Hører historier om undertrykkelse i Thailand, Malaysia, Mexico på Oslo Freedom Forum. De er deprimerende velkjente. Bare historien om oppvekst og flukt fra Nord-Korea ryster. Den er så forferdelig at man ikke har kapasitet til å ta inn noe mer den dagen.

Det er noe av problemet med Oslo Freedom Forum: historier på 11 minutter følger etter hverandre, og noen ganger blir det for mye. Man trenger tid til å fordøye, og man føler at respekten for det mennesket man har hørt på, krever at man dveler ved deres situasjon. Som regel angår det mange.

Historiene vi hører er om vold, og jeg har en følelse av at ikke bare blir verden mer voldelig, volden kryper også nærmere.

Det er den store forskjellen fra tidligere år. Verten Thor Halvorssen står på scenen og snakker om Norge som et fyrtårn og en oase. Men det er ikke lenger tilfelle. Også Norge trues  – av korrupsjon, skyggeøkonomi, store forskjeller, parallellsamfunn, segregering og islamisme og jihad.

Det er ufattelig at ikke forfølgelsen av kristne og andre minoriteter figurerer høyt på dagsorden. Skjer det ut fra en misforstått likebehandling? At vi ikke skal fremheve vår egen kultur? Men vi hører ikke ordet kristendom eller kristne på konferansen. Det kan jeg knapt huske å ha gjort. I år er det utillatelig.

Compassion fatigue

Det er grenser for hvor mye medlidenhet og empati mennesker kan føle. Et første tegn på at krisen også kommer hit er at man blir selektiv i hva man låner øre. Det er de som trues av de samme kreftene man vil høre om. De som kjemper den samme kampen. Det er solidaritet i praksis.

Utenriksminister Børge Brende holde nærmest en forelesning som innledning, og det ble veeeldig gjenerelt om menneskerettigheter. Han endte med å si at menneskerettigheter er knyttet til at vi er del av samme menneskehet.

Det blir for abstrakt og generelt. Når det kobles til at vi «alle egentlig vil det samme» blir det feil. Mange ønsker ikke det samme. Det ser vi i Midtøsten og tusenvis av ungdommer fra Europa har reist til Syria og Irak for å kjempe for en ideologi som ikke bare opererer med ekstreme skiller mellom oss og dem, men også vil utrydde mange av «dem».

uk.children.quran

Foto: Britiske barn studerer en utgave av Koranen for barn. Hva er det de suger til seg? Hva slags innstilling får de til samfunnet rundt seg?

Den erkjennelsesmessige utfordringen dette representerer, faneflukten fra demokratiet, er det som burde oppta oss. Ungdommen som vokser opp i Europa føler ikke tilhørighet til samfunnene de har vokst opp i, men vil ofre livet for et samfunn som er anti alt vi står for.

Alle begrepene som brukes om forebygging, avradikalisering og gud vet hva, er hva vi på 60-tallet kalte bullshit.

Myndighetene blir stadig mer desperate: Jihadi threat requires move into ‘private space’ of UK Muslims, says police chief

 

Shiraz-Maher-speaker-1-web

Foto: Det terapeutiske/pedagogiske motivet: En avradikalisert ekstremist skal fortelle oss om behovet for et kontranarrativ. Maher understreket at Vesten skammer seg over seg selv og sin egen tradisjon. Men hvorfor slipper ikke da Oslo Freedom Forum til noen som kan forsvare og artikulere denne tradisjonen?

Shiraz Maher som tilbrakte flere år som medlem av Hizb ut-Tahrir, og nå studerer jihadisme/salafisme ved Kings College, sier det må etableres en counternarrative til IS, men at regjeringer ikke kan gjøre dette. Bare sivilsamfunn kan gjøre det.

Men hvis store deler av offentligheten er livredd og skygger unna de som forsøker å behandle temaet, hva er da sjansene for at en slik kontranarrativ oppstår?

Dette burde vært tema på Oslo Freedom Forum.

Les også

Trumf -
En stor skygge -
Et forsøk på forklaring -
Som man roper i skogen -
Red.: Oppbrudd -
Mitt lille land sover -

Mest lest

Les også