa igår at Gud er til stede også ved massegravene. Det er å banalisere Gud og sentimentalisere troen. I «Sånn er livet» var det en professor i teologi (navnet kommer senere) som snakket om at man skal ha tillit til at Gud står for det gode. Det er det som gjør at man kan søke trøst. Professoren sa ikke at Gud står bak tsunamien, men tegnet et Gudsbilde hvor Gud står for de byggende kreftene. Det er velment, og humant, men rommer intet av den «horror» som historien er full av. De moderne teologene har skjært bort Guds ansvar for historien. Inn kom Lena Larsen som formidlet noe som minnet om det gamle, kristne Guds-synet: at det er noe ufattelig, at det er noe formastelig i det hele tatt å spørre hvordan Gud kan tillate en tsunami. Mennesket er satt inn i verden og har ansvar for sitt liv, sa Larsen.

Hun må ha gjennomgått en forandring. Den gamle apologeten var ikke til å kjenne igjen. Hun åpnet med å kritisere muslimer i Norge for ikke å engasjere seg i katastrofen. Hun hadde vært i moskeen fredag og der var det innsamling, men det var en lunken holdning. Man inntar en innadvendt holdning, og er opptatt av Palestina og Irak, men det holder ikke, sa Larsen. Intervjueren Jon Erlend Leine var meget forståelsesfull: «Kanskje muslimene føler at de har lidd så mye at de ikke kan ta dette inn over seg?» var ett spørsmål. «Dere brydde dere ikke om våre lidelser i Palestina, Irak og Afghanistan, nå kommer dere løpende når dere selv er berørt, men hvorfor skal vi egasjere oss nå?» var et annet. Det er vanskelig å forstå at noen i det hele tatt kan få seg til å tenke slike tanker. Larsen lot seg ikke affisere. Hun gjentok kritikken av muslimenes passivitet.

Det er en kritikk som sagtens kan forfølges videre, og er interessant som politisk statement. Her berøres millioner av muslimer og deres trosfeller i Norge er sånn måtelig engasjert, mens de human-kristne innfødte tar det innover seg overmåte. Her er mange paradokser.

Per Egil Hegge skriver godt om hvordan man skal beskrive katastrofer som dette i dagens Aftenpost: «Beskrivelser av det ufattelige». Han vender tilbake til Andor Birkeland som dekket da dikene brast i Nederland. Det er mange år siden. Da sang man «Vår Gud han er så fast en borg». Denne gammeltestamentlige følelsen har man mistet.

Thomas Hylland Eriksen var inne på noe viktig da han trakk frem jordskjelvet i Lisboa i 1755. Det rystet Opplysningstidens filosofer. De trodde historien var en oppadstigende kurve. Voltaire ble rystet, men ikke Rosseau. Han ville bygge varslingsstasjoner, akkurat som dagens teknologer.

Det er pussig nok Kjell Magne Bondevik som viser en arrogant side i denne situasjonen. På morgenen beklaget han listerotet, høyst hypotetisk. Hvis noen var blitt lei seg over for høye tall, beklaget han hvis det kunne oppfattes slik. Bondevik later hele tiden som om tapene i Sørøst-Asia går så dypt inn på ham, men alvoret i regjeringens rot med norske ofre, ser ikke ut til å ha gått opp for hverken ham eller utenriksminister Petersen.

Klassekampen : ※ Utnytter katastrofen

Les også

-
-
-
-
-
-