sombath

Oslo Freedom Forum har gått av stabelen for 8. gang. Den røde byregjeringen har kuttet i bevilgningen, og forumet var kortere enn før. Thor Halvorssen har svart ved å utvide grunnlaget mot venstre. Aps tenketank Agenda har kommet inn.

Halvorssen har kampen for frihet som merkesak og kriterium. Hvert år henter han mennesker til Oslo som lyser opp tilhørernes liv, får dem til å forstå at det skjer noe under radaren til mediene som forteller noe viktig. Hvem er det som bringer verden fremover? Det handler om mennesker som forsøker å gjøre det rette, som laoteren Sombath Somphone, som tok utdannelse i samfunnsplanlegging for å kunne hjelpe bøndene. Men med åpningen mot markedsøkonomi ble miljø et politisk spørsmål: De store, kommersielle foretakene ønsker ikke å ta miljøhensyn, og under et autoritært regime slipper de det. En dag forsvant Sombath. Det var etter at han hadde klart å organisere en internasjonal konferanse. Han hadde forsøkt å styre klar av politikk, men politikken innhentet ham.

Det man savner på Oslo Freedom Forum er at man går et trinn opp og begynner å spørre hvorfor det skjer. Ansvarliggjøring må handle om å forstå hva man gjør.

ANNONSE

Eliten er solidarisk – med hverandre

Panama Papers forteller at konsekvensen av globaliseringen er at de med penger finner hverandre. De har felles interesser, og de går helst ikke i veien for hverandre.

Når demokratiene er i tilbakegang handler det om dette: De globale elitene har mer til felles med hverandre, enn de føler lojalitet til egne folk. Det gjelder også Vesten.

Tidligere var dette en utenkelig tanke, og på Oslo Freedom Forum snakker man fortsatt om “vestlige demokratier”. Men demokratiene i Vesten kan ikke lenger tas for gitt.

Gary Kasparov og de andre russerne nevner at det ikke hjelper med sanksjoner mot Russland når den russiske eliten kan sende sine barn og penger til Vesten. De har fått lov til å plassere enorme forumer i vestlige land, og ingen har gjort noe forsøk på å sperre dem. De er ikke engang et tema.

Kina

Hvis det snakkes om menneskerettigheter: Kina utfører hvert år minst 10.000 operasjoner hvor folk får nye transplanter. Offisielt høster man organer fra fanger som dømmes til dødsstraff, etter kinesisk lov og rett. Men tallet på dødsdømte er ikke i nærheten av tallet på antall opererte. Hvor kommer differansen fra? Man slår folk i hjel som er uønsket eller svake. Folk som bare forsvinner.

Dette har med kinesisk maktforståelse å gjøre. Den canadisk-kinesiske skjønnhetsdronningen Anastasia Lin fortalte om forfølgelsen av Falun Gong-bevegelsen på 90-tallet: Falun Gong var ikke-politisk og ikke-voldelig, allikevel ble de forfulgt, fordi partiet følte seg truet.

Hvor stor oppmerksomhet er det rundt Kinas drap for å høste organer? Nesten ingenting. Trafikken er så grotesk at hvis man først tok den opp, ville man bli nødt for å gjøre noe. Kina er mektig og straffer alle som forsøker å endre regimet.

Når man tenker på hvordan Israel blir herjet med, og ser standardene i de to landene opp mot hverandre, forstår man at vi har en helt skakk oppfatning av menneskrettigheter i verden.

Respekten for Kina har også i høy grad med penger å gjøre.

Hvis man velger å snu seg bort, vil det nedfelle seg som blindsoner. Man lærer etterhvert å se bort og forbi.

Cuba vs Saudi-Arabia

Men allerede på pressekonferansen som åpnet forumet, kom det til syne en interessant motsetning. Manal al-Sharif fra Saudi-Arabia latterliggjorde lokalvalgene som liksom hadde sluppet kvinner til. Ren bløff. Men så kom hun til å si at Che Guevara var “deres” store helt og symbolet på kampen for menneskerettigheter. Det var like etter at cubanske Rosa Maria Payá hadde snakket og var ment som en hedersbevisning. Men hun hadde tydeligvis ikke oppfattet hva Payá sto for. Che Guevara var en “killer”, sa Payá, og slett ikke noe symbol på menneskerettigheter.

Thor Halvorssen været konfrontasjon og sørget for å legge ballen død.

Men vi hadde fått et glimt inn i en interessant forskjell: Hvem er våre helter? Hva mener vi med frihet? Frihet for hvem, til hva?

Vi ante en stor forskjell mellom frihetsidéene i Amerika og Midtøsten. Cubanerne har gjort noen bitre erfaringer. De dissidentene som har tatt kampen opp er kurert for kollektive ideologier. Midtøsten befinner seg midt oppe i en dødbringende krig hvor ulike avskygninger av islam kjemper om makten. Selv de som gjør opprør mot galskapen kan sitte fast i den. Hva synes de f.eks om Israel?

Europa

Fra Amerika vs Midtøsten er ikke spranget stort til Europa. Al-Sharif var den som måtte nevne Donald Trumps navn, som et skjellsord.

Europa er midt oppe i en strid som minner om USAs: En erupsjon nedenfra mot establishment. Hva beror denne striden på? Den er så dyp og grunnleggende at det virker underlig at et forum som OFF ikke tør å ta tak i om ikke også kampen for frihet kan gjelde Europa.

Noen av de metoder som repressive regimer utenfor Europa anvender, og som vi hører mange eksempler på, kan i dag gjenfinnes i Vest-Europa.

Den delegitimering av folkets vilje som Jean-Claude Juncker og Angela Merkel symboliserer, handler om at man treffer valg som åpner opp for represjon. Det ene følger av det andre. Først benekter man at det handler om folkets suverenitet. Man tilskriver motstanderen en vilje som gjør det berettiget å sette ham utenfor. I Østerrikes tilfelle var det at Norbert Hofer og FPÖ ville demontere de institusjonene som EU er bygget på. Man foregriper et 1933 ved preventive middel.

Men det sier seg selv at dette kan være selvtekt. Er det fiendebilde man tegner sannferdig, eller er det en stråmann? Er det virkelig høyreekstremisme vi ser reise seg i Europa, eller er det en folkelig uro og protest som velger høyrepartier som talerør?

Disse spørsmål ruver i den grad at et forum med “frihet” som sentralverdi ikke burde overse dem. Det anvendes allerede metoder til overvåkning og kontroll som rammer normal meningsdannelse. Samtidig står Europa overfor virkelige trusler om terror og massedød.

Denne konstellasjonen burde, for alle som kan europeisk historie, få varselklokkene til å ringe.

Friheten under press

Thor Halvorssen er ikke europeer, han er amerikanisert venezuelaner. Hans hjemland viser resultatene av sosialistisk vanstyre. President Maduro representerer en spesiell, virulent form for caudillo-gauchisme av Mussolini-typen.

Problemet er bare at svært mange på den norske venstresiden har forsvart Castro og Chavez i årtier. Det er deres selvbilde de forsvarer.

Når Oslo Freedom Forum inngår allianse mot venstre, binder de opp forumet til å se dagens Europa fra Solberg, Merkel og Junckers synsvinkel.

Man har lov til å engasjere seg i menneskerettigheter utenfor Europas grenser, men hjemmebanen lar man i fred.

I lengden er det uholdbart. Historien har en egentyngde. Friheten er igjen under press, også i Europa, og den som bryr seg om friheten blir nødt til å ta stilling.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629