Kommentar

Oslo Freedom Forum har på fem år funnet sin form. Det er enkeltmenneskers kamp og skjebner som gjør størst inntrykk. Likevel fortsetter Klassekampen sin heksejakt på Forumet og lederen Thor Halvorssen.

Overraskende nok har de forbundsfeller i det norske Utenriksdepartementet.

Klassekampen slår i dag stort opp at en intern gruppe i UD i en rapport anbefalte å kutte all støtte til OFF. «Knusende kritikk», heter det på forsiden, der det er bilde av utenriksminister Espen Barth Eide. Han valgte nemlig ikke å følge rådet. Han doblet i stedet støtten, fra 400.000 til 800.000 kroner.

Også forgjengeren Jonas Gahr Støre fikk internt råd om å droppe støtten, men valgte å beholde den, fordi OFF tilfører noe originalt.

Hvem i UD var det som hadde så mye imot Oslo Freedom Forum og Thor Halvorssen? Det var folk fra UDs egen seksjon for menneskerettigheter og demokrati. Det sier en hel del om holdningene til de som jobber der. Når man vet hvor viktig menneskerettigheter er for norske myndigheter, er det ingen bagatell.

Seksjonen legger for dagen en venstreorientert, politisk korrekt orientering, som utmerker seg ved sin fiendtlighet mot alt som er annerledes. Det er ikke det at man ikke er for FNs menneskerettsarbeid – selv om det har fått et betenkelighetens skjær etter at Organisasjonen av islamske stater har fått stadig større innflytelse. Men man tåler ikke andres syn. Slik heller ikke OIC gjør det.

Talende i så måte er at rapporten omtaler den kjente NGO UN Watch som «den tendensiøse og lite troverdige UN Watch».

UN Watch er en vaktbikkje som i særlig grad har overvåket utviklingen av FNs menneskerettsarbeid, det faktum at FNs Menneskerettsråd i likhet med sin forgjenger domineres av land med et alt annet enn godt rulleblad. Mens resolusjonene mot Israel hagler.

Når Ahmadinejad får tale i Geneve, holder UN Watch alternative og parallelle konferanser med iranere. Det er menneskerettsarbeid i den mest grunnleggende form: sannhet om undertrykkelse og forsvar for enkeltmennesket.

Når UDs ekspertgruppe omtaler UN Watch på denne måten sier det mye om hvor de står.

De presterer da også å skrive at Oslo Freedom Forum

«har et ensidig fokus på enkeltskjebner/ofre og mangler konkrete målsettinger».

Fokus på enkeltskjebner er selve grunnstenen i alt menneskerettsarbeid. De som kritiserer dette har en politisk agenda.

Den er lett gjenkjennelig ut fra det UDs menneskerettsseksjon kritiserer ved OFF:

Det er at Halvorssen har sluppet til folk fra opposisjonen i Venezuela og Cuba. De stemples som kuppmakere. Mot en avdød president som selv forsøkte å begå statskupp! Og som har styrt Venezuela som en venstrepopulistisk demagog og nærmest ødelagt landet. Norsk presses og akademias panegyriske hyllest av Hugo Chavez var en skam for norsk offentlighet, og en indikator på hvor far out norsk meningselite er, i forhold til transatlantisk mainstream.

Denne eliten har hatt hegemoni i lang tid. Oslo Freeedom Forum truer dette hegemoniet. Derfor må Forumet kompromitteres.

Til dette formål konstruerer man en stråmann.

Man sørger for at visse ord skaper assosiasjonsrekker: høyreorientert, islamofob, kristen-konservativ, og at de gis en odiøs klang.

Så finner man personer som vitterlig er konservative, og fordi USAs system er annerledes enn det europeiske, tas dette som en bekreftelse på at de er suspekte.

Det er en ganske fiffig teknikk, utviklet av Lenin, Mussolini, Hitler og andre totalitære, og effektivt. Men det forutsetter en ting: at folk går på limpinnen, dvs at de ikke har anledning til å sjekke påstandene mot uavhengige kilder.

Det er som kjent lett i dagens samfunn, derfor må volumet økes og bakvaskelsene bli enda grovere.

Men det hele avsløres som søkt hvis man leser teksten nærmere. Kilden til det første oppslaget om OFF, med påstander om «Høyreekstrem sponsing» var fra Electronic Intifada, en militant palestinsk nettside.

Den som har sterke politiske antipatier vil ikke kunne ha en realistisk oppfatning av annerledes tenkende. «Si deg hvem som er dine fiender og jeg skal si deg hvem du er».

UDs ekspertgruppe skriver om Halvorssens Human Right Foundation:

Dens styre består av amerikanere nært knyttet til konservative miljøer, klimaskeptiske, profilerte talspersoner for «det frie markeds moralske begrunnelse», liberal våpenpolitikk og med et svært konservativt kristent grunnsyn. Flere av dem er stiftere eller sentrale medlemmer av sterkt høyreorienterte organisasjoner.

Men slik UD-gruppen ordlegger seg oppstår en tvil om forfatternes troverdighet. Hva referer ord som «sterkt høyreorientert» eller «konservative kristne» til? Har de dekning for ordene, eller sier det mer om forfatternes antipatier?

Klassekampen siterer noen eksempler på hva det er som er «sterkt høyreorientert»:

Ifølge UD dreier det seg blant annet om organisasjoner som Acton Institute for the Study of Religion and Liberty og Cato Institute.

Et raskt søk får opp Actons hjemmeside, og man kan umiddelbart slå fast at dette ikke er «sterkt høyreorientert», hvis ordene skal ha noen som helst meningsfull betydning. Pave Frans er ikke «høyreorientert». Men i protestantismen finnes en tradisjon for å se den katolske kirke, og paven spesielt, som suspekt. Er det disse fordommene venstresiden har overtatt?

Hva med Cato Institute? Samme historie. Profesjonelle, mainstream-libertarianere. Opptatt av det frie marked og individets frihet.

Tampen brenner

Er vi her ved sakens kjerne? Er det den individuelle frihet og den økonomiske frihet som UD-gruppen og Klassekampen ikke tåler? Er det det som er fellesnevneren for de bidragsytere og talere som UD-gruppen omtaler som «kuppmakere», «sterkt høyreorienterte» og «konservative kristne». Er alt dette stikkord og forsøk på å ramme mennesker som har en annen oppfatning av frihet enn den statlig styrte Norges preges av?

Da forstår man bedre angrepene. For den norske modellen er ved å ha «run its course». At personlig frihet blir noe negativt er et tegn på det.

Halvorssen har kanskje uten helt å være klar over det, kollidert med noen grunnleggende trekk ved den norske modellen.

Men derved har han fått frem hva som feiler den, og synliggjort den virkelige integrering av Norge i verden: vi har noe å lære av enkeltmenneskers kamp for frihet, også frihet fra den statlige kontroll over ikke-økonomiske områder. Det finnes faktisk en slik sammenheng mellom de gripende historiene vi hører, og våre oppgaver som samfunnsborgere i Norge.

Takk til Klassekampen og UDs eksptertgruppe for at de med sin enøyde og hjelpeløst tendensiøse kritikk bidro til å synliggjøre dette.