Kommentar

Offentligheten har fått et nytt trumfkort. Ett som slår ut alle andre. Det er produsert i Norge, men benyttes over hele verden. Det avgjør spillet. Trumfen heter Anders Behring Breivik.

Det spøker i bakgrunnen for enhver politisk debatt. Hvis noen føler seg trengt eller ønsker å få has på noen, er det bare å trekke det opp, og klaske det på bordet. Praten forstummer, det inntrer en ubehagelig stillhet. Når man på LO-kongressen omtalte Høyre som «radikalt» var det disse assosiasjonene man spilte på.

Et graverende eksempel er Klassekampens oppslag om Thor Halvorssen og Oslo Freedom Forum. På forsiden heter det «anti-islamister». Inne i avisen går man den helt ut: Høyreekstrem sponsing. Amerikanske anti-islamske stiftelser sentrale støttespillere for Oslo Freedom Forum.

Artikkelen er skrevet av erfarne Alf Skjeseth og den mer ubeskrevne Eirik Gravaas-Stavenes. Det er et stykke journalistisk svineri.

Oslo Freedom Forum har på fem år bygget seg opp til å bli et menneskerettighetenes World Economic Forum. De senere år har hovedvekten blitt flyttet over på hva som skjer i Asia, Afrika – land vi vet lite om, men hvor sterke individer tør å kjempe for frihet og rett til egne valg. Men på ett område kolliderer Thor Halvorssen med venstresiden: synet på Hugo Chavez og Venezuela. Halvorssen-familiens bakgrunn og erfaringer i Venezuela gjør det umulig å kjøpe den whitewash av Chavez som norsk venstreside står for. Fra første stund har Klassekampen forsøkt å sverte Oslo Freedom Forum ved å bringe kompromitterende avsløringer. Man la moralsk press på Oslo kommune. Men trenden har gått andre veien: Også regjeringen ved UD, Amnesty og Fritt Ord støtter OFF.

Da må man ta sterkere lut i bruk, og den sterkeste er ABB.

Ikke slik at det er noen direkte forbindelse. Den er indirekte: Thor Halvorssens Human Rights Foundation mottar penger fra amerikansk fond som også støtter islam-kritiske tenketanker og stiftelser. Og noen av personene i disse stiftelsene er sitert av Anders Behring Breivik, som Robert Spencer og Daniel Pipes.

Manifestet er m.a.o the smoking gun.

Det at disse personene uten å bli spurt – og de ville garantert ikke gitt sin tillatelse om de var blitt spurt – er sitert av Breivik, gjør dem moralsk ansvarlige til evig tid.

Men hvis et slikt ansvar skal etableres må skribentene på en eller annen måte ha tanker eller ideer som samsvarer med eller er på linje med Breiviks.

Det har de ikke. Ikke noen av dem er i nærheten av å dele Breiviks tanker.

Men her kommer venstresiden inn med sine hjelpemidler: de bestemmer hvem som er i ideologisk slekt. Det gjør de mest effektivt ved å lage ideologiske samlebegrep, som islamofob, høyreorientert, høyreradikal, eller «rightwinger». Høyreekstrem etterlater heller ingen tvil. Man kan sjonglere med ordene, variere dem, men de er utbyttbare, og som Klassekampens oppslag viser: de brukes til å mane frem samme asossiasjoner; av politisk farlige mennesker, som seiler under falskt flagg.

Oslo Freedom Forum er altså en front og skraper man i overflaten kommer det til syne en høyreorientert med forbindelse til mørke krefter: stiftelser med masse penger som benytter dem til å spre propaganda om islam og muslimer.

Argumentasjonen er smart: for å overbevise leseren benytter man Halvorssens bakgrunn: hans familie er vitterlig fra Venezuela, flere har vitterlig deltatt i det politiske liv, hatt høy sosial status, tjent penger, vært motstander av Hugo Chavez. Ergo?

Det er vanskelig å beskytte seg mot slike insinuasjoner. Hvis man ikke tar seg bryet med å høre og lese norsk presses panegyriske hyllest av Chavez. og kontrastere det med forholdene i Venezuela. Man trenger ikke spesielt store historiske kunnskaper for å se at Chavez i innhold og form minner om en annen fører: Benito Mussolini. De samme teatralske fakter, politikk som opera, førerkultus, karisma. Fascismen er ikke til å ta feil av, og resultatet er det samme: mobb og bankerott.

På ett område var han faktisk verre: antisemittismen. Mussolini måtte tvinges til å forfølge italienske jøder av teutonerne i nord.

Chavez var et symbol. På antiimperialisme, kamp for de fattige. Nylig skrev et helt knippe norske latinamerikaspesialister en artikkel i Aftenposten med kritikk av Oslo Freedom Forums latinamerika-perspektiv. Det var en imponernede liste navn. Men i Norge betyr ikke nødvendigvis «mange» at man har faglig tyngde eller kompetanse.

Det kan like gjerne bety at man danner en flokk og kjemper for sitt faglig-politiske revir på en usunn måte.

At man er så mange kan like gjerne bety at det er norsk akademia som har et problem.

På to områder er det riktig ille: Midtøsten og Latinamerika, begge venstresidens kjæleområder. Den som utfordrer dem her vil få svar.

Halvorssen/OFF har utfordret eliten på Latinamerika, men ikke på Midtøsten. Det burde han gjøre.

Klassekampens oppslag er basert på en lang artikkel i Electronicintifada.net. Skjeseth kaller det et uavhengig nettsted. Det er en dårlig vits. EI er et militant propalestinsk nettsted, av den typen som definerer venn og fiende på en måte som tillater alle midler for å ta en definert motstander. Velrennomerte og velmeritterte Martin Kramer kalles f.eks en ultra-Zionist scholar. Her ligger antisemittismen rett under overflaten.

Det går dårlig for den palestinske saken, nå er det islamismen som har oppsving. Da må man sverte motstanderne som islamofober. At Skjeseth så ubesværet anvender denne termen og høyreekstrem har konsekvenser for både hans egen og avisens integritet.

Den type brennmerking som venstresiden lar seg friste av ødelegger politisk debatt. Man får has på politiske motstandere ved å sette belastende merkelapper på dem. Den praksis man selv ble utsatt for på 60-70-tallet anvender man nå med en frapperende freidighet. Den forgifter klimaet, gjør det umulig å snakke sammen.

Man kan bygge på hverandres halvkvedede viser: Electronic Intifada siterer Klassekampen som siterer Electronic Intifada. Journalist Max Blumentahl er forundret og sjokkert over at ikke UD og Amnesty reagerer på opplysningene om Human Rights Foundations funding: Oslo bærer jo fremdeles arr av 22/7. Burde de ikke reagert? Blumenthal oppkaster seg dermed til en moralsk dommer over UD og Amnesty som ikke gjør noe, dvs. tar fra OFF pengene.

Agendaen er klar. Å ramme OFF.

Et mye større offer er den frie samtale. Det skaper en ubehagelig fornemmelse: den som er villig til å instrumentalisere Anders Behring Breivik kan ikke ha særlig mange skrupler. Er det virkelig idealisme som driver dem?