Kommentar

På Litteraturhuset for noen dager siden forklarte professor Terje Tvedt hva han mente med å innføre begrepet «godhetstyranni» i den norske debatten. Tvedt presiserte at han ikke var opptatt av hva enkeltpersoner gjorde eller sa. Meningen var å analysere den offentlige diskurs med tanke på å avdekke mekanismer som bidrar til å oppheve politikkens kompleksitet. I den grad man tillater godhetstyranniet å dominere måten man diskuterer verden på, hevdet Tvedt; så hemmer man også en demokratisk, saksorientert debatt om den komplekse virkelighet. Dette fordi alt reduseres til et spørsmål om det gode versus det onde.

Oslo politidistrikts siste rapport over trender i kriminalitetsutviklingen 2016-2017 bekrefter Tvedts poeng. Rapporten er ment å være et bidrag til å oppnå et politi der beslutninger fattes på grunnlag av innsikt om samfunnsutviklingen. Men også rapportforfatterne Marianne Sætre, Christina Hofseth, Ingjerd Hansen og Anne Bakosgjelten synes å redusere svært komplekse problemstillinger knyttet til migrasjon og kulturkonflikter til et enkelt spørsmål om godt eller ondt.

Når rapporten vurderer konsekvensene av en pågående massemigrasjon, stilles for eksempel «høyreekstremisme» opp som alternativet til «humanisme og solidaritet»:

Flyktningekatastrofen sensommeren 2015 har i første omgang blitt møtt med tilslutning til humanisme og solidaritet, men kan mobilisere både høyreekstreme miljøer og motstanderne av disse, til voldelig aktivitet. (s. 12)

Flyktningekatastrofen sensommeren 2015 kan mobilisere støtte til høyreekstreme miljøer, men så langt går trenden like mye i motsatt retning og utrykker seg som økt sosialt engasjement og solidaritet. Selve delingen i ytterliggående standpunkter overfor flyktninger og asylsøkere kan i seg selv utgjøre en mulig kilde til sosial uro og aggresjon. (s. 85)

Krigen i Midtøsten har økt faren for religiøs radikalisering, men også skapt en flyktningekatastrofe som kan utløse både sterkere solidaritet og tilslutning til hatefulle ideologier. (s. 104)

Man trenger ikke lese lenge i rapporten for å forstå at innvandring er av det gode og at innvandringsmotstand er av det onde. For å underbygge nødvendigheten av at politiet prioriterer arbeidet mot «fremmedfiendtlige holdninger» og «høyreekstremisme», virker det imidlertid som om forfatterne må konstruere en ekstremisme som ikke finnes:

Det er tilsynelatende en lav aktivitet i høyreekstreme grupper i Oslo. Dette kan skyldes en «mainstreaming», der rasisme og ekstreme holdninger framstår i mer akseptabel drakt under dekke av mer nøytrale organisasjoner og bak begreper som «kulturkritikk» og «innvandringsskepsis» (s. 12)

Når lovlige politiske ytringer gjøres synonymt med noe straffbart, legger politiet i realiteten premissene for den offentlige debatt. Samtidig spiller politiet ballen over i hendene på de som ber om mer sensur.

Rapporten er ikke alene om å antyde at konservative holdninger er tvilsomme og at selv moderate ord og uttrykk egentlig skjuler noe ekstremt. Ideen om at høyreekstremismen opptrer i forkledning, slo for alvor gjennom som gyldig forklaringsmodell etter at det ble klart at 22/7-terroristens påståtte nettverk var basert på fri fantasi. Samtidig som det ble vanskeligere å peke ut syndebukker blant politiske meningsmotstandere på høyresiden, økte kreativiteten blant enkelte debattanter. Modellen, som fant et slags intellektuelt forsvar i og med Øyvind Strømmens Aftenposten-kronikk «Den tredje bølgen» fra 2011, har ofte vært brukt med det formål å mistenkeliggjøre legitime politiske synspunkter i debatten om norsk innvandringspolitikk. Den skal kort og godt skremme folk fra å uttrykke sin mening.

At også Oslo-politiet baserer sitt arbeid på et slikt utgangspunkt er selvsagt uheldig, men kanskje ikke så overraskende når man ser hvem som fører ordet. Rapportens hovedforfatter, sosiolog Marianne Sætre, er kanskje mest kjent for sitt forsøk på å tilbakevise Kjetil Rolness’ påpekning av at innvandrere faktisk er overrepresentert i voldtektstatistikken, enten man liker det eller ikke. I Oslo-politiets siste rapport får han svar på freidigheten. Her slås det fast at «myten om utlendinger som overgripere og voldtektsmenn har særlig stått sterkt i høyreekstreme miljøer» (s. 33). Leseren kan jo dermed bare anta at også Rolness er sånn høyreekstrem type.

Ytringsfrihet og hat-lovgivning

Inntil EU fant det klokt å kriminalisere folks antipatier gjennom utbredelsen av såkalt hat-lovgivning i medlemslandene, møtte slike forsøk tidligere sterk kritikk fra den liberale venstresiden. Med begreper som politistat sittende løst i vokabularet, var man nøye med å påpeke at den politiske oppdragerrollen ikke er politiets oppgave. Dette synes å ha endret seg de senere årene. I takt med hat-lovgivningens utbredelse har det i selv liberale miljøer blitt stuerent å være for sensur i den gode saks tjeneste. Et ferskt eksempel på denne holdningen finner vi i et opprop fra en rekke fremtredende samfunnsdebattanter der de krever at norske redaktører begynner å omtale Hege Storhaug som høyreekstremist.

Vi er altså kommet dit at det er blitt en viktigere sak å diskutere ytringsfrihetens grenser enn ytringsfrihetens forutsetninger. De som er kompromissløse forsvarere av ytringsfriheten karakteriseres gjerne som «fundamentalister». Det til tross for at de sjelden gjør noe annet eller mer enn å forsvare denne rettigheten på et prinsipielt grunnlag. Samtidig har politiet utvidet sitt samfunnsoppdrag til å omfatte, ikke bare folks handlinger, men også folks holdninger. Dette har fått skje uten nevneverdig problematisering, noe de etablerte mediene må ta en stor del av ansvaret for.

For de som fortsatt lurer på om denne utviklingen er bra, er det verdt å merke seg Flemming Roses skarpe observasjon når det gjelder ytringsfrihetens vilkår på sikt. I bøkene «Taushetens tyranni» og «Hymne til friheden» gjør han et poeng av at de tyske nasjonalsosialistene benyttet en allerede eksisterende hat-lovgivning i Weimarrepublikken til å slå ned opposisjon. Man må ikke undervurdere betydningen av å institusjonalisere troen på at samfunnsharmonien sikres om ytringsfriheten innskrenkes. Poenget er at lover mot hatefulle tanker og ytringer kan rettes mot alle typer av meninger når lovene først er etablert og akseptert, også mot de demokratiske og anti-autoritære. I stedet påpeker Rose nødvendigheten av å slå hardt ned på trusler og voldsbruk som benyttes i politisk øyemed.

Politisk slagside

Det er når man ser på vurderingene av ekstremisme som fremtidig kriminalitetsutfordring at rapporten blir farlig endimensjonal. Det konkluderes med at politiet må prioritere «arbeidet med avdekking av voldstendenser i høyreekstreme nettverk», hvilket i og for seg er en viktig og prisverdig jobb. Men når andre potensielt voldelige grupperinger ikke vies noen interesse, kan man lure på om rapporten oppfyller sitt eget formål om å gi innsikt.

PST legger i sin trusselvurdering for 2016 til grunn at radikale islamister fortsatt utgjør den største trusselen. PST viser videre til at både høyre- og venstreekstreme aktører kan være villige til å bruke vold for å oppnå politiske mål. I Oslo-politiets siste trendrapport er venstreekstreme grupper overhodet ikke nevnt. Risikoen fra «fremmedkrigere» er redusert til et noen linjer der utfordringen avhenger av hvor godt behandlingstilbud de blir møtt med når de kommer tilbake fra sine utenlandsopphold:

Flere av politistasjonene i Oslo har personer i sin krets som de er bekymret for og følger opp, noe i samarbeid med de nasjonale spesialistmiljøene for behandling av voldstraumer og posttraumatisk stress. (s. 85)

Om rapporten behandler norske jihadister med nesten rørende varsomhet, har man på den annen side ingen problemer med å henge ut motstanderne deres:

Det er kjent at sosiale medier har vært flittig brukt som kommunikasjonsverktøy av sentrale norske høyreekstremister. «Fjordmann» utgjør en av flere ideologiske referansepunkt i nettverkene. Også kulturkonservative intellektuelle miljøer i Oslo har hentet ideologisk inspirasjon fra slike kilder. I sosiale medier gis det nå generelt mye uttrykk for kulturkritiske synspunkter som grenser over i hatefull retorikk. (s. 85)

Enkelte reagerer på begrepet «godhetstyranni» fordi det kobler godhet til noe negativt. Men de anstendige glemmer at det er mulig å opptre både skruppelløst og uklokt i den gode saks tjeneste. Man trenger ikke være spesielt humanistisk anlagt for å skjønne at det er urimelig å henge ut en enkelt person som verken er dømt eller tiltalt for noe straffbart i denne forbindelse. I sin viktige bok «Om det politiske» minner forfatteren Chantal Mouffe oss om at det lett utarter til noe grenseløst og umenneskelig dersom politisk uenighet reduseres til en kamp mellom det gode og det onde.

Om Peder Nøstvold Jensen (for tiden bosatt i Danmark av hensyn til egen sikkerhet) er fritt vilt, synes rapporten å anstrenge seg desto mer for å la være å beskrive andre former for ekstremisme. Verken religionen islam, ulike moskemiljøer, Islam Net, Profetens Ummah eller rekken av straffedømte norske terrorister er nevnt som eksempler på ideologiske drivkrefter i rapporten.

Man trenger verken være spesielt høyrevridd eller spesielt oppdatert på samfunnsutviklingen for å se at Oslo-politiets siste rapport gir en svært ensidig beskrivelse når det gjelder faren for voldelig ekstremisme i fremtiden. For det første er ensidigheten egnet til å svekke tilliten til politiets arbeid og prioriteringer. For det andre kan ensidigheten bidra både til ytterligere polarising av debatten og til en økt oppslutning om de holdningene politiet vil til livs. For det tredje, og kanskje viktigst, gjør den det vanskeligere å få bukt med en type voldelig ekstremisme som handler om noe ganske annet enn innvandringsmotstand, og som allerede rir Europa som en mare.

 

tjen.folket.1.mai.2015

Med Stalin mot rasisme. Det vekket ingen oppmerksomhet når aktivister fra Tjen Folket stilte opp under fjorårets 1. mai-feiring på Youngstorget med bilder av velkjente massemordere på sine banner. Hadde høyreekstreme gjort noe tilsvarende ville det medført massiv mediedekning. At venstreekstreme grupperinger både er organisert og godt finansiert vitner opprullingen av saken om SOS-rasisme/Tjen Folket, der ti personer står tiltalt for grov økonomisk kriminalitet. At slike grupperinger også har et volds-potensial er også lagt til grunn i PST sin trusselvurdering for 2016. Begrepet «venstreekstrem» er likevel ikke brukt en eneste gang i Oslo-politiets siste rapport over trender i når det gjelder kriminalitetsbildet i hovedstaden. «Radikal islam» er brukt én gang rapporten. «Høyreekstrem» finnes derimot 19 ganger.